murmansk- korridoren

- et forslag om å opprette en parlamentarikergruppe fra de nordiske land for å
drøfte alle problemer i regionen (bl.a. gjennom kontaktene i Nordisk
Ministerråd);
- en erklæring om at “tiden var inne for sammen med Norge å gå igjennom
havgrenseproblematikken i Barentshavet på nytt, og endelig komme frem til en
løsning som kan godtas av begge parter” (om den såkalte “gråsonen”).
I Murmansk gav Gorbatsjov et kort intervju til norsk fjernsyn, der han spesielt
understreket: “Også før dette besøket var jeg en overbevist tilhenger av at våre
tradisjonelt gode forbindelser med våre nærmeste naboer - både med finner, nordmenn
og andre - må være et prioritert område”. 91
Av alt det som Gorbatsjov snakket om, var nettopp gråsoneproblematikken det
området med størst fremskritt: gråsonen - sokkelen og den økonomiske sonen - ble
utvidet med mer enn 170.000 km 2 . Saken var den at partene under forhandlingene
som hadde pågått siden 1971, hadde forskjellige posisjoner: På norsk side holdt man
fast på “middellinje-metoden”, mens Sovjet insisterte på en løsning der linjen falt
sammen med grensene til deres besittelser i polarstrøkene. Nordmennene forkastet de
sovjetiske forslagene, bl.a. det om felles utnyttelse av ressursene i det omstridte
området, mens sovjetisk side forkastet de norske forslagene, som var basert på
geografiske kompromiss. Ved Sovjetunionens oppløsning var det en sørlig bit av
gråsonen på ca. 40.000 km 2 som forble udelt. Norge gav uttrykk for at de var rede til å
dele dette området likt. Sovjetunionen forkastet et slikt forslag, ettersom det i denne
regionen var avdekket svært perspektivrike forekomster av olje og gass.
I juni 1991 var Gorbatsjov i Oslo i egenskap av Nobelprisvinner (som ved
historiens ironi ble dette hans siste besøk utenlands før kuppet, på samme måte som
Khrusjtsjovs besøk hadde vært det i 1964). Den 5. juni skrev Gorbatsjov og Gro
Harlem Brundtland under en sovjetisk-norsk erklæring der det ble rettet spesiell
oppmerksomhet mot nordområdene. Det ble uttrykt ønske om at det gode naboskapet
skulle få et mest mulig konkret innhold, bl.a. ved å gjenopprette kontakten mellom de
lokale myndighetene i Nord-Norge og Nordvest-Russland.
Gorbatsjovs Nobelforedrag ble imidlertid egentlig hans politiske testamente.
Hans - Sovjetunionens første og siste president - dager var talte.
47