Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
3 3<br />
62<br />
Plateanmeldelser<br />
AV JAN MYRVOLD<br />
Skeive skiver<br />
MADRUGADA<br />
MADRUGADA (EMI 50999520335 2 0 )<br />
En av fjorårets mest omskrevne<br />
hendelser fra den norske rockescenen<br />
var som kjent det plutselige<br />
dødsfallet til Robert Burås, omtrent<br />
samtidig som oppmerksomheten<br />
rundt både Madrugada og hans<br />
sideprosjekt My Midnight Creeps<br />
var i ferd med å peake. Både Burås<br />
og Madrugada lot til å ha funnet ny<br />
energi, og var samtidig i gang med<br />
å spille inn materialet til sitt sjette<br />
album, denne gang i Hoboken,<br />
New Jersey med John Agnello som<br />
tekniker. Nå foreligger det ferdige<br />
produkt, altså med albumtittel<br />
“Madrugada”. For så vidt en adekvat<br />
tittel, all den tid dette sannsynligvis<br />
blir stående igjen som bandets<br />
kunstneriske terminering og på<br />
en måte kan fungere som bandet<br />
Madurgadas sluttattest. Men kjenner<br />
jeg musikkbransjen og dens<br />
udiskutable kreativitet innenfor<br />
øvelsen sitronpressing rett, dukker<br />
det vel opp en og annen halvobskur<br />
samling med leftovers, påtenkte<br />
b-sider og lignende “skatter” opp i<br />
kjølvannet av denne også.<br />
Uansett, dette albumet vil garantert<br />
selge til metallvalører hittil trolig<br />
kun tilgjengelig for Buzz Aldrin et<br />
co. Ikke bare på grunn av Burås’ noe<br />
drastiske - men tradisjonelt akk så<br />
effektive - karrieretrekk. Full yatzy<br />
fra en mer eller mindre enstemmig<br />
tabloidpresse i god tid før offisiell<br />
utgivelse hjelper vanligvis også<br />
godt.<br />
Men er denne unisone og nesten<br />
betingelseløse hyllest av de tre nordlendingenes<br />
siste opus egentlig på<br />
sin plass? Personlig finner jeg den<br />
en smule ute av proporsjoner, og tillater<br />
meg selv å spørre om superlativene<br />
hadde sittet like løst dersom<br />
ikke sommerens tragiske hendelse<br />
hadde inntruffet. Jeg mener bestemt<br />
at “Madrugada” i likhet med bandets<br />
foregående album mangler originalitet<br />
og egenart nok til å kåres til en<br />
“milestein” eller “klassiker”.<br />
Madrugada har aldri holdt sine<br />
inspirasjonskilder hemmelige. Blant<br />
disse er helt klart Nick Cave og Bad<br />
Seeds. Det både synes og høres. Og<br />
stort tydeligere enn på “Madrugada”<br />
kan det neppe demonstreres. For<br />
tilhengere av oven nevnte og andre<br />
halvobskure kulturformidlere med<br />
fellesnevneren Berlin vil ha mye å<br />
glede seg over ved dette albumet.<br />
Det vil også gamle Cramps og Gun<br />
Club-fans. For selveste Kid Congo<br />
Powers bidrar nemlig med slidegitar<br />
på et par låter! Sjekk gjerne også ut<br />
Congos relativt ferske “Philosophy<br />
and Underwear”.<br />
Det åpner temmelig rett på sak med<br />
“Whatever Happened To You?”, en<br />
låt drapert i desperasjon , fortvilelse<br />
og vantro. Og det fortsetter i samme<br />
sporet med “The Hour Of The Wolf”<br />
før det tones ned et lite hakk med<br />
kassegitar i introen på singlekuttet<br />
“Look Away Lucifer”. Men hippieidyllen<br />
varer ikke mange taktene<br />
før vi igjen er på randen av apokalypsen.<br />
Dette kuttet - sammen med<br />
“What’s On Your Mind” er forøvrig<br />
albumets aller klareste Cave-kopi.<br />
Sistnevnte sammen med “NewWoman/NewMan”<br />
denne anmelders<br />
personlige favoritter.<br />
Agnello og Madrugada har etter min<br />
oppfatning lykkes godt med å fange<br />
den litt gloomy og samtidig fortvilte<br />
stemningen som åpenbart må ha<br />
hersket under ferdigstillelsen av<br />
dette albumet. Dette, sammen med<br />
at vokalist Sivert Høyem til tross<br />
for enkelte mindre skjønnhetsfeil i<br />
selve engelskuttalen gjør sin beste<br />
vokalprestasjon på plate noensinne,<br />
gjør “Madrugada” til bandets mest<br />
helstøpte og i mine ører beste totalt<br />
sett. Men ikke verdens beste.<br />
TINARIwEN<br />
AMAN IMAN: wATER IS LIFE (ISOM65CDX)<br />
All verdens musikkforståsegpåere - det være<br />
seg skribenter, journalister, historikere eller<br />
andre meningsberettigete kan diskutere<br />
bluesens opprinnelse så mye de bare orker.<br />
Sikkert er det i alle fall at den ikke kan ha<br />
oppstått hverken i Mississippi eller Chicago,<br />
slik mange hevder. Etter å ha hørt Tinariwens<br />
“Aman Iman” er det mer nærliggende å tippe<br />
på det nordøstlige Mali, Afrika. For selv om<br />
sump og alligator er byttet ut mot ørkensand<br />
og dromedar, eimen av stram tobakk og<br />
dårlig bourbon er byttet mot myrra og te<br />
- hører vi det samme. Dette er nemlig også<br />
blues. Ur-blues. Det hører vi også i tekstene<br />
- men denne gang på tuaregenes eget språk.<br />
Prinsippet er det samme. Også her handler det<br />
om å få lirt av seg sine elegier, med så få og<br />
enkle fraser som mulig. Om savn, lengsel, og<br />
(u)rettferdighet. Om sult og tørst. Om uavhengighet<br />
og samhold. Alle tekstene er forøvrig<br />
oversatt og trykket i coveret på både engelsk,<br />
og tuaregenes eget språk med fonetiske tegn!<br />
Klagende er også den råskårene, elektriske<br />
gitaren som ligger sentralt i et lydbildet,<br />
befriende fritt for sølvpuss. Dette er lyden<br />
av sandkorn båret frem på sciroccovindens<br />
vinger tvers over Sahara før den trenger seg<br />
inn under øyelokk, gjennom nesebor og ned i<br />
hals og lunger. Til tross for alt det ubehag det<br />
måtte føre med seg, blir det umulig å ikke la<br />
seg henrive av de suggererende rytmene som<br />
ligger i bunnen.<br />
Audiofil i ordets mest vulgære betydning<br />
kan dette neppe sies å være. Men det låter<br />
uansett så vidunderlig autentisk. Produksjonen<br />
er kjemisk fri for ytre staffasje. Her er alt skåret<br />
helt inn til beinet. Ingen kunstige pålegg.<br />
Selve innspillingen har hovedsaklig foregått i<br />
Mali, mens miksing og øvrig postproduksjon<br />
er foretatt i London og Bath, England.<br />
Albumet inneholder i alt et dusin kutt, med en<br />
samlet spilletid på ca femtifem minutter. Dette<br />
albumet er etter det jeg forstår bandets fjerde,<br />
og har blitt nominert til en lang rekke prestisjetunge<br />
priser rundt om i verden, og figurerer<br />
også hyppig i en lang rekke “årets album”<br />
kåringer her til lands. Tinariwen åpnet nok<br />
manges ører under sin opptreden å fjorårets<br />
Øya-festival i Oslo. En norgesaktuell engelskmann<br />
som definitivt for lengst har fått ørene<br />
opp for dette dusinstore musikkollektivet er<br />
Robert Plant. Han er også bare en av mange<br />
celebriteter som takkes i albumcoveret. En<br />
kuriositet kanskje, men det budde vel egentlig<br />
vært omvendt.
Change language