Made in China - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

18 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 19 Ideologisk bombardement USA: Ingen andre folk i verden utsettes for så intense kommersielle budskap og bilder som amerikanerne. Fungerer det? HERBERT I. SCHILLER Professor Emeritus i kommunikasjon ved University of California, San Diego. I mer enn et halvt århundre har den globale scenen vært preget av én aktør – USA. Selv om amerikanernes tilstedeværelse i verdensøkonomien er mindre allestedsnærværende enn for 25 år siden, er den fremdeles sterkt dominerende. Landet er hjemmebane for de fleste selskapene som saumfarer kloden etter markeder og profitt. Dessuten er USA vertsland for en rekke internasjonale institusjoner, blant annet FN, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. USA er en kultureltelektronisk kjempe. Landets overlegenhet er synlig overalt, og til økende misnøye, skal vi tro en britisk diplomat som ble sitert av den amerikanske akademikeren Samuel P. Huntington: «Det er bare i USA at vi kan lese at verden ønsker seg et amerikansk lederskap. Alle andre steder leser vi om den amerikanske arrogansen og unilateralismen». 1 Verdens syn på oss er imidlertid ikke like avslørende som hvordan vi ser på oss selv. Forstår de som bor i dette overlegne landet sin egen og sitt lands situasjon? Er det virkelig så åpenbart for alle at de i sine daglige gjøremål er med på å dominere verdensordenen? Når uttrykker folk i USA uro over de byrdene de påfører andre – og til tider seg selv? Bevisstheten om denne situasjonen kan ikke tas for gitt, og den dukker ikke opp av seg selv. Snarere tvert imot. Frem til våre dager er folkets gunst og føyelighet sikret på en kompleks måte: Ved hjelp av tung indoktrinering og et system for utvelgelse og/eller utelatelse av informasjon som styrker maktsystemets opprettholdelse og vekst. Ved siden av intense og ofte tilslørte forsøk på overtalelse og omfattende utsjalting av potensielle uenigheter, tar man i bruk et velfungerende arsenal av maktmidler som begynner med formaninger og ender med fengsling. USA har verdensrekord i antall fengslede personer i forhold til innbyggertallet. Disse sosiale kontrollinstrumentene har vært svært effektive: USAs kontrollapparat har kanskje ikke så entusiastiske tilhengere på hjemmebane, men det finnes i hvert fall en generell hjemlig aksept av dette apparatet og USAs prosedyrer for styring av verden. For å rettferdiggjøre denne praksisen, sender herskerklassen konstant ut påminnelser om hvor heldige alle er, både hjemme og i utlandet, som kan ta del i dette systemet. Ideen om Amerikas storhet har i tiden etter andre verdenskrig spredd seg til hele landet. Den ene presidenten etter den andre forteller amerikanerne hvor fantastiske de er. Ikke bare i dag, men til alle tider, har dette landet savnet sidestykke. Tidligere utenriksminister Madeleine Albright har til og med beskrevet landet som «den uunnværlige nasjonen». 2 Hvordan kan noen unngå å ta inn over seg den lykken det er å bo i USA? Det er det imidlertid mange som gjør. Det skal åpenbart mer til enn svulstige påstander om landets storhet – og makthavernes metoder for å sikre seg oppslutning raffineres stadig. En av de mest utprøvde og effektive metodene for å holde orden i rekkene er «definerende kontroll» – evnen til å forklare og formidle ledernes virkelighetssyn, lokalt eller globalt. Denne praksisen avhenger av et pålitelig nasjonalt system for spredning av informasjon. Skoler, underholdningsindustri, medier og politiske prosesser inngår i dette systemet. Grunnlaget for definerende kontroll ligger i den infrastrukturen som produserer mening og bevissthet. Når denne infrastrukturen er på plass og fungerer som den skal, klarer den seg uten hjelp fra de øverste lagene av samfunnspyramiden. Amerikanerne absorberer bildene og påstandene fra den rådende sosiale orden. Bildene og påstandene utgjør referanserammen deres. Med få unntak er det dette rammeverket som hindrer de fleste fra noen gang å forestille seg en alternativ sosial virkelighet. La oss som et eksempel se på bruken av begrepet terrorisme. I USA har terrorisme – innenlands og utenlands – fått høy prioritet, og brukes som rettferdiggjøring av enorme militær- og politibudsjetter. Det kommer imidlertid ikke som noen overraskelse – det er snarere å forvente – at mot- standen mot undertrykkende regimer blusser opp med jevne mellomrom i en eller annen del av verden. Hvordan kan disse utbruddene, som gjerne er blodige og voldsomme, forklares for befolkningen i USA? Svaret er enkelt: De forklares som «terrorhandlinger», særlig i de tilfellene der undertrykkerne er venner eller kunder av Washington. På 1990-tallet ble denne merkelappen klistret til iranerne, libyerne, palestinerne, kurderne 3 og mange andre grupper. Tidligere ble malayer, kenyanere, angolanere, argentinere og ikke minst jøder som motsatte seg de britiske styresmaktene i Palestina, stemplet som terrorister. I løpet av de siste 50 årene har amerikanske styrker og deres medsammensvorne kjempet mot og slaktet ned «terrorister» i Korea, Vietnam, Nicaragua, Afghanistan, Irak og andre steder. Definerende kontroll handler også om utelatelse av informasjon. Da bladet Time skulle liste opp «USAs mest innflytelsesrike mennesker i 1997», fikk vi en av mange illustrasjoner på dette: Listen begynte med en golfstjerne og omfattet blant andre daværende utenriksminister Madeleine Albright, Senator John McCain, en programleder på radio, en svart akademiker, en filmprodusent, en økonom, en produktdesigner, en popmusiker, en talkshow-vert, en fondsforvalter og redaktøren av National Enquirer. På listen fantes også to mennesker med sterke bånd til den virkelige makten: Richard Mellon Scaife, arving til en del av Mellonformuen og bidragsyter til mange ultrakonservative organisasjoner og saker, og Robert Rubin, Clintons finansminister og tidligere en av lederne for det mektige Wall Streetselskapet Goldman Sachs. I dag er disse to likevel atskilt fra den makten som ga dem deres personlige formuer. Listen i Time knytter autoritet først og fremst til tjenesteytere, ikke til dem som sitter på den egentlige makten i samfunnet. Med denne listen kan leserne føle seg velinformert mens de i virkeligheten forblir uvitende om realitetene rundt maktfordelingen i USA. En liste som ble offentliggjort en måned senere, i økonomiseksjonen i New York Times, var langt nyttigere for dem som ønsket seg slik informasjon. Her sto de ti største vare- og tjenesteproduserende selskapene listet etter kapitalverdi. Øverst sto General Electric, etterfulgt av Coca Cola, Exxon og Microsoft. Hvor mye mer opplyst ville ikke lesere av Time vært hvis disse navnene sto på listen over landets mest innflytelsesrike? Selv de mest kortfattede beskrivelsene av hva disse selskapene gjør, hvor de befinner seg, hvilke beslutninger de tar angående investeringer og arbeidskraft, samt hvilke følger disse beslutningene får for mennesker i og utenfor USA, ville tilføre en kritisk dimensjon til forståelsen av den virkelige maktfordelingen både innen- og utenlands. Det er imidlertid denne typen informasjon den definerende kontrollen utelater. Dessuten har det i løpet av de siste tiårene dukket opp utallige informasjonsprodusenter og analytikere som har som oppgave nettopp å tildekke og beskytte makthaverne mot offentlighetens oppmerksomhet. Dette er svært konservative institutter, forskningsinstitusjoner og tankesmier 4 som utgir en mengde rapporter om juridiske, sosiale og økonomiske spørsmål sett fra næringslivets ståsted. Dette er en naturlig konsekvens av at det samme næringslivet finansierer instituttene. I de nasjonale og lokale informasjonskretsene stilles det ingen spørsmål rundt kvaliteten på disse rapportene. Høyreorienterte tankesmier møter velvilje både i lokale radiostasjoner og nasjonale tv-selskaper, og i det stille driver de lobbyvirksomhet overfor politikere på lokalt, delstats- og nasjonalt nivå. Manhattan Institute i New York er en slik organisasjon. Instituttets formål er, som den administrerende direktøren sier, «å utvikle ideer og sette dem i omløp ved hjelp av medienes næringskjede.» Ifølge direktøren arrangerer instituttet «diskrete, men overdådige lunsjer … hvor de inviterer hundrevis av journalister, politikere, byråkrater, forretningsfolk og representanter fra ulike stiftelser for å høre noen snakke om et tema som instituttet liker.» Slike trivelige fora, skriver New York Times, «har flyttet New York til høyre.» 5 Fremfor alt gir Mahattan Institute og en rekke lignende organisasjoner storselskapene tilgang til publikums bevissthet, gjennom media. Definerende kontroll handler også om utelatelse av informasjon. Dette er imidlertid synlige strukturer for dannelse og spredning av ideologier. Kontrollteknikker som er langt mer effektive og langt mindre synlige finnes innenfor markedssystemets egen dynamikk, særlig innenfor den bevissthetsskapende kulturindustrien. Denne industrien har sørget for uforutsett støtte til USAs selskaper innenlands og deres ekspansjon utenlands. Her fokuseres det ikke på ekstern gjennomslagskraft, men på hvordan selskapenes økonomiske styrke, politiske autoritet og kulturelle makt ved hjelp av markedets regler og verdier har påvirket det amerikanske folket. Og det ligger en grotesk ironi i det at innbyggerne i det landet som av sine ledere kalles «det største» og som betrakter andre land som patetiske eksempler på manglende informasjon og kultur, er avstengt fra å nyte godt av verdens mangfoldige kreative uttrykk – ikke av myndighetene, men av «markedskreftene». 96 prosent av alle filmene kanadierne ser og 80 prosent av bladene de leser er utenlandske, for det meste amerikanske, mens utenlandske filmer utgjør mellom én og to prosent av det amerikanske markedet. Det finnes ikke én enkelt forklaring på dette, men den økende «frihandelen» er en sentral faktor. Ikke-amerikanske filmer kan ikke konkurrere med de amerikanske, som kan nyte godt av et stort, enhetlig og relativt rikt hjemmemarked. Konsekvensene har vært katastrofale for ikkeamerikansk filmindustri, som er blitt redusert og marginalisert i det globale markedet. De utenlandske filmene, hvis de i det hele tatt kommer inn på det amerikanske markedet, er i større og større grad laget for å tilfredsstille et publikum som allerede er formet av sitt langvarige og tette forhold til Hollywoodproduktene. Både i og utenfor USA er det publikum som taper. Amerikanernes kjennskap til verdens samtidslitteratur er like liten. Antallet utgitte oversettelser fra alle verdens språk har ifølge PENs liste aldri oversteget 250 i året. Situasjonen er nesten den samme når det gjelder nyhetsformidlingen, utenriksdekningen konsentreres stort sett om katastrofer. Mesteparten av informasjonen og bildene fra verden kommer dessuten fra en enda mer konsentrert gruppe private aktører – med internett som et foreløpig unntak. Under slike forhold er det ikke overraskende at de fleste amerikaneres kunnskap om resten av verden er mikroskopisk. Filmskaperen Larry Gelbart, som tidligere har tatt for seg tobakksindustriens overgrep i Barbarians at the Gate, har beskrevet USAs medieapparat, særlig tv, som «weapons of mass distraction» – masseavledelsesvåpen. Gelbart hevder at tobakksdirektørene bare er «farlige for røykerne, men vi røyker nyheter, alle sammen. Vi inhalerer tv, alle sammen. Vi abonnerer alle sammen på det disse mennene utgir. De er mye farligere.» 6 Og det de utgir, er så markedstilpasset at mesteparten av innholdet velges ut fra underholdningsverdi, i kampen om et stort publikum. USA er langt fra alene om disse tilstandene, 7 men de har trolig nådd mer kritiske dimensjoner der enn i noen andre velutviklede land. Johan Galtung har beskrevet dette som «tv-idiotiseringen» av amerikanerne. Den nasjonale uvitenheten kan imidlertid ikke forklares bare med trivialiseringen og tilbakeholdelsen av nyheter. Dens røtter stikker mye dypere. Medieapparatets strukturelle fundament, som finansieres utelukkende av dem som har råd til å kjøpe sendetid, sørger for å opprettholde den kulturelle fattigdommen i befolkningen. Dette er til tross for anstrengelsene til noen få talentfulle mennesker som har gått i bresjen for en ikke-kommersiell kultur. Storselskapene står for hoveddelen av medienes inntekter, og det er deres budskap som skaper den altoppslukende kommersielle atmosfæren i landet. Ingen andre folk i verden utsettes for så intens bruk av kommersielle budskap og bilder som amerikanerne. Vi vet fortsatt lite om virkningen av denne flommen av reklame. Den kommersielle hamringen på amerikanernes bevissthet begynner svært tidlig i livet. Situasjonen er så alvorlig at Business Week, en publikasjon som ikke først og fremst er kjent for sin avsky for markedsøkonomien, trykket en historie om overgrepene mot landets spedbarn: «Kl. 13.58 onsdag 5. mai ble en forbruker født … før hun reiste hjem tre dager senere, hadde noen av USAs største vareprodusenter overøst henne med prøver og kuponger … Til forskjell fra tidligere, møter hennes generasjon en forbrukerkultur omgitt av logoer, merkenavn og reklame nesten umiddelbart etter fødselen … Før hun er 20 måneder gammel, vil hun kunne gjenkjenne noen av de tusener av merkevarene hun ser hver dag. Når hun er sju år, vil hun sannsynligvis se omtrent 20 000 tv-reklamer i året. Når hun er tolv, vil hun befinne seg i markedsførernes enorme databaser.» 8 De kumulative effektene av denne utilslørte kommersialismen, uansett hvor vanskelige de er å beregne, gir en nøkkel til å forstå konsekvensene av å vokse opp i hjertet av verdens markedsføringsssystem. En slik oppvekst må i det minste føre til svekket bevissthet om verden utenfor kjøpesenteret. I dag er radiostasjonene, og i økende grad tv-kanalene, talerør for konservative krefter med støtte fra utallige organisasjoner som motsetter seg enhver form for sosial organisering, nasjonalt og internasjonalt. Det amerikanske publikum eksponeres for uavbrutte tirader fra ytterliggående medier som for eksempel er imot selve ideen om FN. Disse holdningene sniker seg imidlertid også inn i de mer moderate mediene. Resultatet har vært en flere tiår gammel kampanje mot FN og beslektede internasjonale organisasjoner som UNESCO og Verdens Helseorganisasjon. FN og de andre organisasjonene er på ingen måte hevet over kritikk. Men problemet er at disse organisasjonenes funksjoner blir karakterisert som truende og unødvendige og at prinsippet om internasjonal solidaritet fordømmes. Og det er ikke bare FN og det internasjonale samfunnet som blir skadelidende. Amerikanerne vender seg bort fra de svake og fattige i sitt eget samfunn, og sluker argumentene som kommer fra dem som ikke ser noe behov for sosiale sikkerhetsnett. Den generelle aksepten av den forbruksorienterte og privatiserte amerikanske samfunnsmodellen i utlandet, styrker de rådende holdningene i USA. Bare omfattende rystelser i den globale eller nasjonale økonomien vil klare å rokke ved de oppfatningene og verdiene som i dag dominerer de fleste amerikaneres bevissthet og samvittighet. Det er ingen hyggelig tanke. Men maskineriet som kontrollerer amerikanernes bevissthet, er så solid at intet mindre enn jordskjelvlignende rystelser 9 kan rokke ved eller svekke dets ødeleggende autoritet. Josie I © Bettina Rheims, 1989, Paris 1 Samuel P Huntington, «The lonely superpower», Foreign Affairs, mars-april 1999. 2 Sitert av Huntington, op.cit. 3 Spesielt av Clintons forsvarsminister Madeleine Albright i en tale i national Press Club, Washington, 6. august 1997, sitert i New York Times 8. august 1997. 4 Se Serge Halimi, «Les «boîtes à idées» de la droite américaine» (Den amerikanske høyresidens forslagskasse), Le Monde diplomatique, mai 1995. 5 Se Janny Scott, «Promoting its ideas, the Manhattan Institute has nudged New York rightwards», New York Times, 12. mai 1997. 6 Sitert i New York Times, 8. mai 1997. 7 Se Ignacio Ramonet, La tyrannie de la communication, Galilée, Paris 1999. 8 Business Week, 30. juni 1997. 9 Denne artikkelen sto på trykk i Le Monde diplomatique i 1999. Schiller kunne derfor ikke kjenne til rystelsene 11. september 2001.
20 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 21 Da fargebildet kom på slutten av 1950-tallet oppsto en estetisk kløft mellom den skapende bildeproduksjonen og bilder publisert i pressen. Denne kløften er ikke blitt mindre med årene. Fotografi og presse i utakt CHRISTIAN CAUJOLLE Grunnlegger og kunstnerisk leder for det franske fotobyrået VU. De siste årene har man ofte sett med uro på det som gjerne er blitt kalt «fotojournalistikkens krise». Uttrykket betegner på én og samme tid byråenes skrøpelige økonomi, oppkjøp og konsentrasjon av bildeprodusenter og -distributører, rettighetskonflikter og vanskeligheter knyttet til fotografenes sosiale status. Kort sagt en rekke kriser av svært forskjellig karakter. Det finnes imidlertid en annen, langt mer alvorlig og helt avgjørende krise, som man aldri snakker om: Pressens dype, grafiske identitetskrise, særlig når det gjelder dens forhold til fotografiet. En krise som ikke bare setter en hel profesjon i fare, men også den trykte pressens eksistens – og mening. På 1970-tallet ble Paris fotojournalistikkens hovedsete. Spesielt etter at uavhengige fotografer etablerte byrået Gamma, hvor fotografene sørget for å beholde eiendomsretten til bildene sine, oppnådde respekt for arbeidet sitt, og oppfant en original produksjonsmåte hvor fotografen og distribusjonsstrukturen delte likt på utgifter og fortjeneste. Byråene Gamma, Sipa og Sygma dominerte. Ettersom de utga sine reporteres produksjoner verden rundt, utviklet de seg til å bli store selskaper som så ut til å skulle vare for alltid. Alle ble likevel oppkjøpt av pengesterke grupper: Kanskje fordi de mistet noe av sitt særpreg da de ble for store, fordi de begikk enkelte drifts- og investeringsfeil, og fordi de var for lite oppmerksomme på fremveksten av konkurrerende byråer (Reuters, AFP, AP). Nå finnes det nesten ingen uavhengige strukturer lenger, og det er helt i samsvar med de fusjons- og konsentrasjonstendenser vi opplever på alle områder. For verdens nye herskere, spesielt «mediekongene», vil bildet være en av de viktigste satsningene i det 21. århundret, noe som bekreftes av de skyhøye beløpene som brukes på oppkjøp av bildesamlinger. Oppkjøp- og konsentrasjonstendensene vitner samtidig om mektige finanslederes overmakt på det skjøre og svært spesielle området som produksjon og kommersialisering av bildeinforma- sjon er. Generelt sett har de likevel lite kjennskap til fotografivirksomheten, noe som medfører en rekke konflikter mellom personalet og ledelsen for grupper som Corbis, Getty eller Hachette. Det er vanskelig å tegne seg et klart bilde av disse mediegigantenes utgivelsesprosjekter, men de har gitt tydelig beskjed om at de ønsker seg en fremherskende stilling på fotografiområdet. Kursendringer og gradvise justeringer har ikke rokket ved det opprinnelige credo: «Når kunden finner alt hos oss, vil han ikke gå andre steder». Problemet er bare at dette «alt» er enormt. For enhver fornuftig forvalter vil Fotojournalistene overlever, men utryddelsestrusselen henger over dem de investeringer som kreves for at oppkjøpte bildesamlinger skal kunne behandles digitalt, være uforholdsmessig høye. La oss ta som eksempel Bettman Archives som i 1995 ble oppkjøpt av bildebyrået Corbis. 1 Dette er en historisk samling av stor verdi, og består av elleve millioner bilder. Det vil imidlertid ta mange år å digitalisere, indeksere og spre – og da kanskje bare ti prosent av dem. I mellomtiden vil ikke bildene være tilgjengelige. Corbis sin beslutning om å oppbevare hele samlingen i en gammel nedlagt gruve ble sterkt kritisert – den symbolske begravelsen måtte nødvendigvis sjokkere, selv om de tekniske oppbevaringsforholdene var nøye gjennomtenkt… Et viktig spørsmål tvinger seg frem: Hvilke kriterier skal styre byråenes utvelgelse av bilder? Svaret er like klart som supermarkedenes vareutvalg: Man kommer til å velge «gjennomsnitts»-bildene som vil kunne publiseres av alle, eller i alle fall av flest mulig. Man vil med andre ord velge ut uproblematiske bilder, som vil støtte opp om den sterke tendensen til å produsere stereotypier, et av pressens store kjennetegn. En slik holdning, som kan forsvares økonomisk, er urovekkende. Ikke fordi den reduserer bildetilbudet betraktelig, men fordi den utelukker særegne fotografier som kunne gjøre det mulig for pressen å fremsette synspunkter som er annerledes og radikale, og som dermed kunne gi pressen en ny mening. Vi taper mer på å ikke ha tilgang til disse «sære» bildene enn vi tjener på overalt og til enhver tid disponere de samme bildene. Dette gjør at de få uavhengige strukturene – som kombinerer krevende virksomhet med skrøpelig økonomi – har følelsen av å drive motstandsarbeid. I 20 år har de forsøkt å oppnå støtte fra ulike departementer (kultur og informasjon, justis, finans, sosial), uten at det har ført frem. Fotojournalistene overlever, men utryddelsestrusselen henger over dem. For det første koster det for mye å stadig bli dømt – ofte urettmessig – for å ha publisert fotografier uten tillatelse fra de personene som er avbildet. Dommene henviser til at «bilderettigheter» må respekteres. Dette er selvsagt en fun- damental rettighet, som skal forsvares. Men når den strider med informasjonsretten, er det da akseptabelt at disse dommene systematisk setter i faresonen de som har valgt å vie seg til undersøkende fotografisk arbeid? For det andre har fotografer som arbeider med pressen eller pressebyråer en problematisk status. Ifølge loven skal de motta lønn, og har ikke krav på royalties. Ellers ville alle bildebyråer gå konkurs. Det at en journalist ikke kan få status som opphavsmann til sitt verk, bringer tankene til det som for ikke så altfor lenge siden pågikk i østblokklandene, hvor ingen kunne skrive i pressen uten å være medlem av en godkjent profesjonsforening. De ansvarlige myndigheter må finne en løsning på disse grunnleggende spørsmålene. Samtidig har kvalitetsnivået innen dokumentarfotografi, viktigheten av reportasjene og variasjonen i produksjonen, vært svært høy de siste 30 årene. Jeg arbeider til daglig med noen av disse fotografene, og beundrer hvordan de på forskjellige måter, og med radikale krav i grenselandet mellom etikk og estetikk, produserer vesentlige vitnesbyrd om vår samtid. Og det til tross for at bildene deres får liten oppmerksomhet, at de støter på problemer i produksjonen av bildene, og at de ofte blir møtt med uforstand og konservatisme i sitt arbeid for å produsere mening, sin kamp mot den platte dekoreringen som gjentas på hver side i de fleste aviser eller magasiner. Det finnes i dag utmerkede nyhetsbilder tatt av fremragende fotografer, som ikke kan brukes til noe hvis de ikke blir formidlet digitalt via effektive nettverk av den typen byråer råder over. Fotografene konfronteres med det faktum at fjernsynet er blitt den fremste bæreren av informasjonsbilder, og at internett fremstår som en konkurrent til fjernsynet i en verden som styres av fascinasjonen for hastighet, ifølge Paul Virilios analyser. Dersom fotografene vil være rele- vante, konfronteres de med nye estetiske utfordringer. I et historisk perspektiv har forøvrig fotografiet utviklet seg fra reproduksjon fremstilt som objektiv (noe som allerede i begynnelsen fascinerte ved sin «hurtighet»…) til fortolkning som tar i betraktning fotografens subjektive dimensjon. I motsetning til hva man ofte tror, ble fotografene svært tidlig klar over denne subjektive og estetiske dimensjonen ved sine bilder. Som eksempel kan man trekke frem de fleste av Gustave Le Grays (1820-1882) fotografier av «Châlon-leiren». Hvordan ble tilliten brutt mellom de som sprer informasjonen og de som mottar den? Fra det øyeblikk pressen var i stand til å reprodusere fotografier, kom de profesjonelle fotografene med forslag til ulike typer bilder, på et tidspunkt da alt fremdeles var i startgropen. De mest fremragende eksemplene var i så måte Henri Cartier-Bressons bilder – beriket av Martin Munckascis og André Kertèsz’. Cartier-Bresson – sammen med Robert Capas direkte bilder – fremsatte komposisjonsregler for å definere hva et «godt bilde» var. Slik laget han på en enestående måte dokumentasjoner om frigjøringen i Frankrike og revolusjonen i Kina, Ghandis India og sovjetenes USSR. Han åpnet et vindu mot verden med følgende metode: informere gjennom et rent og perfekt komponert rektangel. Denne estetikken, som mange fotografer har fulgt opp og som fortsatt er aktuell, var utrolig effektiv i en tid da fotografiet var den eneste måten å formidle erfaringer og hendelser i verden til et publikum som ikke flyttet på seg. Den var også preget av rammens funksjon, som var å få tilskueren til å glemme alt det som befant seg utenfor rammen. Verden ble sammenfattet, endog begrenset, til det som fotografiet hadde lukket inne i rektanglet, og rektanglets svarte kant stanset og kontrollerte blikkets bevegelser. Da fargebildet kom på slutten av 1950tallet, oppstod en stor estetisk kløft mellom den skapende bildeproduksjonen og bilder publisert i pressen. De skapende fotografene prøvde å eksperimentere med fargene, mens fotojournalistene ganske enkelt skiftet film og fortsatte å ta bilder slik de hadde gjort det i svart-hvitt. Det er spesielt påfallende å se at på 1970-tallet, mens fotografer i USA eksperimenterte med farge på ulike måter i bilder utstilt ved museet for moderne kunst i New York (MoMA) – ble disse bildene ignorert av pressen som betraktet denne typen arbeider som «for kunstneriske». I Frankrike utmerket månedspublikasjonen Actuel seg ved å vise reportasjefotografen Alain Bizos’ blanding av naturlig og kunstig lys. Han ble på den tiden refusert overalt, men er siden blitt kopiert i det uendelige… Det siste tiåret har unge fotografer tilbudt aviser og magasiner bilder som er blottet for estetiske eller informative komplekser. De uttrykker like mye fotografenes personlige opplevelse av verden som reelle hendelser, de spør mer enn de illustrerer. Av den grunn har de skapt en krise i den rådende estetikken, radikalisert sin egen posisjon og kommet med bilder som skaper panikkartet forvirring i etablissementet… De tilbyr oss synsvinkler hvor rammen, i motsetning til tidligere produksjoner, tvinger tilskueren til å gå lenger, å gjennom tolkning gjenskape omgivelsene til et bilde som ikke vil bevise noe, men vekke oss og få oss til å tenke. Disse fotografene setter spørsmålstegn ved den fotojournalistiske estetikk som vant frem etter andre verdenskrig, uten dermed å kritisere eller avvise den. De sier høyt og tydelig, frekt og gjennomtenkt, at det er viktig å ikke adlyde en presse som er mer interessert i penger enn mening. De foreslår at pressen finner tilbake til sin opprinnelige funksjon, som er å stille spørsmål og undersøke. Litt historie igjen. Da pressen på begynnelsen av 1900-tallet ble teknisk i stand til å trykke fotografier, ble graveringer byttet ut med fotografier. Man antok at fotografiene ville gjøre emnet mer «realistisk» og bekrefte de omtalte hendelsene. Fotografiet ble et bevis, selv om et klokt rettsvesen alltid nektet å akseptere dette. Samtidig, gjennom å erstatte et tidligere bilde som var annerledes, beholdt fotografiet en status som ren illustrasjon. Dette varte helt til slutten av 1920-tallet, da publikasjoner som Picture Post i England, Berliner Illustrierte i Tyskland og VU i Frankrike etablerte en ny presse basert på visuelt materiale, iscenesettelse av bilder og bildesekvenser. Det var på denne tiden man begynte å lage fortellinger som var mer anty- dende enn forklarende, hjulpet av datidens mest talentfulle fotografer og formgivere som knyttet sammen form og innhold. Så ble magasinet Life i USA dannet, etterfulgt av Match i Frankrike og Stern i Tyskland, og dermed gjorde picture magazines sitt inntog, med sine photo essays – filminspirerte bildefortellinger som spiller på dialektikken mellom tekst og bilde for å skape lesbare «historier». Denne «gullalderen» (som viste seg å ikke være det) gjorde det mulig å utvikle en effektivitet som ble undergravd da fjernsynet ble oppfunnet og forvandlet til massemedium. Jeg ser i dag, med en avstand jeg ikke hadde på den tiden, at den frie tonen og oppfinnsomheten som særpreget den franske dagsavisen Libération i perioden 1981 til 1984, vitner om en tid som var rik på muligheter når det gjaldt å formidle nyheter gjennom fotografi. I den påfølgende perioden har illustrasjonstendensen vendt tilbake, noe som er et dramatisk tilbakeskritt. Bildet er igjen en dekorasjon, og forholdet mellom bilde og tekst preges av overflødig overlapping. Vektleggingen av «folk» fremfor informasjon kan ikke rettferdiggjøre at klisjeer systematisk bare gjentas og gjentas. Pressen har alltid snakket om «berømte» mennesker, men en gang hadde den talent til å gjøre det på en original måte, gjennom reportasjer. Jeg tenker med nostalgi tilbake på innspillingen av The Misfits, 2 av John Huston. Og nå blar jeg gjennom sider som er forbløffende tomme… Fotoene er ikke lenger verken fra sin egen eller min tid. Av gode eller dårlige økonomiske grunner viderefører de en rutine som ikke er tidsbestemt. Det som er vanskeligst å akseptere for en gjennomsnittsborger som meg, er at jeg betaler 1,20 euro for min yndlingsavis, for på førstesiden å finne det samme bildet som jeg så på tv-nyhetene i går kveld. Dette er på sett og vis et bedrageri. Hvorfor er det blitt slik? Hvordan ble tilliten brutt mellom de som sprer informasjonen og de som mottar den? Pressen, som i panikkartet fascinasjon så at fjernsynet «stjal» en viktig del av markedet fra den, har ikke evnet å omdefinere sin egen funksjon. Den har vaklet mellom to valg: å produsere trykt tv (vi har til og med fått tilbud om en zappe-dagsavis!) eller å smøre enda tjukkere på i forbindelse med tv-bestemte emner. Det er det gamle syndromet, hvor man i mangel på fantasi velger å kopiere. La oss minne om noen selvfølgeligheter. Det visuelle (og ikke bare fotografiet) bestemmer en publikasjons identitet like mye som det redaksjonelle innholdet (som det jo er en del av…). For de som driver med dette, er det viktig å skille to etapper fra hverandre: Gravleggingen © Bettina Rheims, 1997, Ville Evrard valget av fotografier, og deretter bearbeiding, redigering og utforming. Mening produseres hele veien, og denne meningen former – og avleder – fotografens opprinnelige intensjoner for å bygge opp en informativ diskurs. Hvis denne meningen ikke blir gjenstand for refleksjon, eller kontroll, kan den ende i en mistolkning. Det skjer så altfor ofte… Derfor er det viktig å ha en skikkelig redaksjonell politikk når det gjelder bilder. Det første spørsmålet en må stille seg er: Hvorfor publiserer pressen bilder? Svaret kan åpne nye fremtidsperspektiver for de trykte mediene. Dette hvis de gir bildene en redaksjonell funksjon og ikke lenger blander dem sammen med reklamens estetikk, hvis de prioriterer skapende synsvinkler, frekke spørsmål og grundige undersøkelser. Hvis de velger mening fremfor dekorasjon. Like enkelt som sjeldent… 1 Bildebyrået Corbis ble grunnlagt av Bill Gates i 1989. Formålet med selskapet var å samle så mange fotografier som mulig, og digitalisere dem. Corbis begynte å kjøpe opp individuelle samlinger (deriblant Bettman Archives i 1995). De påfølgende årene kjøpte Corbis ut store bildebyråer som Saba, Sygma, Westlight, Sharp Shooters og Outline. Da disse byråene ble tatt over av Corbis, førte det som regel til en dramatisk reduksjon i produksjonen, og langvarige samarbeidsforhold mellom fotografer og byråer ble avsluttet. O.a. 2 The Misfits (1961) av John Houston, med Marilyn Monroe, Clark Gable og Montgomery Clift. BØKER Protocol: How Control Exists after Decentralization Alexander R. Galloway, MIT Press, 2004, 260 s. Selvom Internettet efterhånden har været en integreret del af den kollektive bevidsthed i mere end et tiår, så er det stadig omgivet af en udbredt uvished, hvad angår dets reelle opbygning, specifikke (dis)funktionalitet og implicitte politik. Det råder Alexander R. Galloway, tidligere redaktør på pioneer-webportalen rhizome, bod på med bogen Protocol. Inspireret af Marx, Deleuze, Hardt og Jameson (de to sidstnævnte er hans lærere) foretager han med protokollen som leitmotiv en formel og materialistiske læsning af Internettet som teknologisk barn af den postmoderne tidsalder. På instruktiv vis anskueliggør han dets iboende, ofte paradoksale, logik og dynamik. Internettet karakteriserer på den ene side en homogenisering af informationsstrømmen, på den anden side en heterogenisering og er i sig selv både et distribueret og centraliseret netværk. Galloways rationelle tilgang fungerer både som en kritik af utopiske og desillusionerede forestillinger om Internettet. Og som sådan er den en velkommen og vedkommende afmystificering af dette digitale netværk som gør os i stand til i første omgang at begribe og senere forhåbentligt også at handle i forhold til dets kontrolmekanismer og frigørelsespotentialer. JL Peace under fire. Israel/Palestine and the International Solidarity Movement Sanderock, Sainath, McLaughlin, Khalili, Blincoe, Arraf, Andoni (red.). Verso, London, 2004, 297 s. International Solidarity Movement (ISM) ble grunnlagt i 2001 og har de siste årene organisert frivillige aktivister fra hele verden i fredelig solidaritetsarbeid sammen med palestinere i de okkuperte områdene. Denne boka forteller historien om bevegelsens konkrete arbeid i Palestina, samt om utviklingen av en stadig mer brutal israelsk fremferd, både mot det palestinske folket og de internasjonale aktivistene. Boka er satt sammen av øyenvitneskildringer, presseskriv, intervjuer, foredrag og avisartikler. Edward Said har skrevet forordet, hvor han blant annet forteller om sitt møte med foreldrene til Rachel Corrie, en amerikansk ISM-aktivist som ble drept av israelske soldater 16. mars 2003. Corrie ble brutalt kjørt over av en israelsk bulldoser da hun forsøkte å beskytte et palestinsk hjem i Gaza fra riving. ISMs mål har vært å internasjonalisere intifadaen, både ved å sende aktivister til Palestina og holde foredrag over hele verden om palestinernes situasjon. Denne boka gir rapporter fra den palestinske okkupasjonens innside, om dens ekstreme brutalitet og umenneskelighet, men også om medmenneskelighet og samhold. Slik Rachel Corrie skriver i sin siste e-post til sin mor, hvor hun forteller om den palestinske familien hun bor sammen med: «Jeg er også i ferd med å oppdage i hvilken grad mennesker fortsatt kan være sterke og forbli menneskelige i de aller verste situasjoner – noe jeg heller ikke har sett før. Jeg tror det kalles verdighet.» Se også ISMs hjemmeside www.palsolidarity.com GE Krigens scenografi : Nye rejser i Bosnien og Serbien Jens-Martin Eriksen & Frederik Stjernfelt. Lindhardt og Ringhof, København, 2004, 397 s. Boka Krigens scenografi er blitt til gjennom de to danske forfatternes reiser i Bosnia og Serbia i 2003, og den er en oppfølger til Hadets anatomi, som kom ut i fjor. Eriksen og Stjernfelt undersøker dramaet som utspant seg på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet, men ser også på krigens virkninger på samfunnene den dag i dag, der Bosnia er oppsplittet og styrt av tre nasjonalistiske klaner, mens de krefter i Serbia som sto bak krigene er vendt tilbake til den politiske scene. Et fokus i boka er det forfatterne kaller det politiske programskriftet bak krigene – Det serbiske akademis «Memorandum» – og den serbiske planleggingen av etnisk rensing i Bosnia. De går bak den (nå avdøde) bosniske president Izetbegovic’ demokratiske fasade. Avslutningsessayet – «I krigens ruiner» – ser på hvordan europeerne er blitt forført av dette dramaet. Forfatterne mener de krigende parter har oppført et skuespill for hverandre, og samtidig for «verdenssamfunnet», og at krigen slik har en grunnleggende estetikk som bør studeres av fiksjons- og litteraturteori. TV
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - juli 200
Page 9: 16 LE MONDE diplomatique - juli 200

Made in China - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?