Musikkterapi nummer 2 - 2005
Musikkterapi nummer 2 - 2005
Musikkterapi nummer 2 - 2005
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Gjemmelek, synges på tre toner eller sies rytmisk.<br />
Hvor er Thomas, hvor er Thomas? Borte, borte, borte,<br />
borte, borte, borte, borte.<br />
Vi roper: ”Thomas!, Thomas!, Kom frem! Thomas!,<br />
Thomas!, Kom frem!”<br />
Andre sanger er inspirert fra musikkterapilitteraturen<br />
eller fra foreningen ”Musikk fra livets begynnelse”.<br />
Barna må gjennom hvert skritt i den vanlige<br />
språkutviklingen, og de har ikke noe imot babyleker.<br />
Det har vist seg riktig å skifte mellom enkle, tydelige<br />
og langsomme aktiviteter på den ene siden, og raske,<br />
morsomme aktiviteter som fanger opp barnas spontane<br />
tempo på den andre siden. Det handler også om å<br />
få frem barnas sterke sider, for eksempel dramatisk<br />
uttrykk, og så å koble til spennende lyder, ord eller<br />
modellsetninger. Barna blir for eksempel vist et bilde<br />
av et fuglerede med unger. Deretter sitter de selv som<br />
fugler i et fuglerede og skriker etter mat. Så synger<br />
vi ”mat, mat, mat, nå kommer fuglemamma!” mange<br />
ganger til alle har fått mat. Senere spiller barna på<br />
ulike fuglefløyter, vi beskriver og hermer fløytelydene.<br />
Vi kan følge en sekvens:<br />
1. se og høre lyden (jeg spiller på ulike bjeller)<br />
2. høre og gjøre (barna spiller på bjellene)<br />
3. høre og forstå lyden (jeg beskriver to bjellelyder:<br />
Lys- mørk, barna gjetter hva jeg spiller bak ryggen)<br />
4. forstå og reprodusere lyden (vokalisere de to lydene)<br />
Ved repetisjon av aktivitetene kan man først presentere<br />
lydene alene for å gi barnet en sjanse til å gjenkjenne<br />
leken via gehør, og for å peile barnet inn i<br />
hørselsmodaliteten.<br />
Jeg tror at barn med CI (i likhet med hørende ett- og<br />
toåringer) får mest utbytte av faste, gjenkjennelige<br />
aktiviteter som repeteres gang på gang. Det er musikkterapeutens<br />
utfordring å variere aktivitetene og<br />
presentere dem på en lekende måte, fange opp barnas<br />
innspill og gi rom for individuelt uttrykk innimellom.<br />
Gruppeundervisning har den fordelen at barna kan lære<br />
<strong>Musikkterapi</strong> 2-<strong>2005</strong><br />
Barbara Koestler<br />
av hverandre og at de kan øve seg på sosiale spilleregler<br />
som å vente på tur, å lytte på andre, å bytte,<br />
å takke. Som Orff musikkpedagog er jeg vant til å<br />
integrere sang, bevegelse, språk og drama i den første<br />
musikkundervisningen. Rytmeinstrumenter, fløyter,<br />
gitar, bilder, dukker, skatteposer, dramautstyr, tepper<br />
eller kasser er flittig i bruk.<br />
Andre vinklinger<br />
Da jeg besøkte Nordoff- Robbins senteret i London<br />
møtte jeg en helt annen tilnærming til denne gruppen.<br />
Videoopptakene viste et velutstyrt musikkrom, musikkterapeuten<br />
ved et stort piano, en assistent og et lite<br />
barn. Metoden ”klinisk/ terapeutisk improvisasjon” er<br />
vel kjent for de fleste lesere. Målet er her å gi barnet<br />
anledning til uttrykk gjennom musikk, gjennom musikk<br />
å utvikle barnets personlighet og kommunikasjonsferdigheter.<br />
Jeg så verdien av en slik individrettet<br />
musikkterapi. Barnet koste seg med både trommespill<br />
til flott akkompagnement og grasiøse danseskritt rundt<br />
flygelet. Ideelt sett skulle alle barna få et slikt tilbud,<br />
uten fokus på målrettet språktrening og sosial<br />
kompetanse. Det er her et spørsmål om det er riktig å<br />
”misbruke” musikk som et verktøy for å oppnå andre<br />
mål, som å fremme språkutviklingen. En av deltagerne<br />
på kurset ga meg et blankt ”nei”. Musikk skulle<br />
videreformidles for musikkens skyld, for å vekke det<br />
musiske uttrykket hos barnet. Jeg synes personlig at<br />
det må gå an å praktisere en kombinasjon av begge<br />
tilnærmingsmåter: å vekke barnets sang- og spilleglede<br />
samtidig som vi fletter inn øvelser som støtter opp<br />
under språkutviklingen.<br />
Konklusjon etter fire års erfaring<br />
Jeg vil avslutningsvis påstå at fri stemmebruk i<br />
lydleker, i drama og allsang er et viktig ledd i talespråktreningen<br />
med barn som har CI. Barna må bli<br />
kjent med stemmene sine, de må få utforske stemmen<br />
på en lekende måte og trene musklene rundt stemmeapparatet.<br />
Jeg har sett at disse barna lett kan stå<br />
under et forventningspress, når omgivelsene venter<br />
på at de sier de først ord. Sue Archbold, som har vært<br />
med på å utvikle ”The Nottingham Pediatric Cochlear<br />
Programme”, skriver: ”Vocalising comes more readily<br />
13