murmansk- korridoren

6. Den nordlige sjørute. Gorbatsjov lovte, avhengig av normaliseringen av de
internasjonale forholdene, å åpne passasjen for vestlige fartøyer med
ledsagelse av sovjetiske isbrytere.
Som resultat av Gorbatsjovs reise vedtok Sentralkomitéen og Ministerrådet
forordningen “Om tiltak for å fremskynde den økonomiske og sosiale utvikling i
Murmansk oblast for perioden 1988-2005” (av 10. mars 1988, nr. 338). Som følge av
manglende finansiering “døde” denne forordningen av seg selv.
Sentralkomitéen sanksjonerte at Murmansk kunne opprette forbindelser med
vennskapsbyer samt aktivisere sin deltagelse i Nordkalottsamarbeidet, som var et
samarbeid på flere plan mellom de nordligste fylkene og länene i Norge, Sverige og
Finland. Det skulle legges spesiell vekt på kommunikasjon og reiseliv, og arbeidet ble
styrt av en spesialkommisjon underlagt Nordisk Ministerråd, som var blitt etablert i
1971.
På plenumsmøtet i Sentralkomitéen i oktober 1987 ble gjennomføringen av
reformpolitikken utsatt for kritikk av Boris Jeltsin, førstesekretær i Moskvasovjetet og
kandidatmedlem til Politbyrået. I mars 1988 ble det i avisen “Sovjetskaja Rossija”
trykket en artikkel av Leningradlærerinnen Nina Andrejeva, som oppfordret til å
stanse opp og korrigere fornyelsesprosessen av samfunnet. I sitt forsøk på å bevare
kontrollen i landet vurderte Gorbatsjov Jeltsins utspill som “et forsøk på å forlate det
som var påbegynt”, mens han karakteriserte Andrejevas artikkel som “antiperestrojka-
kreftenes manifest”. Hvor merkelig det enn kan høres, så var perestrojkaens leder av
samme oppfatning som Stalin; som svar på spørsmålet “Hvilken dreining er verst - til
høyre eller venstre?”, kom han med følgende: “Begge er verst!”. 89
Etter å ha vært med på feiringen av 70-årsjubiléet for Oktoberrevolusjonen,
der han fikk greie på at Gorbatsjov forberedte en avstraffelse av Jeltsin, kom A. Aalto,
som var leder for det finske kommunistpartiet, med følgende profetiske tanke overfor
forfatteren av denne boken: “Dette betyr slutten på perestrojkaen”. Aalto ble forøvrig
beskyldt av Sentralkomitéen for å drive “eurokommunisme”.
På vårparten 1989 var den politiske situasjonen i landet kraftig radikalisert,
noe som kom til syne under Folkedeputatenes 1. Kongress. Som følge av dette måtte
Gorbatsjov utsette sitt Finlandsbesøk til slutten av oktober 1989, der det ble planlagt å
45