Last ned - Kreftforeningen

Væske til alvorlig
syke og døende
Væske til alvorlig
syke og døende
Væsketilførsel blir ofte en sentral
problemstilling hos pasienter med
langtkommen alvorlig sykdom.
Når allmenntilstanden gradvis blir
dårligere, er det vanlig at pasienten
får problemer med å drikke. Det kan
være vanskelig å avgjøre i hvilken
grad pasienter i en slik situasjon
skal tilføres parenteral væske eller
ikke.
FySIOlOgI
50-60% av kroppsvekten hos mennesket
består av vann. Kroppens
vann- og saltbalanse, omsetning
av næringsstoffer og utskillelse av
avfallsstoffer blir naturlig opprettholdt
gjennom ulike neurogene og
hormonelle reguleringsmekanismer
som påvirker organfunksjonene, for
eksempel i nyrene, leveren og tarmen.
På denne måten holdes en fin balanse
mellom inntak og utskillelse. Hos
friske mennesker utløser forstyrrelse i
denne balansen plager, særlig dersom
forstyrrelsen inntreffer akutt. akutte
større væsketap, for eksempel ved
akutt oppkast og diaré, resulterer i
osmolalitetsfostyrrelser i tørstesenteret
som ligger i hypothalamus. resultatet
er tørste. Hos terminale pasienter
er det mye som tyder på at denne fine
reguleringen mer eller mindre er ute
av funksjon. I tillegg oppstår dehydreringen
eller væsketapet over lang tid
slik at det ikke oppstår ”osmolalitets-
Fig. 46: Kroppens vanninnhold i prosent av
kroppsvekten for en voksen person.
gradienter” i hypothalamus. tørste blir
derfor et underordnet problem.
FOrVENtEt lEVEtID
Indikasjonen for parenteral væskebehandling
bør hovedsakelig samholdes
med den sykes forventede levetid. Er
leveutsiktene svært korte – kanskje få
dager, er det diskutabelt i hvilken grad
det er riktig, både ut i fra medisinske,
biologiske, psykososiale og etiske
synsvinkler å tilføre væske som ledd i
lindrende behandling.
Hos pasienter med langtkommet
sykdom, men som ikke er døende, kan
indikasjonsstillingen være annerledes.
Men selv hos disse kan beslutnings-
Fig. 47: resultat av forstyrrelser i væske- og
ernæringsbalansen hos pasienter med
normale funksjoner og pasienter med terminal
sykdom.
prosessen by på vanskeligheter.
Dels kan det være vanskelig å forutsi
leveutsikter hos en svært heterogen
pasientgruppe med varierende behov,
dels kan det være problematisk å forutsi
virkningen av væskebehandling.
Det er begrensede muligheter for å gi
svar på vitenskaplig grunnlag om det
skal gis væskebehandling eller ikke.
Det er alltid viktig å basere seg på
klinisk erfaring, sunn fornuft, tverrfaglig
samarbeid og å ha en løpende
dialog med pasient og pårørende om
situasjonen.
Som et forsøk på å støtte klinikere i
sitt palliative arbeid med alvorlig syke
og døende, ga en ekspertgruppe i
European Association for Palliative
Care (EAPC) i 1996 ut anbefalinger om
en 3-trinnsprosess når avgjørelse om
kunstig ernæring- og væskebehandling
skal tas.
Trinn I: Grundig gjennomgang av
pasientens situasjon, ved å vurdere
8 punkter:
1. Onkologisk og klinisk situasjon.
2. Symptomer.
3. leveutsikter.
4. Væske- og ernæringstilstand.
5. Spontant inntak av mat.
6. Psykologisk innstilling.
7. tarmfunksjon og mulig
administreringsmåte.
8. Behov for spesiell oppfølging
under behandlingen.
Trinn 2: Ta avgjørelse på grunnlag av
punktene 1-8 om behandling eller
ikke.
Trinn 3: Periodisk reevaluering av
situasjonen, med evt. beslutning om
å stoppe behandlingen.
74 75