Last ned - Kreftforeningen

kreftforeningen.no

Last ned - Kreftforeningen

Væske til alvorlig

syke og døende

Væske til alvorlig

syke og døende

Væsketilførsel blir ofte en sentral

problemstilling hos pasienter med

langtkommen alvorlig sykdom.

Når allmenntilstanden gradvis blir

dårligere, er det vanlig at pasienten

får problemer med å drikke. Det kan

være vanskelig å avgjøre i hvilken

grad pasienter i en slik situasjon

skal tilføres parenteral væske eller

ikke.

FySIOlOgI

50-60% av kroppsvekten hos mennesket

består av vann. Kroppens

vann- og saltbalanse, omsetning

av næringsstoffer og utskillelse av

avfallsstoffer blir naturlig opprettholdt

gjennom ulike neurogene og

hormonelle reguleringsmekanismer

som påvirker organfunksjonene, for

eksempel i nyrene, leveren og tarmen.

På denne måten holdes en fin balanse

mellom inntak og utskillelse. Hos

friske mennesker utløser forstyrrelse i

denne balansen plager, særlig dersom

forstyrrelsen inntreffer akutt. akutte

større væsketap, for eksempel ved

akutt oppkast og diaré, resulterer i

osmolalitetsfostyrrelser i tørstesenteret

som ligger i hypothalamus. resultatet

er tørste. Hos terminale pasienter

er det mye som tyder på at denne fine

reguleringen mer eller mindre er ute

av funksjon. I tillegg oppstår dehydreringen

eller væsketapet over lang tid

slik at det ikke oppstår ”osmolalitets-

Fig. 46: Kroppens vanninnhold i prosent av

kroppsvekten for en voksen person.

gradienter” i hypothalamus. tørste blir

derfor et underordnet problem.

FOrVENtEt lEVEtID

Indikasjonen for parenteral væskebehandling

bør hovedsakelig samholdes

med den sykes forventede levetid. Er

leveutsiktene svært korte – kanskje få

dager, er det diskutabelt i hvilken grad

det er riktig, både ut i fra medisinske,

biologiske, psykososiale og etiske

synsvinkler å tilføre væske som ledd i

lindrende behandling.

Hos pasienter med langtkommet

sykdom, men som ikke er døende, kan

indikasjonsstillingen være annerledes.

Men selv hos disse kan beslutnings-

Fig. 47: resultat av forstyrrelser i væske- og

ernæringsbalansen hos pasienter med

normale funksjoner og pasienter med terminal

sykdom.

prosessen by på vanskeligheter.

Dels kan det være vanskelig å forutsi

leveutsikter hos en svært heterogen

pasientgruppe med varierende behov,

dels kan det være problematisk å forutsi

virkningen av væskebehandling.

Det er begrensede muligheter for å gi

svar på vitenskaplig grunnlag om det

skal gis væskebehandling eller ikke.

Det er alltid viktig å basere seg på

klinisk erfaring, sunn fornuft, tverrfaglig

samarbeid og å ha en løpende

dialog med pasient og pårørende om

situasjonen.

Som et forsøk på å støtte klinikere i

sitt palliative arbeid med alvorlig syke

og døende, ga en ekspertgruppe i

European Association for Palliative

Care (EAPC) i 1996 ut anbefalinger om

en 3-trinnsprosess når avgjørelse om

kunstig ernæring- og væskebehandling

skal tas.

Trinn I: Grundig gjennomgang av

pasientens situasjon, ved å vurdere

8 punkter:

1. Onkologisk og klinisk situasjon.

2. Symptomer.

3. leveutsikter.

4. Væske- og ernæringstilstand.

5. Spontant inntak av mat.

6. Psykologisk innstilling.

7. tarmfunksjon og mulig

administreringsmåte.

8. Behov for spesiell oppfølging

under behandlingen.

Trinn 2: Ta avgjørelse på grunnlag av

punktene 1-8 om behandling eller

ikke.

Trinn 3: Periodisk reevaluering av

situasjonen, med evt. beslutning om

å stoppe behandlingen.

74 75

More magazines by this user
Similar magazines