You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
z<br />
BOK<br />
Johan Harstad - Hässelby - Gyldendal<br />
TEKsT: TALE MOLdEsTAd<br />
talem@underdusken.no<br />
Barndomshelt ved<br />
verdens ende<br />
«Pappa døde i september. Og for å si det på den<br />
ærligste måten: Jeg tror nesten jeg var glad til.»<br />
Olof Palme er død, det svenske sosialdemokratiet<br />
har støvet bort, Albert Åberg har blitt voksen og<br />
jobber på Clas Ohlson. Borte er den eventyrlystne<br />
gutten som bygde elvebåter og helikoptre, og skapte<br />
sin egen verdensillusjon i stua, alltid med pappa i<br />
BOK<br />
Tiger Garté – Burnout – Aschehoug<br />
TEKsT: BJØRn ROMEsTRAnd<br />
romestra@underdusken.no<br />
Flat debut<br />
«Brevity is the soul of wit», skreiv William shakespeare.<br />
Men av og til kan det bli for kort. det blir det i<br />
nTnUstudenten Tiger Gartés debutroman Burnout.<br />
Handlinga i romanen er lagt til bygda surnadal i<br />
Møre og Romsdal, og hovudpersonane er barndomskompisane<br />
Trym og Robban. Bokas første del handlar<br />
om dei rampete, men ukompliserte barndomsåra til<br />
duoen. Vanskelegare blir det imidlertid i neste del, når<br />
dei startar på ungdomsskulen. Trym freistar, så godt han<br />
kan, å halde seg inne med toppen av hierarkiet her. det<br />
er bøllene. då blir det vanskeleg å samtidig vere bestekompis<br />
med mobbeofferet Robban.<br />
Resten av boka tek for seg den umoglege dobbelrolla<br />
til egpersonen Trym, som desperat ønskjer å unngå<br />
å hamne utanfor, men samstundes har ein omtanke<br />
for barndomsvenen sin. den forsøker også å vise kva<br />
som skjer med ein person som blir totalt utstøytt frå<br />
eit sosialt fellesskap.<br />
Garté er ein brukbar stilist, og klarer å vise korleis<br />
den ungdommelege råskapen er morosam for tenåringane<br />
på ungdomstrinnet. Men ein roman er eit ambisiøst<br />
prosjekt, og Burnouts 270 sider er fordelt på heile 120<br />
kapittel. det skaper to problem.<br />
For det første skadar det dynamikken i fortellinga,<br />
som til tider blir stakkato. Boka er til dømes nesten utan<br />
dialog og har få person og miljøskildringar. når temaet<br />
er mobbing, er det eit problem at lesaren kun opplever<br />
den gjennom som blir skildra kortfatta av ein egperson<br />
med lite sans for detaljar.<br />
For det andre skildrar boka eit urealistisk dysfunksjonelt<br />
samfunn. Foreldre, lærarar og politi har<br />
tilsynelatande ingen autoritet overfor ville ungdommar<br />
i surnadal. det er det vanskeleg som lesar å tru på.<br />
Burnout er ei bok av ein lovande forfattar som<br />
diverre ikkje har klart å finne ei form som passar<br />
innhaldet i debutromanen sin.<br />
nærheten. For pappa er ikke lenger noe forbilde; han<br />
er deprimert og sitter fast blant falmede gardiner og<br />
sekstitallsmøblement i en liten leilighet i en forstad<br />
stockholm har glemt. Tilbake er åttitallet, Reagan,<br />
Thatcher, postpunk og star Wars, og det finnes mer<br />
å passe seg for enn bare sagen.<br />
Hässelby er den unge forfatteren Johan Harstads<br />
andre roman. den er mørkere enn debutromanen<br />
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet, men<br />
fortellerstilen og Harstads stilsikre stemme er lett<br />
gjenkjennelig. den naive og noen ganger tragikomiske<br />
replikkvekslingen viser enkelte likheter mellom Gunilla<br />
Bergströms svenske barnehelt og Harstads Albert<br />
Åberg. Harstads Albert «skal bare, skal bare», men<br />
til tross for gode intensjoner innhentes han av forpliktelser,<br />
fortid, demoner og tilfeldighetenes rå makt.<br />
det siste tar ham fra interrail med kameraten Viktor i<br />
Europa, til ensomhet i Tyskland og til Hong Kong for<br />
å gjøre karriere på star Warsleketøyets samleverdi,<br />
z<br />
PLATE<br />
Egil Olsen - I am a singer/ songwriter<br />
Bonnier Amigo records<br />
TEKsT: PER MAGnUs nORdRUM RisEnG<br />
permagr@underdusken.no<br />
Søtt, men søvndyssende<br />
– Går det an å kjøpe den cden ennå? den vil jeg ha,<br />
utbrøt kjæresten min da hun så coveret til Egil Olsens<br />
album, I am a singer/songwriter. Hun hadde ikke hørt<br />
et sekund av den, men de enkle, søte tegningene på<br />
omslaget holdt lenge. det er uklart om tegneferdighetene<br />
er noe Egil Olsen plukket opp under sin<br />
sjelegranskende roadtrip langs UsAs vestkyst, en reise<br />
som til slutt endte med solokarriere og plate.<br />
sikkert er det i hvert fall at Egil Olsen har begitt seg<br />
ut på en nesten pinlig oppgått løype. setter du alle de<br />
såkalte singer/songwriterne oppå hverandre vil det rekke<br />
fra jorda, opp til månen og ned igjen. Tre ganger. Og<br />
mens noen sikkert lever i håpet om at et slikt prosjekt<br />
en dag faktisk settes ut i live, er det klart at det kreves<br />
noe annerledes for å stikke seg ut i mengden av tilsvarende<br />
artister.<br />
Og her har Olsen gjort en liten vri. som tittelen på<br />
albumet tilsier, synger han først og fremst om hvordan<br />
livet forløper for en singer/songwriter. Et slikt tema er<br />
ikke nødvendigvis noen gyllen vei til suksess, heller tvert<br />
i mot. Og det er da også tidvis ensformig å høre Egil<br />
Olsen gang på gang synge om hva han gjør, og hvordan<br />
han lager sanger. det er heller ikke den største variasjonen<br />
melodimessig. noen sanger heller mot det sterkt<br />
søvndyssende.<br />
det er likevel et eller annet ved Egil Olsen som gjør<br />
ham fordømt vanskelig å mislike. Kanskje er det fordi det<br />
avslappende tempoet sender tanker i retning av Thomas<br />
dybdahl. det kan være stemmen, som er forbausende<br />
lik den herlige Mr. E fra Eels. det er også mulig at det er<br />
denne minimalistiske og José Gonzálezske «gitaren min<br />
og jeg»stilen som gjør det. Antagelig er det alle tre.<br />
Egil Olsens I am a singer/songwriter er på ingen<br />
måte revolusjonerende. Derimot er det et særdeles<br />
vellydende og koselig lite album, som skapt for<br />
melankolske høstkvelder.zz<br />
z<br />
ANMELDELSER<br />
før han til slutt bokstavelig talt får kjærligheten<br />
sparket rett i trynet under en busk i Paris.<br />
Båndet til faren legger imidlertid begrensninger<br />
på Albert, og han gir opp Paris og kjæresten Leni til<br />
fordel for Hässelby og faren. Årene går, og lagerjobb,<br />
mislykkede løsrivningsforsøk fra barndomshjemmet,<br />
sorg, tap, nytt håp og søken etter kjærligheten blir<br />
bakgrunnen for en rekke mystiske sammentreff. idet<br />
løgn blir til sannhet og sannheten blir surrealistisk,<br />
ror Harstad det hele trygt i havn til det kun er én ting<br />
som gjenstår: Å vente på verdens undergang.<br />
Johan Harstad forteller historien om den voksne<br />
Albert Åberg. Den gir ikke slipp før verden har gått<br />
under, og siste side er avsluttet med dunkende<br />
hjerte, gåsehud nedover ryggen og saltvannssmak<br />
i munnen.<br />
STUDENTRADIOALBUMET<br />
Beirut – The Flying Cup Club –<br />
Ba Da Bing Records<br />
TEKsT: MORTEn sKiPEnEs sMEdsRUd<br />
mortes@underdusken.no<br />
Overlesset med klang<br />
21 år gamle Zach Condon står i spissen for arizonabandet<br />
med det orientalske navnet Beirut. Til tross for<br />
sin beskjedne alder har Condon allerede rukket å gi<br />
ut tre eper og ett album. <strong>Under</strong> navnet Beirut slipper<br />
Condon nå sin andre fullengder.<br />
«it’s been a long time since i’ve seen you smile» bruker<br />
Beirut mesteparten av førstesporet til å fortelle oss. Melodien<br />
er for så vidt trivelig nok, men dersom man antar at<br />
Condon henvender seg til lytteren i denne tekstlinja, og<br />
at vedkommende lytter var begistret for å kunne sette en<br />
ny beirutplate i cdspilleren, blir utsagnet – «it’s been a<br />
long time since i’ve seen you smile» – mer og mer sant<br />
ettersom låta skrider fram. Mangel på variasjon i framførelsen<br />
av tekstlinja som gjentas og gjentas, fører til at<br />
førstesporet «nantes» ender i det kjedsommelige.<br />
Beirut og Zach Condons andre lp er tydelig produsert,<br />
og velspilt. Melodilinjene er lange og suggererende, men<br />
mangler originalitet. dette understrekes ved at Condons<br />
stemme stadig akkompagneres av et kor som også har<br />
fått betydelig hjelp av studioets romklangmaskin. det<br />
er stemningsskapende, men skaper ikke det rommet i<br />
musikken som det er naturlig å anta at produsent og<br />
artist ønsket. i stedet blir lydbildet for fullt, og instrumenter<br />
som ideelt burde utfylt hverandre, havner isteden<br />
oppå hverandre.<br />
På andre låter tar derimot Condon og orkesteret det<br />
helt ned, og lar et nylonstrengeinstrument jeg antar,<br />
men ikke er helt overbevist om, at er en ukulele, spille<br />
alene sammen med solovokalen. som kontrast til koret,<br />
som får nok av boltreplass på de øvrige sporene, er dette<br />
svært effektfullt.<br />
Hovedankepunktet mot Beiruts andre album er<br />
at det mangler gode melodier. I tempoet Beirut<br />
lar plata The Flying Cup Club tusle avgårde i, er<br />
melodiene en forutsetning for en god lytteropplevelse.<br />
59
Change language