murmansk- korridoren

hjelp fra etterretningen - og sprengt i 1949, og i 1953 ble den først hydrogenbomben
sprengt).
I prinsippet var alle tre lederne for at alliansen skulle opprettholdes. For Stalin,
som hadde vunnet over sin viktigste ytre fiende, ble et slikt triumvirat en stadig større
hindring i utførelsen av Sovjetunionens tradisjonelle funksjoner, som det ledende
sosialistiske landet, som trues av verdensimperialismen. Derfor ble
Utenriksministerrådet, som ble opprettet på konferansen, og der både representanter
fra Frankrike og Kina deltok, snart omdannet til en skueplass for gjensidig
mistenksomhet og beskyldninger.
Winston Churchill viste en sjelden fremsynthet, da han bemerket følgende: “de
frykter vårt vennskap mer enn sine fiender”. Denne tanken utviklet han under et
foredrag, som han holdt 5. mars 1946 ved Fulton University, USA, og som i russiske
undersøkelser ble kalt “en programerklæring” i den kalde krigs politikk 70 . Churchill
foreslo å etablere en anglo-amerikansk allianse mot “jernteppet” og “verdens-
kommunismen” ledet av Sovjetunionen. Forslaget ble utsatt for skarp kritikk både i
Storbritannia og USA. Årsakene til denne kritikken lå i det at Utenriksministerrådet
fortsatte å forberede fredskonferansen i Paris (29. juli - 15. oktober 1946). Resultatet
av denne konferansen var at ble underskrevet fredsavtaler mellom seiersmaktene og
de tidligere allierte til det fascistiske Tyskland, og disse trådte i kraft 15. september
1947.
Churchill hadde grunnlag for sine oppfordringer, siden Stalin i sin tale 9.
februar 1946 advarte det russiske folk mot at krigen var slutt, men unntakstilstanden
fortsatte (V. Grossmann skrev i sin roman “Livet og Skjebnen”: “Den stilltiende
divergens mellom det seirende folk og den seirende stat fortsatte etter krigen” 71 . Med
bakgrunn i denne tesen gikk kommunistpartiets Sentralkomité, ledet av Andrej
Zjdanov, til et ideologisk angrep: i august 1946 fikk to Leningradstidskrifter
overhaling for å ha utgitt “ideologisk skadelige” verk av poeten Anna Akhmatova og
satirikeren Mikhail Zosjtsjenko. De neste objektene for hjernevaskingen ble aktører
innen film, teater og musikk. Samtidig ble organene for statlig sikkerhet involvert i
“arbeidet” med kulturens folk.
69 S. 199
70 BSE. Bind 28, s. 346
71 Hitler og Stalin, s. 546
35