Navigare 4 - 2019

ulykken for 20 år siden:
livet i kulde, bølger og mørke
HELDIG: – Jeg hadde kjempeflaks, sier Erik Johan Landa, en av de overlevende fra Sleipner-forliset for 20 år
siden. Siden 2014 har han jobbet i Sjøfartsdirektoratet.
FOTO: BJARTE AMBLE
svømt mye, så det gikk greit. Det jeg var
mest redd for, var at jeg skulle fryse i
hjel. Vannet holdt bare rundt sju grader,
det sluddet og blåste sterk kuling.
Bølgene var ganske høye, forteller han
rolig videre.
– Det var bekmørkt og med de høye
bølgene i tillegg var det umulig å se land.
Plutselig så jeg noe lys og skjønte at det
var båter på veg. Jeg så også lys fra andre
redningsvester.
Han oppdaget mob-båten fra Sleipner
et stykke unna og svømte mot den. Den
var allerede overfylt.
– En mann kom drivende mot oss –
han sa han ikke kunne svømme så vi klarte
å få han plassert om bord. Jeg ble liggende
i sjøen og holdt meg fast i mob-båten
mens jeg så etter andre utveier, forteller
han.
NÅ ER DET ALVOR
Over Boknafjorden var det ikke noe
plagsomt vær, og «Sleipner» forlot
Haugesund ca. kl. 18.50 med kurs for
Stord som neste stoppested. Det var
regnbyger, og ute på Sletta tok den sterke
sør-sørvestlige vinden mer tak. Men så, litt
før klokken 19.08 startet dramaet som
skulle koste 16 mennesker livet, og
forandre livene for mange flere:
– Plutselig ble maskinene på Sleipner
satt i full revers, jeg kjente et dunk og
båten stoppet deretter helt opp og ble
liggende litt på skrå oppover. Da skjønte
jeg straks hva som hadde skjedd: Vi var
gått på grunn. Jeg nappet til meg livbeltet
som lå under setet, og festet det skikkelig
på meg med dobbel knute. Nå er det
alvor, tenkte jeg.
Alvoret seg enda mer inn da noen luker
ned til katamaranskrogene spratt opp, på
grunn av vann som trengte inn gjennom
hull i skroget. En person falt nedi det ene
skroget, men ble hjulpet opp igjen.
– Jeg flyttet meg da akterover, og ringte
hjem til kona og ba henne varsle
redningssentralen om det som var skjedd.
Jeg fikk så min 15-år gamle datter på
tråden, og prøvde å berolige henne, men
måtte bryte da vann begynte å strømme
forfra og inn i båten. Da gikk jeg helt bak
til akterdekket, der det allerede var ganske
fullt med folk. Noen var svært oppskaket.
Vi var overlatt til oss selv. Det var ingen
organisert ledelse av evakueringen og
ingen informasjon, minnes han.
HOPPET PÅ SJØEN
– Da jeg så at baugen løsnet fra resten
av båten, tippet rundt og drev av gårde,
klatret jeg opp på rekkverket akterut,
hoppet på sjøen og la på svøm. Jeg har
DET UTENKELIGE SKJER
Da kommer plutselig en av redningsflåtene
fra «Sleipner» drivende, men dessverre
opp-ned. Han svømte bort til flåten, og
fikk fotfeste på en pontong som går rundt
flåten. Der sto han med vann opp til livet
og holdt seg fast, mens det kom ytterligere
to personer drivende og en dame i en
åpen overlevingsdrakt.
– Da vi nå var fire personer som holdt
oss fast, gjorde vi et forsøk på å snu flåten.
Men vi måtte gi opp. Det var for tungt.
Etter hvert så vi Buavåg-ferja MF
«Strandebarm» komme rett mot oss. De
hadde sett oss, og kom helt inntil.
Ferga var vanskelig å manøvrere i dette
været, den stampet så mye at han kunne
se baugpropellen.
«Det jeg var mest redd for var at jeg skulle fryse i
hjel. Vannet holdt bare rundt sju grader, det sluddet
og blåste sterk kuling.»
Navigare 4 - 2019 | 7