Lensmannsbladet / Politilederen nr. 5/2009 - Norges Politilederlag

GJEST: OTTO STÆRK
Politiets ressurser
og prioriteringer
Politiets ressurser er et stadig
tilbakevendende tema, både
blant politikerne, internt på
alle nivåer i etaten vår, og
ikke minst i media.
Naturlig nok er det forskjellig
tilnærming til temaet av hen -
gig av den enkeltes ståsted og
agenda. Jeg savner imidlertid ofte en bredere
og mer helhetlig tilnærming i
debatten.
Politikerne på sin side, alle som en, omtaler
som regel politiets ressurser enten med
«det er bevilget mer» eller «det er bevilget
for lite» – avhengig av den posisjon
de er i. Og ofte glemmer de det meste av
historien. Slik har det alltid vært og det
lever vi godt med. Det som savnes, og
som er av større betydning, er at de evner
å se helheten i budsjettprosessen og
sammenhengen mellom bevilgninger,
helt nødvendige utgiftsøkninger og politiske
pålegg og ønsker. Fra et budsjett er
vedtatt i Stortinget til det tildelte driftsbudsjettet
kommer ut til politidistriktene
har tallene gjennomgått flere og helt nødvendige
slankeprosesser. Først en fordeling
og avsetninger i Justisdepartementet.
Deretter avsetninger til pålagte og andre
nødvendige investeringer og fellesutgifter
i Politidirektoratet. Da viser ofte den
endelige fordelingen til politidistriktene
at den nominelle økningen har blitt til en
reel reduksjon.
Bortsett fra i enkelte helt spesielle år må
vi kunne si at de reelle reduksjonene vi
har opplevd stort sett har vært marginale
sett i forhold til hva andre virksomheter
har måttet tåle. Justert for de økte og stadig
mer kompliserte oppgavene vi får blir
imidlertid utfordringen større – særlig når
de overordnede føringene gir svært liten
støtte når de lokale prioriteringene skal
foretas. De økonomiske og matematiske
12
Lensmannsbladet / Politilederen nr. 5/2009
utfordringene som ligger i varierende
budsjettnivåer har politidistriktene klart
å håndtere på en god måte. Det jeg for
egen del synes er noe vanskeligere, og
som i tillegg burde være unødvendig, er
den pedagogiske utfordringen som ligger i
å skulle kommentere et budsjett som har
en reell reduksjon i den lokale tildelingen
når politikerne samtidig argumenterer ut
fra den nominelle økningen i den andre
enden. Vi skal som ledere selvsagt være
lojale overfor våre styrende politikere,
men vi skal også være ærlige med de tallene
som viser hva vi har til rådighet. Da
handler det litt om lojalitet den andre
veien også, at man ikke glemmer slankeprosessene
og de pålegg og føringer man
har lagt inn i forutsetningene.
Så må vi heller ikke glemme de årene
hvor budsjettet også reelt sett har gitt oss
større handlingsrom. Som ledere skal vi
skape resultater med de ressursene vi har.
Det innebærer at vi utnytter rammene vår
best mulig og ikke minst at vi klarer å gi
bedre tjenester med økte budsjetter. Årets
tildelinger, øvrige tverrpolitiske signaler,
og ikke minst budsjettforslaget for 2010
viser at det er grunn til å tro at bemanningsrapporten
«Politiet mot 2020» har
hatt gjennomslag. Det er gledelig og utvilsomt
helt nødvendig. Samtidig vil en økt
ressurstildeling over tid få langt større
effekt dersom det gis anledning til mer
langsiktig planlegging enn det som nå er
tilfellet. En målstyring som fra før av er
utfordrende blir ikke lettere når budsjettildelingene
gjennom året kommer «i
klæddær» som vi sier i Østfold.
Media på sin side tilnærmer seg som
regel spørsmålet om politiets ressurser ut
fra enkeltsaker eller enkelttemaer. Og da
gjerne med utgangspunkt i at en sak eller
et tema ikke har fått nok oppmerksomhet
eller god nok oppfølging. Svært ofte
får jeg spørsmålet: Har politiet i Østfold
nok ressurser til å håndtere asylstrømmen
– de tunge narkotikasakene – den
alvorlige økonomiske kriminaliteten –
vold og uro i byene i helgene – o.s.v. Ett
og ett tema ut fra hvordan de setter dagsorden.
Hver for seg har vi ressurser nok
til å håndtere alt dette, men ikke alt
samtidig. Mine forsøk på å sette spørsmålet
inn i en større sammenheng får
gjerne ikke gjennomslag hos journalistene.
En helhetlig vurdering av ressursbruken
må nødvendigvis også avdekke
alle de gode tiltak og resultater politiet
kan vise til. Det kan virke dempende på
den kritikken media ønsker å målbære.
Medier som ikke ønsker å gi dette helhetlige
bildet klarer etter min mening
ikke å skille mellom det å være kritisk og
det å være negativ.
Hver gang politiet har vært nødt til å prioritere
noe ned er det fordi vi har prioritert
noe annet opp. Derfor hadde det
både vært mer konstruktivt for oss og mer
opplysende for publikum dersom debatten
i større grad hadde dreid seg om hvorvidt
vi foretar de riktige prioriteringene i
vårt arbeid. Det er et utfordrende krysspress
å skulle prioritere mellom sentrale
pålegg og ønsker, lokale forventninger fra
både politikere og publikum, og ikke
minst de behovene vi selv ser ut fra den
lokale kriminalitetsutviklingen. Det vil
alltid være vårt ansvar som ledere å stå i
dette krysspresset og prioritere så godt vi
kan. Men det vil være et godt bidrag i de
vanskelige prioriteringene dersom alt det
gode arbeidet også fikk litt bedre plass i
den offentlige debatten. Det vil styrke
virkningen av den konstruktive kritikken
av det som gjøres feil, dersom vi av og til
også får noen gode