Hele bladet - Fidelity

samt at det følger med gummiføtter som passer
inn i metallføttene for alternativ kobling til
underlaget. Undertegnede har benyttet gummiføtter
i hele testperioden. Testeksemplarene kom
direkte fra fabrikken i England til meg, i samråd
med importøren Pilar AS utført i sort piano gloss
lakk. Denne finishen er usedvanlig flott, noe jeg
håper at bildene mine til en viss grad klarer å få
frem. En overflate slett og blank som det reneste
glass, og med resten av montering og tilpasning
utført slik at det enkelt og greit er perfekt,
intet mindre!
Mot Normalt
Til tross for produsentens henvisninger om at
denne høyttaleren er ment å være "boundary
placed" så ble Square One plassert der de aller
fleste høyttalere fungerer best i mitt lytterom,
det vil si 1/3 av rommets lengde fra bakvegg og
1/5 av rommets bredde fra sidevegg.
Høyttalerstativer var vekselsvis
Custom Design
Viktigst av alt
er helheten og
flyten disse
høyttalerne har.
SQ404 og Solidsteel SS-6.
Raskt meldte det seg tanker
om at her var det da
veldig reservert i bassområdet?
Godt nok var det definert
og stramt, men nivået
var betraktelig mindre enn
med mine referanser Dynaudio Focus 140.
Faktisk så lite bass med syvtommers basselement
og slavebass at jeg begynte å lure på
hvordan det var mulig, eller om noe var feil.
Frem med verdens minst leste bok, brukerveiledningen,
og nøye lesing. Sto det ikke noe her om
boundary located? Joda, det står både at slavebassen
er tunet for, og at høyttaleren er designet
for, plassering nær bakvegg. Men erfaringsmessig
mister man endel dybde i lydbildet ved
slik plassering, hvordan skal dette gå?
Bakvegg to Square One
Med slavebassen kloss inntil bakveggen og
andre enden av høyttalerkablene tilkoblet forsterkeren
var det etter de tilmålte 70 timer klart
for vurdering av høyttalernes egenskaper. Denne
gangen lar jeg en av mine absolutte favorittplater
stå for beskrivelsene. Platen er min velbrukte
’On Every Street’ fra Dire Straits. Låten ’Fade to
black’ viser med all tydelighet hvor ufattelig
interiørvennlig denne høyttaleren er. Selv om
den er plassert kloss inntil bakveggen klarer den
å lage et dypt lydbilde, og i tillegg å projisere
lyden mot deg som lytter og langt utover
sidene. Trommevispene er helt sammenhengende
og uten fnidder eller korn samtidig som
stemmen til Mark Knopfler har veldig godt med
kropp og tilstedeværelse der han er plassert
godt ut fra bakveggen i lytterommet mitt. Over
til låta ’You and your friend’ og igjen er det
måten høyttalerne klarer å bringe lyden ut i lytterommet
på samtidig som det låter åpent og
stort som overbeviser. Bassen på denne låta
viser også både at rekkevidde i bassen ikke har
vært prioritert i utviklingsarbeidet, og at det kan
være meget avhengighetsskapende med denne
måten å spille bass på. Høyttaleren spiller ikke
dypt eller med masse tyngde i bassen, men den
er befriende fri for resonanser og "ull" som
man kan høre på mindre vellykkede bassreflekshøyttalere.
Denne resonansfriheten gjør også at
man bedre legger merke til detaljer i mellomtonen
og faktisk også lengre nedover i bassen til
tross for at nivået er redusert. Både den lille
plukkingen som skjer etter ca fem sekunder, og
på soloen som starter fire minutter og femten
sekunder ut i låta, kan man fryde seg over
detaljrikheten som gjør at du får med deg hver
minste lille hendelse i lydbildet selv om det hele
tiden er fokus på helheten. ’Iron hand’ illustrerer
at det blir helt feil å kalle høyttaleren for slank,
for her er det igjen godt med kropp på vokal og
gitarkassen får substans og vibrerer fysisk i rommet.
Tordenskrallene er ikke like mye tilstede
som normalt, selv om anslagene er godt markerte.
Viktigst av alt er helheten og flyten disse
høyttalerne har, de klarer å formidle musikken
slik det skal være og lar deg fokusere på musikkens
innhold istedet for teknikk. På
’Planet of New Orleans’ låter det
akkurat så suggerende og drømmende
som det skal og toppen er bare en
herlig samling av overtoner og luft,
AKKURAT slik det skal være! Det er
godt med trøkk på trommene og bassen
legger et overraskende godt fundament.
Dire Straits spiller og flukten
fra hverdagens mas er fullstendig, jeg befinner
meg i musikkens verden.
Play it again, SAM
I forbindelse med denne testen fikk jeg også
låne en Audionet SAM V2, en forsterker som
skal være en god match med høyttalere fra
Wilson Benesch. Det må være årets understatement,
dette var knallmatch! SAM V2 låter tvers
gjennom ærlig og kildetro slik at signalet leveres
mest mulig ubesudlet til Square One. Denne
forsterkeren imponerte meg slik at jeg lenge
vurderte å kaste hele realitykonseptet på båten
og kjøpe denne forsterkeren som er over ti
tusen kroner dyrere enn mitt mål med realityserien.
En kongeforsterker jeg anbefaler alle
som er på utkikk i prisklassen rundt tretti tusen
å legge øre til. For min egen del ble jeg og
pengeboka "reddet" av en forsterker som er
svaret på alle mine forsterkerdrømmer, og det til
under tjue tusen kroner. Ikke nødvendigvis helt i
klasse med SAM, men svært nok for meg. Mer
om det i neste Fidelity.....
Konklusjon:
Wilson Benesch Square One er noe så uvanlig
som en høyttaler som fungerer der så altfor
mange høyttalere uansett blir plassert, kloss
inntil bakveggen. De spiller stramt og definert i
bassen, meget kroppslig og fyldig i mellomtonen
og herlig oppløst og luftig i toppen. De har
i tillegg en utsøkt finish og høykvalitets elementer
og delefilter, full pakke! Vil du gjerne
møblere med anlegget langs veggen og beholde
godlyden, eller lar ikke kona deg ha høyttalerne
midt på gulvet i stua? Prøv disse høyttalerene
fra Wilson Benesch. For å sitere Huey Lewis; It’s
hip to be Square!