Made in China - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

6 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 7 USA satser i Afrika STRATEGI: De siste årene har USA forsterket sitt militære engasjement på det afrikanske kontinentet. Engasjementet har hovedsakelig bestått i treningsprogrammer for lokale hærer, som forventes å gjøre sin del i «krigen mot terror». PIERRE ABRAMOVICI Journalist og forfatter. Den 23. og 24. mars 2004 deltok militærsjefer fra åtte afrikanske land (Tsjad, Mali, Mauritania, Marokko, Niger, Senegal og Tunisia) for første gang på et diskret møte i hovedkvarteret til den amerikanske hærens europeiske kommando (US-EUCOM) i Stuttgart. Møtet ble presentert som «historisk», men hva som kom ut av det er fortsatt hemmelig. Temaet var «militært samarbeid i den globale kampen mot terrorisme» – nærmere bestemt dreide det seg om Sahel-beltet, buffersonen mellom Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara, og mellom oljefeltene i nord og oljefeltene i Guineabukta. De siste årene har USAs politiske og militære interesse for Afrika blitt betraktelig større. Det viser blant annet utenriksminister Colin Powells besøk i Gabon og Angola i september 2002 (en time i hvert land, nok tid til å bekrefte en tilstedeværelse!), president George W. Bushs rundreise til Senegal, Nigeria, Botswana, Uganda og Sør-Afrika i juli 2003, og turneen til general Charles F. Wald, nestkommanderende i EUCOM, som omfattet ti land (Ghana, Algerie, Nigeria, Angola, Sør-Afrika, Namibia, Gabon, Sao Tomé, Niger og Tunisia), to uker før møtet i Stuttgart. Enda mer talende er Washingtons direkte deltakelse i en militæroperasjon i mars 2004 som var ledet av fire land i Sahel-området (Mali, Tsjad, Niger og Algeria) mot Salafistgruppen for forkynnelse og kamp (GSPC). «Nummer to» i denne organisasjonen, Ammari Saifi, skal ha blitt arrestert i Tsjad i mai. 1 GSPC står i likhet med Væpnet islamsk gruppe (GIA) oppført på den amerikanske listen over terrororganisasjoner, og mistenkes av Washington for å ha forbindelser til al-Qaida. GSPC skapte blest om seg selv da gruppen bortførte 32 turister i det algeriske Sahara tidlig i 2003. Militæroperasjonen i mars 2004 var den første i sitt slag i Afrika, og bekreftet det tette samarbeidet mellom USA og Algerie. Fra januar 2004 bidro den amerikanske hæren med betydelige midler for å støtte lokale styrker i kampen mot GSPC. Støtten ble organisert gjennom det militære hjelpeprogrammet Pan Sahel Initiative (PSI), som har vært operativt siden november 2003 og har fått 6,5 millioner dollar til disposisjon for 2004. Programmet skal bistå Mali, Tsjad, Niger og Mauritania i kampen mot «smugling, internasjonal kriminalitet og terror». Rundt 250 tonn utstyr og 350 soldater ble fraktet til regionen i løpet av to uker via en amerikansk luftbro fra flybasen i Rota i Spania. Så snart troppene og utstyret var sendt inn, ble flybeskyttelse stilt til disposisjon fra Royal Air Force-baser i Mildenhall og Lakenheath i Storbritannia. Også deler av den 32. gruppen for spesialoperasjoner, en enhet knyttet til CIA, ble mobilisert for å beskytte operasjonen. Flere uker forut for operasjonen ble deler av den 10. gruppen av de amerikanske spesialstyrkene, med base i Stuttgart, sendt for å lede treningen av maliske tropper. «PSI er et viktig redskap i krigen mot terrorisme og har gjort mye for å åpne dører og styrke samholdet – spesielt mellom Algerie og Mali, og Niger og Tsjad – i en region vi i stor grad har oversett tidligere,» forklarte oberst Victor Nelson, ansvarlig for dette programmet ved Office of International Security Affairs i det amerikanske forsvarsdepartementet, den 23. mars. «Vi har lenge sagt at dersom presset på terroristene blir for stort i Afghanistan, Pakistan, Irak og andre steder, vil de finne nye steder å operere ut fra, og ett av disse områdene er Sahel og Nord- Afrika.» 2 I løpet av knappe ni måneder, fra president Bushs besøk i Afrika i juli 2003 til Stuttgartkonferansen i mars 2004, ble det amerikanske militære engasjementet i Afrika betraktelig styrket, etter et avbrekk etter den kalde krigen. Washington har innsett hvor avhengig USA er av råvarer fra det afrikanske kontinentet: mangan (stålproduksjon), kobolt og krom som er helt nødvendig i legeringer (i flykonstruksjoner for eksempel), metallet vanadium, gull, antimonium, fluor, germanium – og selvfølgelig industridiamanter. Den demokratiske republikken Kongo og Zambia besitter 50 prosent av koboltressursene i verden, og 98 prosent av krombeholdningen i verden finnes i Zimbabwe og Sør-Afrika, som i tillegg har 90 prosent av forekomstene av metall i platinagruppen (platina, palladium, rhodium, ruthenium, iridium og osmium). Tørsten etter olje i begynnelsen av det nye årtusenet gjør også at interessen for land som Angola og Nigeria øker. Etter USAs mislykkede intervensjon i Somalia fra 9. mars 1992 til 31. mars 1994, foretok daværende president Bill Clinton en omlegging av Washingtons afrikapolitikk. Den fornyede interessen for kontinentet ble markert med brask og bram fra 15. til 18. mars 1999, da USA var vertskap for det første møtet mel- Tørsten etter olje gjør at interessen for land som Angola og Nigeria øker Allianse med Mali De første amerikanske kontingentene kom til Mali i løpet av 1992, like etter Golfkrigen. En enhet fra nasjonalgarden i delstaten Tennessee 1 kom først og fremst for å gi medisinsk hjelp til innbyggerne i ti landsbyer i Sevare-regionen midt i landet. I løpet av den andre fasen av dette programmet sørget medlemmer av flyvåpenet i Alabamas nasjonalgarde for gjenoppbygging av en barnehage på en militærbase i samme region. Mali, som inntil da hadde mest erfaring med franskmenn, oppdaget amerikanerne. Og dette var bare begynnelsen. Allerede i 1993 ble det første opplæringsprogrammet (Joint Combined Exchange Training, JCET) satt i gang. Det ble spesifikt ledet av amerikanske spesialstyrker, og fulgt opp med årlige øvelser innen lett infanteri og trening i «fredsbevaring». Programmet ble siden utvidet til flere afrikanske land. Den sivile hjelpen fortsatte, gjennom det amerikanske forsvarsdepartementet. Helsedepartementet i Mali fikk for eksempel et komplett feltsykehus med radiografisk utstyr. I 1995 ble et annet sivilt hjelpeprogram iverksatt av amerikanske styrker: 30 medlemmer av nasjonalgarden i Minnesota ga lom lederne for åtte regionale afrikanske organisasjoner, 83 afrikanske ministre og deres amerikanske kolleger. Møtet ble holdt i Washington og målsetningen var å «styrke samarbeidet mellom USA og Afrika» og «oppmuntre til mer økonomisk utvikling, handel, investeringer, politiske reformer og gjensidig økonomisk vekst i det 21. århundret.» 3 Selv om terrorisme sto på dagsorden på grunn av attentatene mot amerikanske ambassader i Nairobi og Dar es-Salaam i 1988, attentater som ble tilskrevet al-Qaida, resulterte møtet først og fremst i enighet om den såkalte Growth and Opportunity Act (AGOA), som ga afrikanske produkter større adgang til det amerikanske markedet. Mer diskret var den gradvise iverksettelsen av et svært finmasket system for militær assistanse, som startet på midten av 1990-tallet. I 1996 lanserte Washington en egen styrke som skulle håndtere kriser på det afrikanske kontinentet (African Crisis Response Force, ACRF). Like etter ble denne erstattet av en struktur kalt African Crisis Response Initiative (ACRI). 4 ACRI skulle utstyres med «ikke-dødelig» materiell, og styrkens offisielle oppdrag skulle være «fredsbevaring» og «humanitær hjelp». I virkeligheten var hovedmålsetningen med ACRI å modernisere lokale militære styrker og få dem til å tilpasse seg amerikanske normer, spesielt når det gjaldt fremveksten av terrorisme i Afrika. ACRI skulle selvfølgelig også forhindre nye katastrofer av typen Somalia. Selv om ACRI ble etablert av det amerikanske utenriksdepartementet, var det EUCOM som fikk ansvar for den militære koordineringen av programmet, spesielt når det gjaldt bruk av Spesialstyrkene. Private selskaper som spesialiserer seg i denne sektoren, deriblant det Northrop/Grummaneide Logicon og Military Professionnal Resources (MPRI) bidrar med logistikk (forsyning av materiell og «spesialisert sivilt personell»). MPRI er et privat konsulentfirma innen sikkerhetsspørsmål, og ledes av tidligere amerikanske offiserer. Selskapet arbeider på oppdrag fra regjeringer verden rundt. ACRI fremstilles som et hovedsakelig humanitært initiativ, men programmene koordineres av oberst Nestor Pino-Marina, tidligere offiser med en talende merittliste: i eksil fra Cuba deltok han i den mislykkede landsettingen i Grisebukta i 1961, han er tidligere medlem av den amerikanske hærens spesialstyrker, deltok i Vietnam og Laos, var i Reagan-perioden medlem av Inter-American Defense Board og deltok i hemmelige operasjoner mot sandinistene sammen med Contras i Nicaragua på 1990-tallet. Treningsprogrammet i regi av ACRI er laget for å sikre grunnleggende militære kunnskaper, styrke kampformasjoner og øke medisinsk hjelp til innbyggerne i ti landsbyer i Senou-regionen, i nærheten av hovedstaden Bamako. Samme år samarbeidet nasjonalgarden i Arkansas med det maliske flyvåpenet om bygging av en helsestasjon på flybasen i Senou. I 1995 gjennomførte USA også de tre første fasene av et opplæringsprogram innen militærrett for den maliske hæren. Programmet ble satt i gang av Defense Institute of International Legal Studies (DIILS). Et helseteam bestående av militærleger fra bakkestyrkene, flyvåpenet og marinen ved hovedkvarteret til EUCOM (den amerikanske hærens europeiske kommando) kom til Mali i 1996 for å delta i en øvelse kalt Medflag, som skulle forberede lokale militærleger på å håndtere «akutte medisinske tilfeller og krisesituasjoner». Det amerikanske engasjementet i Mali økte i 1997. Da ble det gjennomført tre treningsøvelser: to JCET-øvelser og en Flintlock-øvelse. Det fremste målet med sistnevnte er å «øke det regionale samarbeidet mellom forvarsstyrkene» og utstasjonering av amerikanske enheter utenfor USA, koordinert av den 96. bataljonen for sivile saker på Fort Bragg i Nord- generalstabenes kapasitet. Opplegget kalles «minimal utrustning, maksimal trening» og bygger på seks «nøkler»: standardisering, interoperativitet, instruksjon av instruktører, gjennomsiktighet, støtte og lagarbeid. Man planlegger også å utvide treningsopplegget til å inkludere programmer som brukes i andre land, som Frankrike, Storbritannia og Belgia, samt å samarbeide med disse landene. Mellom juli 1997 og mai 2000 organiserte ACRI oppbygging av bataljoner (mellom 800 og 1000 soldater) i Senegal, Uganda, Malawi, Mali, Ghana, Benin og Elfenbenskysten. Det amerikanske utenriksdepartementet forsynte 8000 soldater med lettere utstyr (elektriske generatorer, kjøretøy, minedetektorer, nattsynutstyr og fremfor alt kommunikasjonsinstrumenter). Det ble bevilget 30 millioner dollar til dette programmet for toårsperioden 2001 og 2002. ACRI har videreført en rekke enkeltstående militære og sivile hjelpeprogrammer som USA ikke har vært sparsomme med siden begynnelsen av 1990-tallet. Programmene har vært ledet av forsvarsdepartementet. Dette er for eksempel tilfelle for Mali (se egen sak). I juli 2001 fulgte 400 senegalesiske soldater et opplæringsprogram for «psykologisk krigføring» i regi av ACRI. «Den aksepterte doktrinen som vanligvis brukes i NATO ble absorbert», ifølge oberst Nestor Pino-Marina. 5 Det ble også avholdt politiske og militære seminarer for 65 senegalesiske offiserer for å «forberede dem på fredsbevarende operasjoner». Øvelsen ble avsluttet med datasimulering av en krisesituasjon, ved hjelp av satellitter. Øvelsen bygde på Janusprogrammet, som er utarbeidet av selskapet Logicon. Det handlet fortsatt om tilnærming til de normene som gjelder i Pentagon og om å etablere varige amerikanske installasjoner. ACRI er imidlertid bare en liten del av USAs økende militære engasjement i Afrika. Africa Center for Strategic Studies (ACSS) ble etablert i 1999 som en del av Pentagons National Defense University. Dette akademiske senteret utdanner militært personell «på høyt nivå», men også sivile «ledere» (politiske ansvarshavende, organisasjons- og næringslivsledere, og så videre). Undervisningsprogrammene omhandler blant annet sivil-militære spørsmål, nasjonalsikkerhet og forsvarsøkonomi. I mai 2003 ble Mali valgt som vertsland for et seminar i regi av ACSS om kampen mot terrorisme i regionen: Blant deltakerne var Algerie, Tsjad, Mali, Mauritania, Marokko, Niger, Nigeria og Senegal. Frankrike og Tyskland var også representert. Etter 11. september 2001 har USA ytterligere styrket sine militære investeringer i Afrika. «Krigen mot terror» gir amerikanske ledere de nødvendige påskudd for økt engasjement. Som president Bush selv uttrykte det under sin Afrika-turné i juli 2003: «Vi vil ikke la terroristene true de afrikanske folkene, og vi vil heller ikke la dem bruke Afrika som Carolina. En enhet fra den senegalesiske hæren deltok også i denne treningen. Observatører fra Guinea, Gambia, Ghana, Elfenbenskysten, Guinea-Bissau, Benin og Togo deltok i Flintlock-øvelsen, som pågikk i to måneder i Mali. Samme år sørget det amerikanske flyvåpenet for nødvendige transportmidler for å utstasjonere 680 maliske soldater i Liberia, samt frakt av 450 tonn utstyr. Mali mottok i tillegg 350 000 dollar innenfor rammen av det amerikanske programmet for militær finansiering i utlandet, for å utdanne piloter og mekanikere til å arbeide med to nyopprustede DC3fly som det lokale flyvåpenet hadde kjøpt av et amerikansk selskap. Året etter ble Mali medlem av ACRI-initiativet (se hovedsak). Det ble opprettet en stilling som militærattaché ved den amerikanske ambassaden i Bamako i 1999. Og slik ble Mali i løpet av sju år gradvis en av USAs allierte, gjennom forsvarsdepartementet og dertil hørende programmer. 1 Nasjonalgardene er militære styrker som er underlagt delstatsguvernørene i USA. base for å true verden.» 6 I tråd med dette endret Bushadministrasjonen («omorganiserte», som det heter i Pentagon) våren 2002 ACRI til å bli ACOTA, som står for Africa Contingency Operations Training Assistance. I tillegg til «fredsbevaring og humanitær hjelp», skal ACOTA også drive offensiv trening, spesielt for regulære infanteristyrker og mindre enheter etter modell fra de amerikanske spesialstyrkene, i tillegg til kampformasjoner i «fiendtlig» miljø. De afrikanske styrkene blir heretter utstyrt med standardisert offensivt materiell (gevær, maskingevær, morter, og så videre). I Washington snakker man ikke lenger om «ikke-dødelige» våpen, som man gjorde i forbindelse med ACRI, og man understreker viktigheten av «offensivt» samarbeid: «Selv om ACRIstyrkene aldri ble plassert i en situasjon hvor deres sikkerhet ble truet, må ACOTA-styrkene som havner i slike situasjoner være forberedt på å håndtere farene, siden de vil ha ansvaret for å gjenopprette ro og orden.» 7 ACOTA er knyttet til militære treningssentre innenfor det såkalte Joint Combined Arms Training System (JCATS). Disse sentrene omtales som «uunnværlige» fordi de gjør det mulig å opprettholde nivået på militær kvalifisering og forberedelse. Det første JCATS-senteret ble åpnet i Abuja i Nigeria 25. november 2003. Sentrene drives av selskapet MPRI (se over) og bestreber seg på å «bruke sofistikert programvare for å simulere krigssituasjoner som bygger på de forholdene som virkelig eksisterer på slagmarkene. (…) Nigeria og Canada er de to eneste landene som bruker JCATS-programvare.» 8 Ifølge oberst Victor Nelson, som i sin tid var USAs militærattaché i Nigeria og nå er ansvarlig for Pan Sahel Initiative, er JCATS «et billig redskap for å sikre opplæring av militære kadre. Selv land med få ressurser kan benytte seg av JCATS. Det handler rett og slett om å samle folk i et par uker for krigsøvelser, noe amerikanske militære i det 21. århundret allerede gjør.» I tillegg til ACOTA deltar 44 afrikanske land i et program beregnet på offiserer: International Military Education and Training Program (IMET). Mer enn 1500 offiserer ble utdannet innenfor dette programmet i 2002. For de landene som er mest involvert i IMET (Botswana, Etiopia, Ghana, Kenya, Nigeria, Senegal og Sør-Afrika) gikk de totale kostna- dene opp fra 8 millioner dollar i 2001 til 11 millioner i 2003. Det finnes også et program kalt Africa Regional Peacekeeping Program (ARP) som innebærer opplæring i offensiv taktikk og overføring av militærteknologi. Mellom 2001 og 2003 ble det bevilget nærmere 100 millioner dollar til ARP. Den amerikanske strategien i Afrika er i all hovedsak todelt. På den ene siden dreier det seg om ubegrenset tilgang til viktige markeder, energikilder og andre strategiske ressurser. På den andre siden militær sikkerhet rundt kommunikasjonsveier, nettopp for å sikre frakt av råvarer til USA. «Det amerikanske folk lærte en ting av Golfkrigen, nemlig at det er mye lettere å sparke folk i Midtøsten i ræva enn å gi avkall på noe for å redusere Amerikas avhengighet av oljeimport,» uttalte James Schlesinger, tidligere energiminister under president Carter, i september 1992. Det er selvfølgelig den afrikanske oljen som interesserer USA. 9 Den 5. september 2002, etter å ha deltatt på verdenstoppmøtet om miljø i Johannesburg, tok Colin Powell da også turen innom Luanda (Angola) og Libreville (Gabon) – begge i oljeproduserende land. Ekspertene er enige om at det afrikanske kontinentet i løpet av de neste ti årene vil bli USAs nest største kilde til olje og eventuelt også naturgass, etter Midtøsten. I alle fall i påvente av at «situasjonen roer seg ned»… To strategiske forbindelseslinjer står i sentrum for amerikansk militær tenkning på dette området: oljerørledningen Tsjad-Kamerun i vest, og oljerørledningen Higleig-Port Sudan i øst. Det er også planer om en rørledning mellom Tsjad og Sudan. Et kuppforsøk i juli 2003 i São Tomé og Príncipe – en liten, men svært oljerik øystat i Guinea-bukta – førte til at Washington intervenerte. Knappe tre måneder senere tilbød flere oljeselskaper, i all hovedsak amerikanske, mer enn 500 millioner dollar til utforsking av dypvannsområdene i Guineabukta som deles av Nigeria og São Tomé og Príncipe. Beløpet var mer enn dobbelt så mye som de to landene hadde håpet på. I farten annonserte den amerikanske hæren et hjelpeprogram til de små lokale sikkerhetsstyrkene i São Tomé og Príncipe. Man så også for seg å etablere en militærbase der. Den amerikanske kongressen og Bush-administrasjonen erklærte offisielt at dette var en region «av vital interesse» for Sjimpansje I, II og III © Bettina Rheims, 1994, Paris USA. Utenriks- og forsvarsdepartementet hadde gjort svært grundige forberedelser: general Carlton W. Fulford, sjefskommandant i EUCOM, besøkte São Tomé i oktober 2002 for å undersøke muligheten for å etablere et regionalt mandat i Vest-Afrika, mens selskapet MPRI trente opp kystvakten i nabolandene Guinea og Angola. I Afrika sør for Sahara forsøker USA å inngå partnerskap med alle land, og påskuddene varierer fra sted til sted. Amerikanske myndigheter hevder for eksempel at den sørafrikanske hæren vil være ute av stand til å gjennomføre større militæroperasjoner, siden 75 prosent av soldatene ifølge amerikanerne er HIV-smittet. Pretoria trenger derfor massiv støtte fra Washington for å styrke sine sviktende krefter. Dette er foranledningen til at Sør-Afrika nå forbereder seg på å tre inn i ACOTAprogrammet. Den sørafrikanske hæren er imidlertid ikke for svak til å sende flere tusen soldater til Irak som «sivile tilleggsstyrker», i regi av private selskaper. I virkeligheten er det Sør-Afrikas strategiske posisjon som gjør landet interessant for USA. I løpet av den kalde krigen åpnet Pretoria sine baser for amerikanske styrker, noe som ga Washington mulighet til å kontrollere Det indiske hav mellom Afrika og flåtebasen på øya Diego Garcia. Dette var også en uunnværlig brikke i kampen mot afrikanske frigjøringsbevegelser som man mistenkte var styrt fra Moskva. I 2001 understreket den amerikanske ambassadøren Cameron Hume at sørafrikanerne og amerikanerne delte en «sterk tilknytning til demokrati, markedsøkonomi og jakten på en bedre fremtid for alle.» 10 USAs militære intervensjonisme i Afrika beveger seg naturlig nok inn i de gamle kolonimaktenes tradisjonelle innflytelsessfærer, spesielt Frankrikes. Denne konkurransen er åpenbar i Djibouti. Djibouti er et av de fattigste landene på planeten, det er preget av ørkenlandskap og har ingen ressurser. Man skulle derfor tro landet var uten interesse, hadde det ikke vært for dets strategiske posisjon. Djibouti har nemlig en fremskutt posisjon i en maritim transittsone som en fjerdedel av verdens oljeproduksjon transporteres gjennom (for ikke å snakke om Maliske soldater under øvelse ledet av USAs spesialstyrker i Timbuktu, Mali, 17. mars 2004. © Scanpix nærheten til den sudanske oljerørledningen). Landet er også godt plassert i forhold til det strategiske beltet fra Sahel til Afrikas horn, som Washington arbeider for å «sikre». Selv om Frankrike har sin største utenlandske militærbase i Djibouti, Camp Lemoine, er landet så godt som blitt en permanent amerikansk base. 11 Nestkommanderende i EUCOM, Charles F. Wald, oppholder seg mye i Afrika. I mars 2004 besøkte han elleve land på en uke (Marokko, Algerie, Nigeria, Angola, Sør- Afrika, Namibia, Gabon, São Tomé, Ghana, Niger og Tunisia). På en pressekonferanse i Washington for afrikanske journalister, understreket general Wald at USA og Frankrike hadde mange felles interesser i Afrika, hvorpå han la til: «Det er flere land som har gamle og historiske bånd til Frankrike. Og de snakker fransk, så det hjelper. Franskmennene vil bli involvert i den forbindelse.» 12 En ikke helt elegant måte å fordele arbeidsoppgavene på og befeste Washingtons politiske innflytelse i Afrika. USA har iverksatt et svært finmasket system for militær assistanse 1 Arrestasjonen ble annonsert av myndighetene i Tchad 18. mai, men er bare blitt bekreftet av Tyskland via kilder i Tchad. 2 Jim Fisher-Thompson, «U.S.-African Partnership Helps Counter Terrorists in Sahel Region», Washington File, det amerikanske utenriksdepartementets informasjonstjeneste. 3 Ministermøte USA–Afrika, partnerskap for det 21. århundret: http://usinfo.state.gov/regional/af/usafr/ frenchmn/frsked.htm 4 Philippe Lemayre, «Washington à la recherche d’espaces vierges en Afrique» (Washington leter etter uberørte områder i Afrika), mars 1998. 5 Charles Cobb Jr, «Brigade Level Peacekeeping Excercice Begins», www.allafrica.com, 10. juli 2001. 6 Washington Files, 16. juli 2003. 7 Jim Fisher-Thompson, «USA hjelper til å trene opp nigerianske styrker», Washington Files, 3. desember 2002 8 Ibid. 9 Se Jean-Cristophe Servant, «Offensive américaine sur l’or noir africain» (Amerikansk offensiv mot det afrikanske gullet), Le Monde diplomatique, januar 2003. 10 Washington Files, 1. november 2001. 11 Philippe Lemayre, «Djibouti entre superpuissance et superpauvreté» (Djibouti mellom supermakt og superfattigdom), Le Monde diplomatique, februar 2003. 12 Washington Files, 8. mars 2004.
8 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 9 LIKESTILLING: De siste tiårene har kvinners posisjon i muslimske land vært i sterk endring, men hvert fremskritt møter motstand, og tradisjonelle tankesett er vanskeligere å endre enn lovverket. I Marokko og Iran debatteres forholdet mellom islam og kvinners rettigheter i mangfoldige organisasjoner og fora. Kvinner debatterer islam WENDY KRISTIANASEN Journalist, London. Da Shirin Ebadi som første muslimske kvinne mottok Nobels fredspris i 2003, kom iranske kvinners krav om like rettigheter og frihet i verdens søkelys, og det ble også sett som et uttrykk for fremskritt i Iran. Men Mohamed Khatami avviste fredsprisen som «ikke særlig viktig». Det var en skuffelse for iranere som var utålmodige i forhold til presidentens manglende evne til å skape et mer demokratisk samfunn. Kort tid etter, 20. februar i år, signaliserte det iranske parlamentsvalget et sammenbrudd i Irans sjuårige forøk på å reformere den teokratiske, islamistiske revolusjonen. 1 Samtidig vedtok Marokko en ny familielov (moudawana). Denne reformen er en milepæl, fordi den gjør likeverd mellom menn og kvinner til et lovbestemt forhold. Marokko er det andre arabisk-muslimske landet som oppnår et slikt gjennombrudd. Men bak denne tilsynelatende åpenheten har kong Mohamed VI, som overtok tronen i 1999, absolutt makt. Bortsett fra den nye familieloven har fremskrittet mot demokratiet vært begrenset. Som i Iran er graden av folkets fremmedgjøring fra politikken og den utbredte kynismen overfor det regjerende systemet slående. Men de to landene har mer felles enn som så. Marokko er i likhet med Iran en islamsk stat. Kongen er både religiøs og sekulær leder, og «kommandør for de troende» (Amir al- Muminin). Islamske religiøse skikker er obligatoriske for muslimer (selv om de som ikke overholdt Ramadan-fasten i fjor slapp unna med en advarsel i stedet for bot). Som Iran – og andre land i den arabisk-muslimske verden – er Marokko et dypt konservativt land der tradisjon og islam går hånd i hånd. I begge land har forandring skjedd innenfor en islamsk ramme, gjennom ijtihad (uavhengig granskning av religiøse kilder) og tafsir (tolkning av Koranen). I begge land har kvinner spilt en aktiv rolle i dette. De definerer seg selv som «aktivister for kvinners rettigheter»: Få, spesielt i Marokko, liker begrepet «feminist» som de mener er for begrenset, og knytter seg til en tid og et sted som ikke er deres. Disse kvinnene kommer fra et bredt religiøst spekter, fra islamister til sekulære – et annet begrep mange kvinner i begge land ikke er komfortable med. Marokkos reform av familieloven kom på bakgrunn av en lang prosess der kongen og en sterk kvinnebevegelse spilte hovedrollene. Reformen ble gjennomført innenfor sharialoven (islamsk lov). Kvinner har nå ifølge loven likeverdig status med menn, inkluderes i familierettighetene, og har rett til å be om skilsmisse og til å gifte seg uten tillatelse fra et mannlig familiemedlem. Kompromisser måtte imidlertid inngås. Flerkoneri kunne for eksempel ikke avskaffes (det forekommer tydelig i Koranen), men det er gjort betydelig vanskeligere. Overgangen fra reform til lovtekst var langt fra fredelig. En tidligere reformplan (kalt Planen for integrering av kvinner i utviklingen) ble fremmet i 1999 av den sosialistiske statsministeren Abderrahman Youssoufi. Den ble presentert for Verdensbanken for å gi Marokko troverdighet og vise at landet var innstilt på modernisering av samfunnet. Dette fremprovoserte kritikk fra ministeren for islam, Abdelkebir Alaoui M’Dghari. Debatten ble offentlig, regjeringen gjorde retrett og to leirer ble dannet: uavhengige aktivister for kvinners rettigheter kom sammen for å danne bevegelsen Printemps de l’Egalité (Likestillingens vår), og på den andre siden sto islamistene og deres konservative støttespillere. Den 12. mars 2000, få dager etter den internasjonale kvinnedagen, marsjerte mellom 200.000 og 300.000 mennesker fra kvinnegrupper, menneskerettighetsbevegelsen og politiske partier (samt minst seks regjeringsmedlemmer) til støtte for planen i hovedstaden Rabat. Noen krevde at planen skulle gå enda lenger. I Casablanca trakk en islamistisk motdemonstrasjon enda flere mennesker, og avviste planen som pro-vestlig og anti-muslimsk. Kongen utnevnte en kommisjon på 15 medlemmer for å revidere reformen i samsvar med islam. Blant de tre kvinnelige kommisjonsmedlemmene var Nouzha Guessous (50), professor ved Casablancas fakultet for medisin og farmasi, initiativtaker til Den marokkanske menneskerettighetsorganisasjonen (OMDH) og politisk uavhengig. Guessous kaller seg feminist, «men i en bredere betydning av ordet. Jeg tror på universelle rettigheter og mener dette ikke strider mot islams prinsipper.» Hun mener beskyldningene om at reformen var antimuslimsk «tvang kvinneorganisasjonene og marokkanske intellektuelle til å omdefinere forslagene svært nøye og innenfor en islamsk referanseramme, og bevise at de var basert på vår arabisk-muslimske kultur, ikke diktert av Vesten. Jeg tror dette var den viktigste taktiske endringen under hele basketaket.» Kongens tale da han introduserte prosjektet var oppsiktsvekkende, hver eneste reform ble legitimert ved henvisninger til Koranen. Like oppsiktsvekkende var det at kongen deretter ga dokumentet videre til parlamentet, og spilte for en gangs skyld etter demokratiske spilleregler. Den 16. mai 2003 ble 45 mennesker drept under fem selvmordsangrep i Casablanca. Disse attentatene var uten sidestykke og dypt sjokkerende. Bombemennene tilhørte Salafist Jihad, en gruppe med tilknytning til al-Qaida. Men mange marokkanere la skylden på den hjemlige islamistbevegelsen, som i parlamentet ledes av Rettferdighets- og utviklingspartiet (PJD). PJD skyndte seg å omfavne den reviderte planen. Guessous tilføyer: «Angrepene den 16. mai gjorde folk oppmerksomme på ekstremismens farer, og tvang alle til å ta stilling, også den marokkanske staten. Det gjorde den ved å utvetydig erklære at den ikke ville gå tilbake på etableringen av en demokratisk, åpen og tolerant stat. Hendelsene forsterket også behovet for å vise at vi forholdt oss til våre islamske prinsipper.» Den politiske analytikeren Mohamed Tozy kaller reformen av familieloven revolusjonerende. Han understreker imidlertid at den fordrer utdanning og sosiale endringer. Vil dette skje? Leila Rhiwi, professor i kommunikasjon ved Universitetet i Rabat og koordinator for Printemps de l’Egalité, gir uttrykk for en utbredt bekymring på dette punktet: «Loven er ekstremt viktig, den erstatter underkastelse med likeverd. Men jeg frykter at den ikke vil bli satt ut i praksis på grunnplanet og i rettssalene rundt omkring i Marokko. Vi overlater for mye til dommernes skjønn. Vi har fortsatt mye arbeid å gjøre.» Rhiwi sier om seg selv: «Jeg er muslim når det gjelder kultur, men jeg har ikke noe i mot å bli kalt sekulær feminist: vi har begynt å snakke åpent om sekularitet i våre diskusjo- «Vi er nødt til å skille religion og stat» Shahla Lahiji ner om demokratiet siden 16. mai.» Khadija Rouissi (40) er en erklært sekulær feminist, ledelseskonsulent og generalsekretær for menneskerettighetsorganisasjonen Forum verité et justice (Forum sannhet og rettferdighet). Hun bekymrer seg også for at «dommerne, som alle er menn, ikke vil sette i verk den nye reformen.» Hva sier islamistene selv? Nadia Yassine er talskvinne for Jama’a al-Adl wal-Ihsan (Rettferdighet og barmhjertighet) og datter av bevegelsens 76-årige grunnlegger, sjeik Abdessalam Yassine, som i boken La Révolution à l’heure de l’Islam (Revolusjon i islams tid) skrev de berømte ordene om at spørsmålet var å «islamisere moderniteten, ikke modernisere islam.» Hun beskriver seg selv som en «militant, sosial ny-Sufi» og avviser begrepet feminist: «Det høres for hevngjerrig ut». Hun innrømmer at beslutningen om å demonstrere mot reformen i 2000 var en «taktisk feiltakelse. Det var en politisk handling for å vise islamistenes styrke. Men vi arbeidet også mot reformen fordi den kom etter Beijing-konferansen, 2 og var påtvunget oss fra verden utenfor. Samfunnet vårt kan være i dårlig forfatning, men vi er nødt til å finne våre egne løsninger. Vestlige kvinner hadde ingen rettigheter før de kjempet for dem: for oss er det motsatt, vi har mistet våre opp gjennom årene.» Yassine ser også en annen dimensjon: «Vår verden er åndelig. For oss har kvinners rettigheter tre poler: menn, kvinner og Gud. Vi trenger denne åndelige komponenten for å slipe ned de skarpe kantene. Og ja, vi nyleser og studerer de hellige tekstene: det gikk galt for kvinner i vårt samfunn på Mu’awiyas tid, 3 det var da kvinner ble slaver. Vi vil ha flere rettigheter, men vi vil ha dem for å styrke harmonien med resten av familien. Kvinners rettigheter kan være en ond sirkel fordi vi er nødt til å unngå fragmentering av familien, som lett kan oppstå.» Nå kritiserer Nadia Yassine reformen for ikke å gjøre nok: «Den nye loven burde gå mye lenger i å gi kvinner retten til å definere sine betingelser for å akseptere flerkoneri og skilsmisse. Og den har mislyktes totalt i å gjøre noe med spørsmålet om kvinners arverettigheter.» Al-Adl wal-Ihsan-bevegelsen er populær, spesielt i byene og på universitetene, 4 og populistisk: Den sprer håp om endring på alle nivåer, åndelig, politisk og kulturelt. Organisasjonen utfordrer monarkens status quo, og henter legitimitet fra sin støtte i folket. Bevegelsen er kompromissløs når det kommer til egne prinsipper, og holder seg utenfor det politiske systemet. Flesteparten av tilhengerne stemmer på PJD, et konservativt, religiøst parti som appellerer til tradisjonsbundne marokkanere. Eller som al-Adl wal- Ihsan-lederen Hakima Muktary i Rabat sier: «Våre oppfatninger skiller seg i stor grad fra PJDs. De aksepterer det politiske spillet, det gjør ikke vi.» Mange kvinner som led under den gamle moudawana-loven dras mot al-Adl wal- Ihsan. Najia Rahman (44) er fra Oujda i det østlige Marokko. Hun var en opprører: hun ville ikke be, og dekket ikke til hodet. Men giftet seg gjorde hun, et ulykkelig ekteskap. Etter år med mishandling, barn og arbeid kom hun over Abdessalam Yassines tekster: «Jeg tenkte, dette er nytt, det er ikke som Hassan al-Banna eller Sayyid al-Qutb. 5 Noe klikket i meg. Jeg ble medlem, og har vært det i 18 år nå. De ga meg mot til å søke om skilsmisse, ta fatt på karrieren min igjen, men først og fremst til å tenke. Nå tar jeg doktorgrad i psykologi.» Hva har hun å si om den nye familieloven? «Den vil ikke hjelpe meg med underholdsbidraget mitt. Det er ikke loven det er noe galt med, det er mentaliteten, korrupsjonen og det faktum at folk her, som for eksempel de lokale dommerne, ikke har utdanning.» På et møte i al-Adls Nur-komité (Lyset) i et hjem i Casablanca, snakker medlemmene fritt. De utveksler meninger uformelt om ethvert tema. En eller to kvinner er tilstede (al-Adl støtter blanding av kjønnene) og Nadia Yassine skriver referat. Hva vil de? «Avhellige muslimsk historie, tolke den på ny og forandre folk gjennom utdanning fra A til Å.» De sier: «Vi er klare for å spille det politiske spillet, men bare om reglene følges, og det er ikke kongehuset i stand til. Vi ønsker heller ikke bare valgreformer, men virkelige konstitusjonelle reformer. Kongehuset vet at vi utfordrer dets legitimitet. Vi utfordrer også privilegiene til den sekulære kvinnebevegelsen: de representerer en franskspråklig elite.» Marokkos to monolittiske kvinneleirer kommer ikke overens og har så å si ingen kontakt seg imellom. I Iran er situasjonen fullstendig annerledes. 6 Der inngås overraskende allianser. Kvinneaktivistene definerer seg på enormt mange forskjellige måter: fra tradisjonelle til moderne, islamister til sekulære, konservative til liberale, sentrum til venstre og alle slags kombinasjoner av disse kategoriene. I et politisk klima med stor usikkerhet, og uten aktiv støtte fra iranske menn (i parlamentet og andre steder), har kvinner kjempet en ensom, individuell kamp. Forutsigbart nok identifiserte mange kvinnelige aktivister seg i begynnelsen med reformbevegelsen under president Khatami, med hans retorikk om sivilsamfunnet, ytringsfriheten og rettsstaten – med intens og tidvis voldelig opposisjon fra den teokratiske, konservative fløyen. Kvinnene og deres krav om likeverd er en vesentlig del av bevegelsen for demokratiske reformer. Deres seire er svært begrensede. Ikke minst fordi lovforslag i parlamentet kan forkastes av Vokterrådet, som har vetorett. De kan så henvises til Egnethetsrådet, som kan avgjøre konflikter mellom parlamentet og Vokterrådet ved voldgiftsdom. Slik fikk skilte iranske mødre den 29. november 2003 omsorgsrett til sine sønner frem til de er sju år (tidligere gjaldt omsorgsretten bare til sønnene var to år). Omsorgsretten for døtre gjaldt frem til sju års alder, takket være det utrettelige arbeidet til Shirin Ebadi, som fremmet dette spørsmålet i 1997 da hun forsvarte den skilte moren til en seks år gammel jente, Aryan, som døde etter stemorens og brorens mishandling i farens hus. Etter 20 års kamp ble denne beskjedne seieren ansett som et betydelig fremskritt. «Iranske kvinner har nok kunnskap, de trenger ingen ledere.» Shirin Ebadi I juni 2002, etter en tilsvarende langvarig prosess, ble minstealderen for ekteskap hevet til 13 for jenter og 15 for gutter. Det var et kompromiss. Det opprinnelige lovforslaget i parlamentet i august 2000 foreslo 15 år for jenter og 18 for gutter. Siden 2001 har jenter over 18 fått lov til å reise utenlands uten tillatelse, selv om gifte kvinner fortsatt trenger ektemannens samtykke. 7 Andre lover parlamentet har vedtatt siden 2000 er blitt avvist: reformen av presselovene og skilsmissereglene, forbudet mot tortur i fengslene, tilslutningen til FN-konvensjonen om avskaffing av alle former for kvinnediskriminering (Cedaw). Kvinners liv er fortsatt mindre verdt enn menns: «blodpenger» (kompensasjon for skade eller død) for kvinner er halvparten av summen som gjelder for menn (og religiøse minoriteter er «verdt» halvparten så mye som muslimer). Så er det spørsmålet om chador og den påbudte islamske kleskoden (brudd på den kan straffes med opptil 74 piskeslag). 8 Etter årevis med taushet ble saken tatt opp, under Khatami, av reformistiske geistlige i ulike tidsskrifter. Den mest kjente av disse var tidligere innenriksminister Abdollah Nuri. Han tok til orde for at sharia-loven krever at de troende dekker til hodet og kroppen, men den sier ingenting om ikke-troende. Nuri måtte sone fem år i fengsel. 9 De nye debattene ble publisert av Shabla Sherkat i månedsmagasinet Zanan (Kvinner), som hun startet opp i 1992. Magasinet ble berømt for sitt sterke feministiske perspektiv, som klarte å ikke avvike for mye fra islam. Zanan har et opplag på opptil 40 000, som er det høyeste av alle kvinnemagasinene (nærmeste konkurrent selger ikke mer enn 5000 eksemplarer). Sherkat sier: «Da jeg startet Zanan ville jeg bare bruke mine ti års erfaring med kvinnespørsmål. Det krevde mot. Ordet ’feminisme’ ble brukt som skjellsord. Jeg ønsket ikke å bli kjent som en forsvarer av feminisme, jeg ville bare snakke om det. Feminisme er fortsatt et nytt fenomen her: Vi må bruke det til å skape enhet, til å oppmuntre kvinner til å protestere sammen mot kjønnsdiskriminering. Det er derfor jeg nekter å knytte noe adjektiv til ordet, som islamsk eller sekulær. Jeg har ikke tid til slike merkelapper. Jeg er kort og godt feminist.» Sherkat stilte spørsmål ved chador-påbudet i full offentlighet på en konferanse i Berlin i 2000. Andre velkjente reformister deltok også på konferansen, og alle ble straffet. Sherkat fikk seks måneders betinget fengsel. Shahla Lahiji, som er menneskerettighetsaktivist og har de siste 20 årene vært leder av det prisbelønnede forlaget Roshangaran, fikk fire og et halvt år som senere ble redusert til seks måneder. Dette for å ha snakket om sensur. «Kvinnespørsmål er fortsatt svært sensitivt her,» sier Lahiji. «Begrepet ’islamsk feminisme’ er problematisk. Folk tenker på det som at du er overlegen i forhold til menn, og i tillegg går rundt naken. Problemet her er at religionen har kommet inn i dagliglivet: vi er nødt til å skille religion og stat. Faktisk ville vi ikke trenge religion om menneskerettighetene var bedre utviklet. De [mullaene] vil ha mer segregasjon, parker kun for kvinner, busser for kvinner og så videre. Det vi faktisk trenger er å utdanne mennene.» Lahiji har forbud mot å snakke offentlig. Som alle andre i Iran følger hun reglene. Hun går med chador «fordi loven krever det. Selv om jeg ikke liker det som ligger bak: ’dere kvinner er syndens hjerte’.» Hun er ikke bitter. Faktisk er hun overraskende forhåpningsfull. Hun snakker om effekten av Irans krig mot Irak på 1980-tallet: «Kvinner ble familieoverhoder, og dette ga dem selvtillit. Det var starten. Nå gjør den yngre generasjon utrolige ting. De har så mye talent. Se på filmindustrien vår! Det er ikke så mange roller kvinnelige skuespillere kan få, og de kan ikke berøre menn, men se hvor mange toppregissører som er kvinner. Og se hvor mange kvinnelige studenter vi har: jenter ved de tekniske universitetene som studerer fag som matematikk og IT. I fjor var over 62 prosent av dem som kom inn på universitetet kvinner! Med alle begrensningene vi har er det ren magi!» Det er ikke mange kvinner som tør snakke så fritt som Lahiji. Men Noushin Ahmadi Khorasani (35) er en annen åpen og sekulær personlighet. Hun redigerer et kvartalstidsskrift ved navn Fasl Zanan (Kvinneårstiden), og deltar aktivt i kampen for menneskerettigheter. Sammen med Parvin Ardalan driver hun et kvinnekultursenter. De har organisert åpne arrangementer siden 1999 – og skapt betydelig irritasjon hos myndighetene. De har startet en ikke-statlig organisasjon (NGO), men det tok dem to år å gjøre det. De har ikke tilgang til de fasilitetene og den støtten de mindre sekulære foreningene mottar. Ahmadi Khorasani og Ardalan kaller seg åpenlyst for feminister: «Og vi er sekulære. Men vi trenger ikke si det. I Iran er det implisitt bare gjennom termen ’menneskerettigheter’, som innebærer atskillelse av religion og stat. Faktisk ble ordet ’feminist’ for et par år siden tatt for å bety sekulær. Selv Shirin Ebadi kalte seg ikke for feminist på den tiden.» Azam Taleqani er redaktør for det reformistiske tidsskriftet Payam-e Hajer (Hajers budskap), som for tiden er forbudt. Hun er kvinneaktivist av den gamle skolen, som inngår i den nasjonal-religiøse retningen. Hun er datter av en berømt ayatolla og høyt respektert. Hun sier: «Menn burde revurdere kvinners situasjon, men jeg bekymrer meg for hele samfunnet, ikke bare kvinnene.» Til tross for sin skrantende helse meldte hun seg som presidentkandidat ved siste valg «for å prøve ut grunnloven: det er ingen grunn til at en kvinne ikke skal stille». Sommeren 2003 holdt hun en heldags én-kvinnesdemonstrasjon i den stekende heten for å protestere mot den kanadiskiranske journalisten Zahra Kazamis død den 12. juli, etter at hun var blitt arrestert for å fotografere Evin-fengslet. Hvordan definerer den ukuelige Taleqani seg selv? Hun ler: «Om jeg visste det ville jeg vært flinkere til det jeg gjør. Jeg håper jeg finner ut av det før jeg dør.» Mahboubeh Ommi Abbasqolizadeh (44) er redaktør for Farzaneh (Vis), det første kvinneforskningstidsskriftet i Iran (startet høsten 1993), og hun driver flere statlige og ikkestatlige organisasjoner. Hennes suksess, sier noen, skyldes at hun ikke har beveget seg for langt bort fra det islamske etablissementet. Hun beskriver sin personlige ferd slik: «Jeg var islamist i revolusjonens dager. Så, på 1980-tallet, studerte jeg i Egypt, kjønnsstudier. Det gjorde meg til en islamistisk feminist: Det innebar at jeg krevde langt større endringer gjennom det vi kaller ’dynamisk ijtihad’. Men nå kaller jeg meg muslimsk feminist, og jeg baserer meg på de religiøse intellektuelles bevegelse.» En av stjernene blant de religiøse intellektuelle er Hamidreza Jalaeipour, 10 sosiologiprofessor ved Universitetet i Teheran. Han forklarer deres tankesett. «Jeg er muslim, men ingen islamist,» sier han. «Jeg tror ikke på islam som en ideologi.» Religiøse intellektuelle tror på ’objektiv sekularisme’, det vil si atskillelse av religion og stat når det gjelder institusjoner, men ikke kultur.» Han legger til: «Iran har beveget seg forbi fundamentalismen: mange av oss er nå ’post-fundamentalister’ og vi er for en minimal islam.» Kan han gi et eksempel på objektiv sekularisme? «Kanskje det nærmeste vi kommer er dagens Tyrkia som ledes av det muslimske AK-partiet.» Abbasqolizadeh kommenterer: «Siden vi ikke har verdslig styre her, ser vi på det som demokrati. Jeg antar at du kan blande islam og demokrati. Vanskeligheten ligger i å sette det ut i livet når det gjelder kvinner. Det er noe veldig nytt.» Det er her kvinner som Shirin Ebadi kommer inn i bildet. I sin beskjedne leilighet i Teheran sitter den 56-årige advokaten og forkjemperen for kvinners og barns rettigheter med et knallblått skjerf rundt hodet, og sier at hun fremdeles tror reformer lar seg forene med islam: «Grunnloven har uansett sørget for sin egen revisjon, om det skulle trenges. Den har regler for folkeavstemning og lovendringer. Så reformer er ingen umulighet.» Når det gjelder kvinner sier hun: «Kvinnebevegelsen vokser seg sterkere, og blir mer velorganisert Jomfruens mirakuløse melk © Bettina Rheims, 1997, Ville Evrard og sammenvevd for hver dag som går. Iranske kvinner har nok kunnskap, de trenger ingen ledere. De står sammen, de er modige og oppvakte. Og de vil fortsette å kjempe for like rettigheter.» Shirin Ebadi beskriver seg som muslim. Hun forstår, i likhet med Nouza Guessous i Marokko og mange med dem, behovet for å finne et felles grunnlag, slik at islam kan leve side om side med universelle rettigheter og demokrati. 1 I motsetning til meningsmålingen i 2000, der reformistene vant 70 prosent av plassene, diskvalifiserte det konservative Vokterrådet 2500 reformkandidater. Andre reformister trakk seg. Reformistene vant bare 43 av 289 plasser, med 64 plasser som fortsatt er uavklart og som skal fordeles blant 128 kandidater. I Teheran stemte bare 28 prosent av de stemmeberettigede. Den landsomfattende valgoppslutningen var på 50,57 prosent. Se Bernard Hourcade, «Iran: a spring of change», Le Monde diplomatique, engelskspråklig utgave, februar 2004. 2 FNs internasjonale kvinnekonferanse i Beijing i 1995. 3 Den første kalifen i Ummayyid-dynastiet (657-680). 4 Nadia Yassine anslår bevegelsens tilslutning til hundretusener. Islam-spesialisten og -analytikeren Mohamed Tozy anslår et sted mellom 10.000 og 20.000. 5 Henholdsvis grunnlegger av Det muslimske brorskap I 1928 og en ledende Brorskap-teoretiker, henrettet av Nasser i 1965. 6 Se Azadeh Kian, «Iranian women take on the mullahs», Le Monde diplomatique, engelskspråklig utgave, november 1996. 7 Noen reformer ble introdusert på 1980- og 90-tallet: restriksjoner ble løftet for fag en kvinne kunne studere, familieplanlegging og prevensjon ble gjort allment tilgjengelig, skilsmisselovene ble justert og kvinner ble utnevnt til rådgivende dommere (Ebadi mistet sin dommerposisjon I 1979). 8 Chador er et stort halvmåneformet tøystykke som danderes utenpå klærne, vanligvis svart. O.a. 9 Les Ziba Mir-Hosseini, «The Conservative-Reformist Conflict over Women’s Rights in Islam», International Journal of Politics, Culture and Society, Nr. 16 (1), Boston, høsten 2002; «Debating Women: Gender and the Public Sphere in Post-Revolutionary Iran», in Amyn Sajoo (ed), Civil Society in Comparative Muslim Contexts, I B Tauris & Institute of Ismaili Studies, London, 2002; Islam and Gender: the Religious Debate in Contemporary Iran, Princeton University Press, 1999 and I B Tauris, London, 2000. 10 Andre ledende religiøse intellektuelle er Abdol Karim Sorush og Alireza Alavitabar.
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - juli 200
Page 3: 4 LE MONDE diplomatique - juli 2004

Made in China - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?