kultur - Under Dusken

40
TANKESPINN TekST: HANNE STRYPET iLLUSTraSjOn: JoACHIM MIDJo ANDERSEN
Ullsokk-krisen
Når nettene blir lange, og kulda setter inn.
Da tyr jeg til mine
fine, men litt slitte,
kvite ullsokker med
lilla bord øverst. Eller det
svarte paret med et mer avansert
mønster. Det er det samme
hvilket. De gjør den samme nytten. Det er
bestemor som har strikket begge parene til meg.
Litt store og sjuskete, noe man enkelt drar på seg og
kan skli rundt på gulvet med. og så skal de være mjuke
og passe tjukke.
GOde, SniLLe beSTeMOr. Hva skulle jeg ha gjort uten
disse ullsokkene hun hver høst fôrer meg med? «Ja, så
klart jeg skal strikke et par ullsokker til deg. Det er så
fint å ha noe å gjøre! Kanskje kjæresten din vil ha et par
også? Jeg strikker noen til ham også, jeg!», sier bestemor
når jeg litt bekymret, og med kalde føtter, spør henne
om et par til fordi de hun strikket til meg i fjor vinter har
fått et hull på hælen.
avHenGiG er OrdeT. Jeg er avhengig av min bestemor
og ullsokkene hennes. Klarer meg rett og slett ikke uten.
Mine strikkekunnskaper strekker seg nemlig ikke lenger
enn til en formløs gryteklut jeg lagde en eller annen gang
på barneskolen. Med en slik bakgrunn er det ikke mye
håp om å greie å strikke en slags beholder med forsterket
sving, samtidig som man skal holde styr på både rett og
vrang. Når det blir snakk om disse to strikketermene,
forvandles jeg lett til det siste. Jeg hater nemlig å strikke.
Ikke kan jeg det heller. Dessuten har jeg ikke tid. Det er
altfor mye annet som skjer. Å krype til korset og ta strikkepinnene
fatt for å lære, kommer absolutt ikke på tale.
Disse grå, spisse metallsakene er min verste fiende, og
jeg regner ikke med at vi kommer til å begrave stridsøksa
med det første.
Men nå Har en SkreMMende tanke sneket seg
inn i hodet mitt. I tillegg til oppgittheten over
strikkeferdighetene mine, er jeg blitt klar over de
katastrofale følgene mine skortende kunnskaper om
strikking kan få. For hva skal barnebarna mine ha på
føttene en kald vinterdag? Mine framtidige smårollinger
kommer nok ikke til å lide noen nød. Moren min kan
nemlig å håndtere strikkepinnene sånn noenlunde greit.
Det er når ansvaret for produksjonen av ullsokker ligger
på meg problemene oppstår. Hva skal jeg si? Hvilken
unnskyldning er god nok for å svikte i ullsokkproduksjonen?
Vil mine kommende barnebarn noen gang tilgi
meg?
diSSe UbeSvarTe SpørSMåLene har kvernet rundt i
hodet mitt i mange netter nå. Jeg får ikke sove. Trøtt,
med en kaffekopp i den ene hånda og en brødskive i
den andre, sitter jeg ved kjøkkenbordet og hører på
P3. Plutselig hører jeg det. Løsningen! Min redning! På
radioen snakker de om global oppvarming og smelting
av isen på polene. om 30 år, da jeg forventer mitt første
barnebarn, er det ikke sikkert at gradestokken kommer
til å krype ned til ullsokkpunktet. Jeg puster lettet ut,
og planlegger heller et større innkjøp av vadere til de
små håpefulle.