veiledning i vegetasjonskartlegging m 1 : 20 000 - Skog og landskap

NIJOS rapport 5/05
Lauvskog
Utbredelse: Som regel dominerende vegetasjonstype i fjellskog og i Nord-Norge. Utenfor
granskogsområdet er typen også vanlig i låglandet.
Forhold til andre typer: Forholdet til lav- og lyngrik bjørkeskog er beskrevet tidligere. Grensa
mot engbjørkeskog kan være diffus med ei gradvis økning av urter, gras og bregner i forhold til
lyngarter. Skogstorkenebb er en av artene som kommer først inn ved bedre næringstilgang. Der
hvor denne får jamn forekomst settes typen til engbjørkeskog. Ellers må vi bruke dominansforholdet
mellom de typiske artene fra blåbærskogen og de gras og urter som preger engskogen.
Utforminger med mer enn 75% dekning av store bregner som sauetelg og smørtelg går inn i
engbjørkeskog med tilleggssymbol for bregnedekning. Opptrer ha mer enn 50% dekning av
fuktarter som blåtopp og bjønnskjegg, settes typen til fuktskog (8a).
Tolking og kartlegging: Bestandsstrukturen er oftest tettere enn i 4a, og kronedekket gjerne
jamnere enn i engbjørkeskog (4c). Overgangen mellom 4b og 4c vil likevel som regel være
vanskelig å tolke selv om terrenget også kan brukes til hjelp. For å unngå for mye feltbefaring i
tett skog kan mosaikkfigur brukes der vekslinger er hyppige.
Detaljenheter:
A4 Blåbærskog
A4b Blåbær-skrubbær-utf.
A4c Blåbær-krekling-utf.
A5 Småbregneskog
A5a Småbregne-lågland-utf.
4c Engbjørkeskog
A5b Småbregne-skrubbær-utf.
A5c Småbregne-fjellskogtype
A7 Grasdominert fattigskog
A7a Finnskjegg-utf.
A7b Smyle-utf.
Økologi: Engbjørkeskog er en fellesbetegnelse for alle bjørkeskogstyper på næringsrik mark
dominert av urter, gras og bregner. Mest typisk forekommer engbjørkeskogen nederst i lier, i
forsenkninger og langs vassdrag. På rike bergarter kan typen også gå på opplendte terrengformer.
Vi kan dele typen i tre hovedutforminger: Lågurtutforminga opptrer på næringsrik mark med
moderat vannforsyning. Ofte i solvarme lisider. Storbregneutforminga finner vi på steder med
frisk til våt grunn, først og fremst i kyststrøk, men også i fjellskog i innlandet. Høgstaudeutforminga
krever rikelig tilgang på friskt sigevann og bedre næringstilgang enn forrige type.
Fysiognomi: Engbjørkeskog er en høgproduktiv og artsrik vegetasjonstype. Tresjiktet er
rettstamma og dominert av bjørk, men også andre arter som osp, rogn, selje og vierarter kan
stedvis ha høg dekning. Innslag av varmekjære treslag er vanlig i låglandet i Sør-Norge.
Lågurtutforminga er prega av låge urter og gras, høgstauder kan finnes spredt. Skogstorkenebb,
teiebær og hengeaks er karakteristisk. Storbregneutforminga er dominert av høge bregner som
skogburkne, fjellburkne og smørtelg, mens høgstauder spiller mindre rolle. I høgstaudetypen vil
høgstauder dominere, på friske parti kan det forekomme et busksjikt av vier.
I områder som har hatt aktiv utnytting av utmarka til beite og slått har engbjørkeskogen vært de
viktigste høstingsareala. Kulturpåvirka areal av engbjørkeskog kan være svært grasrike i forhold
til ”normal” utforming.
52