Made in China - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

10 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 11 AFRIKA: I mange afrikanske land er tilknytningen til etniske grupper sterkere enn den nasjonale tilhørigheten. Dette får konsekvenser for statsmaktens legitimitet, og for hvilke demokratiske modeller som kan fungere. Hva slags demokrati? THIERRY MICHALON Lærer ved Antillene og Guyanas Universitet. Autoritære regimer, politisk ustabilitet, væpnede minoriteter som utfordrer makthaverne og kuppforsøk, er velkjente fenomener i afrikanske stater. Med noen få unntak, som Sør-Afrika, Elfenbenskysten og Burundi virker det som om statsmakten på det afrikanske kontinentet fremdeles leter etter et fundament. Kanskje man omsider bør begynne å tenke over det sentrale problemet, nemlig de politiske institusjonenes manglende legitimitet – som hindrer dem i å oppnå respekt for de reglene de innfører. Det vil si fravær av virkelige stater. Denne situasjonen skyldes i stor grad de mislykkede forsøkene på overføring av den moderne statens trekk, det vil si en stat som kan forordne regler for hele territoriet, og sørge for at de blir overholdt på andre måter enn gjennom tvang. I afrikanske samfunn, som er inndelt i «etniske» grupper snarere enn i lagvise samfunnsklasser, har demokratiets mekanismer – inspirert av det britiske systemet i dets amerikanske og franske varianter – vist seg uegnet til å gi myndighetene virkelig legitimitet. Den moderne stats grunnleggende begreper forblir fremmede for afrikanske kulturer – det gjelder begreper som juridisk person, allmenngyldige lover og flertallsdemokrati. Begrepet «juridisk person» betegner en kollektiv instans som har materielle midler, rettigheter, plikter og handlingsmuligheter som eventuelt kan innebære bruk av tvang. Den må ikke forveksles med formuene, rettighetene og pliktene til de fysiske individene som er den «juridiske personens» midlertidige representanter. Selve tanken om en slik «juridisk person» er svært abstrakt og ligger langt utenfor den mest utbredte verdensoppfatningen i afrikanske samfunn. Dermed blandes den offentlige makt sammen med statsoverhodets person. Dette skjer desto lettere fordi statsoverhodet for det meste blir valgt gjennom direkte valg med allmenn stemmerett. Fremgangsmåten er tilsynelatende demokratisk, men i Afrika bidrar den til å skjule institusjonene bak lederens person, og får lederen til å fremtre som legitim herre over offentlige goder. 1 Tanken om allmenngyldighet og upersonlig rekkevidde – lovene og regelverket – er og blir i stor utstrekning fremmed for de afrikanske samfunn. De bygger på sedvaner knyttet til regionale underkulturer, som gjengir og reproduserer rollefordelingen i et avgrenset og kulturelt homogent samfunnslegeme. Forestillingen om at én og samme regel, som til overmål er utstedt av anonyme institusjoner, skal kunne gjelde i samme grad for millioner av underordnede, er fremdeles i dag vanskelig å forstå for det store flertall – ikke minst når menneskene dessuten er integrert i forskjellige forbindelsesnettverk som sørger for deres mest konkrete rettigheter og forpliktelser. Verken lovene eller avgjørelser som bygger på et regelverk, oppfattes derfor som virkelig tvingende. Jakten på særbehandling knyttet til forbindelser, blir betraktet som en normal måte å forholde seg til administrasjonen på. I Europa har demokratiske mekanismer som bygger på flertallsprinsippet komme til sin rett i samfunn hvor industrialisering og urbanisering har gjort slutt på kommunitaristiske solidaritetsbånd. I stedet har det oppstått en sterk sosioprofesjonell lagdeling som bygger på bevisstheten om interessemotsetninger, med andre ord samfunnsklasser. Motsetningen mellom enkeltes interesser (det Løsningen kunne være en form for demokrati som ikke er flertallsstyrt frie markedet) og andres (kollektivets tiltak for å dempe den ulikheten som følger av markedsmekanismene), har gjennom hundre år vært drivkraften for det demokratiske liv. Slik er både de offentlige institusjoner og det regelverket de innfører, blitt legitimert. De afrikanske samfunnene kjenner ikke noe tilsvarende i sin historie, for her samler vertikale solidaritetsbånd fortsatt enkeltpersoner fra sosio- profesjonelle nivåer som til tider kan være svært forskjellige, i grupper som bygger på slektskap. Selv om disse slektskapsbåndene kan være fjerne eller til og med innbilte, er de frukter av en felles, regional underkultur. Slike bånd støtter opp om den sedvanestyrte plikten til å utveksle tjenester. Det politiske liv er derfor svært «avpolitisert», fordi det handler lite om å ta beslutninger om polis' fremtid ut fra et spekter av ulike muligheter. Samtidig er politikken sterkt konfliktstyrt, på grunn av de stadige sammenstøtene mellom grupper som ønsker å tilegne seg maktens attributter – attributter med sterk tiltrekningskraft i samfunn som er preget av total fattigdom. De demokratiske reformene som ble iverksatt av nasjonale konferanser på 1990-tallet, fikk bare teoretiske virkninger, fordi flertallssystemet gir makten til den gruppen som sitter med flertallet i nasjonalforsamlingen. 2 Dette skaper frustrasjon blant de andre. Bakenfor sammenstøtene mellom «etnisk» homogene pseudopartier sørger dette systemet i praksis for at statens materielle og symbolske ressurser havner hos bestemte etniske grupper. De andre blir holdt på avstand, og dermed vil de på permanent basis bestride myndighetenes legitimitet, og avvise de reglene myndighetene forsøker å utstede. Likevel er det mulig å finne måter å legitimere institusjonene på. En føderal løsning kan vurderes. 3 Den vil kunne bryte med den seiglivede myten om at en sterk sentralmakt setter fart på byggingen av nasjonalstaten. I stedet plasserer man den vesentligste delen av makten på regionalt nivå, i etnisk homogene regioner. Denne muligheten har alltid vært avvist av de franskspråklige elitene i Afrika, fordi den fjerner seg fra den prestisjetunge franske modellen, og fordi muligheten for at elitene skal vende tilbake til sine egne regioner, ville bety å gi avkall på enhver personlig uavhengighet ved å gjeninntre i arkaiske samfunnshierarkier. Løsningen kunne derimot være en form for demokrati som ikke er flertallsstyrt, noe som lenge har vært praktisert i enkelte europeiske land (Nederland, men også Belgia og Sveits). Dette systemet er blitt analysert av den amerikanske politologen Arend Lijphart, under betegnelsen «konsosiativt» demokrati. 4 Det nederlandske samfunnet har lenge bestått av fire hovedsakelig kulturelle, vertikale «bæresøyler» (verzuiling): 5 katolikkene, kalvinistene, sosialistene og de liberale. Det går riktignok klasseskiller gjennom hver av disse søylene, som likevel har en sterkere stilling enn klasseskillene i struktureringen av samfunnslivet. Dette samfunnet er svært stabilt, fordi det har institusjonalisert sin kulturelle fragmentering. De politiske partiene fremstiller seg åpent som representanter for disse kulturelle fellesskapene heller enn som representanter for samfunnsklassene. Valgene på nasjonalforsamling foregår etter forholdstall, og regjeringen er ikke politisk homogen, men proporsjonalt sammensatt av de gruppene som er representert i nasjonalforsamlingen. Denne regjeringen er drevet av solid konsensusånd og utgjør på den måten et slags «tak» over de forskjellige samfunnsgruppenes «bæresøyler». I Afrika kunne en slik maktfordelingsmetode hvile på fem bestanddeler: 1. Valg på nasjonalforsamling etter en metode som åpent gjør det mulig for de viktigste etniske samfunnsgruppene å være representert i forhold Fra feiring av SørAfrikas tiårsjubileum som demokratisk stat, Pretoria 27. april 2004. EPA/JON HRUSA til sin demografiske tyngde. 2. Opprettelse av en bred koalisjonsregjering hvor disse fellesskapene er representert i forhold til den plassen de har i nasjonalforsamlingen. 3. Opprettholdelse av den samme proporsjonaliteten både i fordelingen av offentlige midler og i styringen av offentlige tjenester. 4. Vetorett for de gruppene som er i mindretall, slik at alle beslutninger nødvendigvis må være enstemmige. Det vil si en søken etter konsensus, noe som er velkjent for de afrikanske kulturene. 5. Hvert fellesskap innrømmes en viss uavhengighet i administrering av sine egne saker. Et slikt institusjonelt system krever imidlertid at visse betingelser oppfylles. For det første må det dreie seg om en forholdsvis beskjeden befolkning som er delt inn i et begrenset antall fellesskap, og disse må være forholdsvis konsentrert, geografisk sett. Slik er det i de fleste afrikanske land, hvor sammenblandingen av etniske grupper fortsatt er forholdsvis begrenset, selv i hovedstedene, og befolkningen i hver region er kulturelt homogen. Visse lokale kulturelle undergrupper vil likevel måtte innlemmes i den regionalkulturen de er en gren av, slik som bamileke-kulturen i Kamerun eller sara-kulturen i Tchad. For det andre må man ha en solid tradisjon for å løse konflikter ved konsensus. Dette er nettopp tilfellet i de afrikanske kulturene, hvor intet mindretall ville bestride vurderingene fra de eldstes samtaler, og hvor oppdragelsen undertrykker uttrykk for individuelle oppfatninger. For det tredje må elitene dele en felles opptatthet av nasjonens interesser på tvers av rivaliseringer mellom de forskjellige gruppene. De afrikanske elitene har gjennom mange år aldri lagt skjul på ønsket om å frigjøre seg fra disse kommunitaristiske besværlighetene, som utenlandske observatører har en tilbøyelighet til å idealisere, fordi de her tror de har funnet tilbake til et tapt paradis. «Hold opp med å snakke om 'solidaritet' når det gjelder våre gruppetilknytninger! Det er et altfor positivt uttrykk! Det dreier seg bare om forpliktelser vi ikke kan komme unna!» protesterer en akademiker fra Zaire overfor sine europeiske kolleger. For det fjerde må den nasjonale bevisstheten gjøre fremskritt i forhold til de etniske skillelinjene. I det store og hele har vi i så måte vært vitne til en tilbakegang helt siden 1960-tallet, fordi rivaliseringen om de privilegiene staten rår over, har skjerpet fiendskapet mellom de forskjellige gruppene – et fiendskap som ikke var særlig fremtredende før avkoloniseringen. Likevel bør vi ikke undervurdere de nasjonale kimene som lenge har vist seg i idrettskonkurranser, i hevdelsen av og stoltheten over en egen, kollektiv identitet, i anerkjennelsen av grensene, i identifiseringen med et statsoverhode på lang sikt (Leopold Sedar Senghor, Amadou Ahidjo, Joseph Mobutu, Gnassingbe Eyadema og Omar Bongo), og til og med i oppslutningen om en kollektiv utopi (Seyni Kountche i Niger, Thomas Sankara i Burkina Faso, Didier Ratsiraka på Madagaskar og Mathieu Kerekou i Benin). For det femte må regjeringen beskyttes mot trakassering fra nasjonalforsamlingens side, samtidig som den ikke må være trygg for ethvert mistillitsvotum. Dette er forutsetningen for at regjeringen skal kunne danne rammen for oppriktige og frie forhandlinger mellom statsråder fra forskjellige etniske grupper. For det sjette må det finnes politiske grupperinger som takket være sin konkrete forankring i fellesskapet, har en reell, legitim rett til å representere dette fellesskapet. Her vil det være tilstrekkelig å offisielt anerkjenne den faktiske situasjonen som har eksistert siden nasjonalkonferansene, og som går ut på at partiene – som det forresten er altfor mange av – går inn for å samle medlemmene av det fellesskapet en lederskikkelse opprinnelig kommer fra, rundt denne lederskikkelsen. Og endelig må ikke måten statsoverhodet utpekes på, gjøre det mulig for én person å sikre seg all makt. Statsoverhodet må velges av et begrenset valgkollegium, som for eksempel kan bestå av medlemmene av nasjonalforsamlingen og av de lokale forsamlingene. Man kan også tenke seg et presidentembete som går på omgang med ett års varighet, slik som i Sveits. Samtidig må presidenten begrense seg til å representere – det er regjeringen som må stå for den utøvende funksjonen. Demokratiet består først og fremst i den usminkede erkjennelsen av de reelle, kollektive konfliktene i samfunnslegemet. Flertallsdemokratiet, som holder mindretallet utenfor maktutøvelsen, krever en solid demokratisk kultur og en akseptert «samfunnskontrakt». Det «konsosiative» demokratiet, som gjør det mulig å utøve makten ved konsensus innen de forskjellige gruppenes eliter, later derimot til å være forenlig med den sosiokulturelle virkeligheten i dagens Afrika. 1 Jfr. «Un désastreux exemple pour l’Afrique: l’élection du president de la République au suffrage universel» («Et katastrofalt eksempel for Afrika: presidentvalg ved allmenn stemmerett»), Le Monde diplomatique januar 1998. 2 Jfr. Arthur Lewis: Politics in West Africa, Allen and Unwin, London 1965. 3 For en annerledes oppfatning av føderalismen, jfr. Mwayila Tshiyembe: État multinational et démocratie africaine, L’Harmattan, Paris 2002. 4 Arend Lijphart: «Théorie et pratique de la loi de la majorité: la ténacité d’un paradigme imparfait» («Flertallsloven i teori og praksis: et ufullkomment paradigmes gjenstridighet»), Revue internationale de Sciences sociales, nr. 129, Paris august 1991, s. 515. 5 Jfr. Serge Govaert: «Les 'piliers' de la Belgique vacillent» («Belgias 'bæresøyler' vakler»), Le Monde diplomatique mars 2001. Under palmene i Tunisia TURISME: En tunisisk oase er blitt til et turistisk apartheidsystem, hvor de besøkende er avskåret fra all virkelig kommunikasjon med lokalbefolkningen. Den lille kontakten som eksisterer er av kommersiell art. CLAUDE LLENA Professor ved Det sosiale og økonomiske råd i Montpellier, Frankrike. Tozeur er en liten by sørøst i Tunisia, på grensen til Algerie, ved Saharas nordøstlige ytterpunkt. I nærheten av byen ligger en av verdens mest berømte oaser, med 200 kilder. Her finnes en fantastisk palmeskog på over 1000 hektar, med mer enn 400 000 trær. En virkelig grønn lunge omgitt av sanddyner (erg) og steinørken (reg). I generasjoner har denne palmeskogen vært levebrødet til menneskene som bor her, disse homo situs 1 – fullstendig integrert i territoriets biotop. 2 Dyrking av grønnsaker (salat, beter, gulrøtter, bananer, dadler) har gitt den fastboende befolkningen matvaretrygghet, og organiseringen av landbruket har bygd på en fornuftlig utnyttelse av vannressursene og muliggjort en betydelig produksjon av matnyttige vekster. Siden 1300-tallet har det opprinnelig arabiske vanningssystemet sikret en fordeling av vannressursene, målt gjennom gadous eller hydraulisk timeglass. Hver enkelt har dermed hatt gratis tilgang til vann, distribuert til alle jordlappene takket være et sinnrikt irrigasjonsnettverk. Konflikter knyttet til vanning ble løst av en suveren folkedomstol som sørget for sosial likevekt i en befolkning som var selvberget når det gjaldt matvarer. Alle hadde sin plass i denne organiseringen av gruppens reproduksjonsmidler. På begynnelsen av 1990-tallet ble imidlertid denne skjøre økonomiske og sosiale balansen, basert på fornuftige løsninger, rokket ved. Regjeringen i Tunis valgte på dette tidspunktet å iverksette en politikk som innebar åpning for internasjonal turisme i stor skala. De finansierte byggingen av en internasjonal flyplass i Tozeur for å avlaste den overbelastede Middelhavskysten. Et dusin fire- og femstjerners hoteller ble reist for å tiltrekke seg pakketurister fra hele verden. Turoperatøren garanterte et minneverdig opphold: berbiske fester om kvelden med «folkloriserte» musikere, timelange rideturer på dromedar, og beduinkostymer for å leve opp til myten om ørkenen. De besøkende er avskåret fra all virkelig kommunikasjon med lokalbefolkningen. De deltar i et turistisk apartheidsystem, en todelt verden hvor den lille kontakten som eksisterer er av den kommersielle sorten. Derfor får turistene og lokalbefolkningen ikke på noe tidspunkt muligheten til å forstå hverandre eller dele felles bekymringer. Turistene går offisielt inn i et sosialt forhold basert på forbruk, og de tar dermed uhemmet for seg av vannressursene i Tozeur. Det bygges vanningsbrønner, hager og grønne plener, og kanalisering av drikkevann sørger nå for at turistenes vannreservoarer fylles opp. «Den som reiser uten å møte den andre, reiser ikke. Han bare forflytter seg», sies det. 3 Han bringer med seg sine forestillinger om verden og reiser hjem med akkurat de samme ideene. Disse er til og med blitt bekreftet av opplevelsen – fordi han ikke har klart å utvikle seg gjennom kontakt med den innfødte befolkningen. Jordbrukerne i palmeskogen befant seg nå i konkurranse med hotellene om tilgangen til vannressursene. Deres situasjon forverret seg kraftig, også på grunn av ustabilitet i regnsy- klusen og en generell årlig temperaturøkning. Vannet, som historisk sett var blitt forvaltet på en fornuftig måte, ble nå en vare på linje med alt annet. «Den som kan betale for et produkt, kan tilegne seg det.» Kommersialiseringen har gjort denne en gang så rikelige ressursen til et knapphetsgode. Man må nå betale for vanning i palmeskogen – 1200 kroner årlig per hektar for ukentlig vanning. Selvfølgelig er det få jordbrukere som har overlevd denne utviklingen. Vannet er ikke lenger en ressurs, men en utgift. Litt etter litt har arbeiderne i oasen forlatt åkrene for å ta jobb i turistbransjen. Overgangen fra homo situs til homo economicus skjer raskt. Dette er naturlig nok ikke uten konsekvenser for de mest sårbare personene i dette samfunnet, det vil si de unge. Noen av dem får seg fast jobb på hotellene eller hos turoperatørene i byen. Flertallet må derimot være fleksible vikarer eller nøye seg med korttidskontrakter, og fungere som reservearbeidskraft tilpasset etterspør- selen. Siden 11. september 2001 har turistbransjen vært i krise. Man kan derfor se mange lokale ungdommer henge rundt omkring på offentlige steder, mens de venter på turister. De klager over mangelen på besøkende, som en hvilken som helst etablert kjøpmann som er ivrig etter å selge varene sine. Med en arbeidsledighet på over 40 prosent, er hele dette området nå blitt avhengig av det som tilbys utenfra. Først og fremst når det gjelder matvarer. Grønnsaker leveres på markedet hver søndag, og kommer utenfra. De er dyrket på steder med høy produktivitet, der økologisk og sosial balanse ikke lenger er sikret, men der produksjonskostnadene er lavere enn i palmeskogen. Økonomiske kalkyler og lønnsomhetsfilosofi har tvunget seg frem på bekostning av selvberging og egenorganisering. 4 Dette har ført til en destabilisering av den sårbare likevekten på territoriet. Også i økonomisk forstand er Tozeur blitt avhengig av tilstrømming utenfra. Mangelen på valuta betyr at turismen er områdets eneste inntektskilde. Denne industrien er imidlertid svært avhengig av internasjonale forhold. Ved hjelp av mediene har myten om ørkenen hatt en viss suksess, men til tross for lave priser den siste tiden, lykkes ikke turoperatørene alltid med å få turistene til å komme. Attentatene i New York og Washington og konfliktene i Midt-Østen har ført til en nedgang. La oss også nevne den kulturelle avhengigheten. Den vestlige modellen er blitt referansepunktet. Masseturismen skaper behov i befolkningen som den lokale produksjonen ikke kan dekke. Ungdommer henger etter turoperatørenes turistgrupper som om det dreide seg om reklameopptog. De er villig til å selge sjela si for en mynt, en gjenstand, en adresse… Deres eneste håp i all frustrasjonen er illusjonen om utvandring. 5 Flyktige forhold skyver den tradisjonelle mottakelsen i bakgrunnen. Forfatteren Ahmed bekrefter dette: «Inntil for noen år siden anstrengte ungdommen seg for å respektere tradisjonen… Men nå skaper de unge bare fortvilelse. De vil ikke lenger arbeide på jorda til våre forfedre, de vil heller la seg forderve i kontakt med turistene. De er ute etter penger, ikke vennskap – og det er to forskjellige ting… En muslim bør ta imot den fremmede og dele det beste han har med ham.» Forsøker dere ikke å vise ungdommen hva det tunisiske folkets verdier er, spør vi. «Selvfølgelig, men de er som blendet av den vestlige verden,» svarer Ahmed. Uansett har turismekapitalen og et rikt mindretall av eiendomsbesittere i Nord raskt slått kloa i inntektene fra turismen, på bekostning av lokalbefolkningen. Enda alvorligere Turistene går inn i et sosialt forhold basert på forbruk er det at turismen fremstilles som den eneste muligheten for såkalt utvikling i denne regionen. Koloniseringen av fantasien er kommet langt – myten om utvikling og om Vesten er fortsatt dens viktigste våpen. «Inntil for noen år siden arbeidet jeg sammen med faren min i palmeskogen,» sier 20 år gamle Bechir der han sitter på en benk og venter på turister. «Men det var hardt arbeid. Og ofte klarte vi likevel ikke å skaffe nok penger til familien. Når turismen er kommet er det ikke plass til landbruk her i Tozeur lenger. Den jobben som forfedrene våre gjorde, vil ikke vi fortsette med. Vi foretrekker å arbeide med turistene.» Hva om turistene ikke kommer, spør vi. «Hvis de ikke kommer… Ja, da får vi bare vente til de kommer… Det blir helt sikkert bra til slutt!» Denne fysiske og moralske forurensingen symboliseres av at ørkenen spiser seg inn i palmeskogen. I dag dyrkes bare 25 prosent av jorda og en betydelig andel palmetrær dør som følge av manglende vanning og vedlikehold. I tillegg er palmeskogen oppsamlingssted for brukte vannflasker i plast – et av turistforurensningens materielle avfallsprodukter. Som om ikke dette var nok, startet man i fjor et faraoisk byggeprosjekt: en golfbane midt i ørkenen som kommer til å skamfere utkanten av palmeskogen. Hvordan skal man få gresset til å gro når store deler av området vil ligge i skyggen halvparten av året? Jo, man vil forsyne seg av grunnvannet for å plante gressmatter midt i ørkenen. Det verste er altså fortsatt i vente… Slik har en region som var selvberget med mat og stolt av sin kultur og sin identitet overlatt til et mindretall å styre deres nåtid og fremtid. Utviklingsprosjektene snur ryggen til tradisjonen for å tvinge frem en turistindustri til fordel for folk fra Vesten og en minoritet av eiendomsbesittere i landet – som kan spille golf under palmene… 6 En uanstendig og ynkelig aktivitet i denne situasjonen, fordi den rokker ved den skjøre økologiske og sosiale likevekten befolkningen i området er avhengig av. Mens de venter på turistene, er det en del av denne nedbrutte befolkningen som trosser et av islams grunnleggende påbud og tyr til alkohol – for å glemme at de har solgt både sjelen og palmelunden sin. Det er for øvrig mellom palmene de samler seg for å drikke, her er det ingen som ser dem. Ved å søke til den svalende skyggen fra palmetrærne, finner de kanskje også en symbolsk måte å ære befolkningens tapte stolthet på. 1 Homo situs: et individ som fortolker og tilpasser seg de situasjoner han stilles overfor, ved hjelp av de midlene gruppen har til disposisjon. Han er en del av et territoriums biotop (et områdes biologiske miljø), og forsøker på ingen måte å dominere, men ganske enkelt å overleve. Homo situs er også et sosialt vesen, som tenker og handler. Se Hassan Zaoual, Territoires et dynamiques économiques, L’Harmattan, Paris, 1998. 2 Territorium, i Roger Brunets definisjon i Le Territoire dans les turbulences, Belin, Paris, 1999: «Et territorium (…) er et egnet og tilegnet sted: noen har tilegnet seg det og det er egnet til noe.» 3 Sagt av Alexandra David-Neel, en stor fransk reisende på 1900-tallet. 4 Se sammendrag av den regionale konferansen «Autoproduction et développement social» i Marseilles 5. oktober 2000. Spesielt innlegget til Guy Roustang: «Reconnaître l’importance de l’autoproduction». 5 Se Pierre Vermeren, «les marocains rêvent d’Europe» (Marokkanerne drømmer om Europa) , Le Monde diplomatique, juni 2002. 6 Samir Amin snakker om compradore-borgerskapet i Au-delá du capitalisme sénile, PUF, Paris, 2002. For å nyansere denne dominansen, viser han den stadig mer sårbare situasjonen til de rike: «De globale motsetningene mellom Nord og Sør kommer til å forverres. I denne situasjonen vil sårbarheten til compradore-makten… i landene i Sør muliggjøre…. en ustabilitet i deres dominans.»
12 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 13 HISTORIE: Mellom 1916 og 1922 var Det osmanske riket gjenstand for intens hestehandel mellom franskmennene og britene. Etter 1918 inntok USA rollen som dommer, «i befolkningenes navn». De ble likevel ikke på noe tidspunkt spurt til råds. HENRY LAURENS Professor ved Institut national des langues et civilisations orientales (Inalco) i Paris. Forfatter av blant annet La Question de Palestine, Bind I: «L’invention de la Terre sainte» (1799-1922), Fayard, Paris, 1999. I 1914 var de arabiske provinsene til Det osmanske riket under kollektiv og mangslungen innflytelse fra europeiske makter, som fikk følge av USA. Ungtyrkerne, som hadde sittet ved makten siden 1908, ønsket å bli kvitt denne permanente innblandingen, men prisen for dette var en autoritær sentralisme som førte til fremveksten av en arabisk uavhengighetsbevegelse som var villig til å søke støtte hos europeerne. Frankrike var den dominerende makten i «Det naturlige Syria», takket være økonomiske investeringer og landets betydning innen utdanning og kultur. Man snakket til og med om et «Levantens Frankrike». 1 Britene, som hadde okkupert Egypt siden 1882, måtte til slutt – motvillig – ta inn over seg Frankrikes overlegenhet her. Da Det osmanske riket gikk inn i krigen i november 1914, var det med den målsetning å frigjøre seg fra dominans utenfra og fjerne lokale uavhengighetsbevegelser. Fra begynnelsen av 1915 ble arabiske politiske eliter undertrykt (hengninger, eksil i Anatolia). Hele befolkninger gjennomgikk store lidelser (de kristne i Libanonfjellet ble hardt rammet av sult, armenere og andre kristne i Anatolia ble deportert og massakrert). Det osmanske riket kalte til hellig krig, jihad, i et forsøk på å destabilisere de to store «muslimske maktene», det vil si Frankrike og Storbritannias koloniimperier. Britene holdt seg først til defensiv kamp i nærheten av Suez-kanalen, mens den britiskindiske hæren tok fatt på den vanskelige erobringen av Irak med utgangspunkt i Basra. 2 Den hellige krigen truet imidlertid det franskdominerte Nord- Afrika (og deler av Afrika sør for Sahara) og det britiske India. Franskmennene og britene befant seg dermed i en defensiv posisjon, og søkte en ny juridisk formel som kunne gjenopprette deres gamle dominans. Først så de for seg å opprettholde et desentralisert osmansk rike, som i praksis ville være et protektorat. Gjennom angrepet på Dardanellene i 1915 for å true hovedstaden i Det osmanske riket, ble de tvunget til å akseptere russernes krav på Konstantinopel og dermed overveie en oppdeling av regionen. Det blodige nederlaget ved Dardanellene rokket ikke ved stormaktenes grunnprinsipp. Gjennom å mane emiren av Mekka, sjerif Hussein, til opprør, ønsket de å få en slutt på jihad-trusselen, og etablere en ny front mot Det osmanske riket. Høykommissæren i Egypt, MacMahon, førte derfor en komplisert korrespondanse med sjerifen for å få ham til å reise seg. Sviktende oversettelse og misforståelser om betydningen til de ordene som ble brukt, vanskeliggjorde denne korrespondansen, som allerede i utgangspunktet var tvetydig. Dette skapte så stor forvirring at løsningen ble utsatt til senere. Enkelte romantiske sjeler i Kairo, hvorav den mest berømte var T.E. Lawrence, den fremtidige Lawrence of Arabia, satset på en arabisk renessanse grunnlagt på beduinsk ekthet, som ville erstatte den osmanske korrupsjonen og den frankofone levantinismen. Disse beduinene, under kommando av Husseins sønner, prinsene i det hashemittiske dynastiet, ville naturligvis akseptere et britisk «velgjørende» formynderskap. London ga dem også løfter om et uavhengig «Arabia», men uavhengig i forhold til Det osmanske riket, ikke Storbritannia. Franskmennene på sin side ville utvide sitt «Levantens Frankrike» og skape et fransktalende og frankofilt «Stor-Syria» under fransk formynderskap. Hvordan fastsette grensen mellom det britiske Arabia og det franske Syria? Forhandlingene ble ført av franske François Georges-Picot og engelskmannen Mark Sykes. De pågikk i flere måneder, gjenspeilte utviklingen i styrkeforholdene, og ble avsluttet i mai 1916 med en brevveksling mellom den franske Folkeforbundets fallitt «Folkeforbundet er dødt, leve FN!» Slik kommenterte Lord Cecil, en av de ivrigste tilhengerne av Folkeforbundet, oppløsningen av det i april 1946. Men Folkeforbundets president, norske Carl Hambro, hadde allerede erklært: «Vi innrømmer at vi ofte har manglet moralsk mot, at vi ofte har nølt der vi burde ha handlet, og at vi har handlet der det ville ha vært mer fornuftig å vente.» Men Frankrikes representant, den frittalende Joseph Paul-Boncour, mente ikke at Folkeforbundet hadde mislyktes – problemet var at regjeringene ikke hadde greid å heve seg over sine egne særinteresser. Og for å minne om «suksessen» fra forbundets første år nevnte man forebygging av konflikter Oppdelingen av Det osmanske riket ambassadøren i London, Paul Cambon, og den britiske utenriksministeren Edward Grey. 3 I følge overenskomsten skulle Frankrike stå for direkte administrasjon av en sone som strakte seg fra den syriske kysten til Anatolia. Palestina skulle være under internasjonal administrasjon (i praksis fransk-britisk fellesherredømme). Den irakiske provinsen Basra og en palestinsk enklave i nærheten av Haifa ble plassert under direkte britisk administrasjon. De uavhengige arabiske statene som skulle overlates til hashemittene skulle deles i to innflytelsessoner under hvert sitt formynderskap: den ene sonen, i nord, til Frankrike, og den andre, i sør, til Storbritannia. Linjen, som fikk navnet Sykes-Picot, skulle også legge til rette for bygging av en britisk jernbanestrekning fra Bagdad til Haifa. Russerne og italienerne ga sin støtte til avtalen, som hashemittene bare fikk tilslørte og uklare opplysninger om. I begynnelsen av 1917 begynte britene den vanskelige erobringen av Palestina. I april samme år trådte USA inn i krigen som «assosierte» – ikke «allierte» – på Frankrikes og Storbritannias side mot Tyskland. Den økende mekaniseringen av krigen gjorde at franskmennene og britene for alvor tok inn over seg hvor avhengig de var av oljen (i 1918 vant de allierte krigen takket være «en strøm av olje»). Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson følte seg på ingen måte bundet av de «hemmelige» avtalene hans partnere hadde inngått. Han inntok posisjonen som forsvarer av folkenes rett til selvbestemmelse, selv om han ikke hadde helt klart for på Balkan, hjelp til gjenoppbyggingen av den østerrikske økonomien, arbeidet med å skape grunnlag for en solid avvæpningspolitikk … Her «glemte» man Folkeforbundets maktesløshet da Japan angrep Kina i 1933 og da Mussolini invaderte Etiopia i 1935, for ikke å snakke om fremveksten av Nazi-Tyskland (1933) og den mislykte avvæpningspolitikken. «Jeg støtter de sterke og bringer de svake til taushet uten blodsutgytelser» – dette valgspråket mente Albert Einstein ville passe som inskripsjon utenfor Folkeforbundets hovedkvarter. Ved krigserklæringen i 1939 bestemte Folkeforbundet seg for å utsette sine møter inntil det ble fred … Men «antibolsjevismen fikk en i 1939 til å huske at det fantes et Folkeforbund» (Paul- Boncour). Organisasjonen ville faktisk samles igjen for å ekskludere Sovjetunionen på grunn av angrepet på Finland i november 1939. Etter trusler fra Tyskland lovte forberedelseskommisjonen at Forbundet bare ville ta opp denne ene konflikten, noe som innebar at både invasjonen av Tsjekkoslovakia, invasjonen av Albania og angrepet på Polen ble forbigått i stillhet. Etter dette begrenset Folkeforbundet seg til «tekniske» aktiviteter: beskyttelse av flyktninger, studier av fremtidig gjenoppbygging og så videre. Da Vichy-regimets Frankrike i sin tur gikk ut av Folkeforbundet (som ikke våget å erstatte det seg om det også skulle gjelde for ikke-hvite befolkninger, som de «brune» (araberne) eller de «gule» – for de «svarte» var det uansett helt utelukket. 4 Britene i Kairo ønsket å gå tilbake på avtalen med franskmennene, i alle fall når det gjaldt Palestina, om ikke også resten av Syria. Og de hadde på dette tidspunktet solid støtte i London. De visste å bruke Wilsons retorikk på en troverdig måte: På ruinene av Det osmanske riket ville arabere, kurdere, armenere og jøder samarbeide under britenes velgjørende formynderskap. I den forstand brukte Sykes den sionistiske bevegelsen, noe som førte til Balfour-erklæringen av 2. november 1917 5 som annonserte etableringen av et jødisk nasjonalhjem «i Palestina». Den britiske strategien besto i å okkupere territoriet og oppmuntre det arabiske opprøret til å spre seg til Syria (men ikke til Palestina), samt en rekke offisielle erklæringer som gikk i retning av selvbestemmelse. For London innebar folkenes rett til selvbestemmelse retten til å velge britisk formynderskap. Da radikale arabiske nasjonalister avviste denne dominansen, ble de nedverdiget til den ærekrenkende statusen «levantinere», sammen med pro-franske elementer (vanligvis kristne). I 1918 ble spørsmålet om olje sentralt. Ifølge den fransk-britiske avtalen skulle Frankrike kontrollere Mosul, hvor det fantes store med det frie Frankrike, som ikke var anerkjent av «stormaktene»), deltok verken Tyskland, Italia, Japan, USA (der Senatet helt siden 1919 hadde nektet å delta) eller Sovjetunionen lenger i dette «tomme skallet.» Woodrow Wilson, jurist og president i USA, hadde imidlertid i utgangspunktet hatt en stor visjon etter første verdenskrig. Etter at Storbritannia og Frankrike seiret med støtte fra USA, ønsket han å opprette en grunnleggende rettferdighet gjennom Folkeforbundet, mens Frankrike, den andre seierherren, ønsket en fred med oppreisning. Ved å innlemme dette prosjektet i selve fredstraktaten, håpet Wilson Brått gikk det opp for britene at araberne i Palestina og Irak kanskje ikke ville ha deres formynderskap. potensielle reserver, mens britene på sin side satt med konsesjonsrettighetene. Frankrikes statsminister Georges Clemenceau ville gjerne tilfredsstille den koloniale pressgruppen, men begrenset seg til «det nyttige Syria», som ikke innbefattet Det hellige land, men ga tilgang til oljeressursene. En for stor utvidelse av territoriet ville medføre for tunge administrasjonsbyrder som ikke sto i forhold til inntektene man kunne oppnå. Dette innebar å gå vekk fra kravet om «et fullstendig Syria» («Stor-Syria»). Etter våpenhvilen drøftet Clemenceau oppdelingen av Midtøsten med Lloyd George direkte, uten vitner. Maurice Hankey, som var sekretær for den britiske regjeringen på dette tidspunktet, skrev i sin dagbok 11. desember 1920: «Clemenceau og Foch krysset [havet] etter våpenhvilen, og de fikk en stor militær og offentlig mottakelse. Lloyd George og Clemenceau ble ført til den franske ambassaden… Da de ble alene… sa Clemenceau: ’Godt. Hva er det vi bør diskutere?’ ’Mesopotamia og Palestina’, svarte Lloyd George. ’Fortell meg hva De vil ha,’ spurte Clemenceau. ’Jeg vil ha Mosul,’ sa Lloyd George. ’Det skal du få,’ sa Clemenceau. ’Ikke noe mer?’ ’Jo, jeg vil også ha Jerusalem,’ forsatte Lloyd George. ’Det får du,’ sa Clemenceau, ’men når det gjelder Mosul, vil Pichon 6 skape vanskeligheter.’ Det finnes absolutt ingen skrevne spor eller notater fra denne samtalen (…). Likevel, til tross for sterkt press fra sine kolleger og alle slags berørte parter, gikk Clemenceau å erstatte den dødbringende rivaliseringen mellom nasjonalstater med et nasjonenes fellesskap. Dette nye Folkeforbundet skulle dessuten være en seier over stormaktene for de små statene som endelig var frie – blant andre Tsjekkoslovakia, Ungarn, de baltiske statene, Hedjaz og Syria. Wilson la imidlertid til at verden hadde behov for et enhetlig styre, og det skulle USA stå for. Ved begynnelsen av det tredje årtusen hører vi et ekko av dette når de amerikanske lederne som gode redningsmenn forsikrer oss om at de «er de rikeste og sterkeste, og derfor de beste til å styre». Den samme messianismen er der fortsatt, bortsett fra at da Folkeforbundet – som alltid har vært urokkelig – aldri tilbake på sitt ord, og jeg kan med sikkerhet si at Lloyd George aldri ga ham anledning til det. Slik skapes historien.» 7 Siden franskmennene hadde satt delt adgang til oljen som betingelse for enhver avtale om territoriene, ble de to forhandlingene ført parallelt. Fra begynnelsen av fredskonferansen i Versailles avviste president Wilson fransk og britisk annektering av de tidligere tyske koloniene i Afrika og i Stillehavet: Han ville overføre dem til det fremtidige Folkeforbundet. Lloyd George manøvrerte behendig gjennom å foreslå at Folkeforbundet opprettet «mandater», som midlertidig skulle overlates til en «sivilisert» stat som skulle arbeide for uavhengighet. Han innlemmet her på diskret vis Det osmanske rikets arabiske provinser (såkalte A-mandater). Wilson aksepterte dette i januar 1919. De viktigste berørte partene ble ikke informert, og de ble bedt om å møte frem foran de alliertes øverste råd. Arabiske nasjonalister, pro-franske syrere og sionister (engelskmennene stoppet en libanesisk delegasjon for å hindre den i å komme til Frankrike) snakket dermed sammen i februar 1919, uten egentlig å kjenne til spillereglene. Lloyd George lot sine representanter utkjempe en styrkeprøve med franskmennene. Spørsmålet var om det skulle være ett mandat som gjaldt for hele Midtøsten (som uten tvil ville overlates til britene), eller to mandater, ett fransk og ett britisk. Franskmennene holdt stand. En eitrende sint Wilson sørget for at det ble nedsatt en kommisjon ble opprettet, ville Clemenceau at Frankrike skulle få oppreisning for de skadene landet hadde lidd, mens Wilson motsatte seg dette for den fremtidige fredens sak. I dag er det USA som ikke vil være avhengig av FN for å gå til aksjon, og Frankrike som har motsatt seg unilateralisme … Da Folkeforbundet ble oppløst i 1946, var det seierherrene etter andre verdenskrig, med USA i front, som i likhet med i 1918 var pådrivere for det nye prosjektet – De Forente Nasjoner. Genève-forsamlingen hadde holdt fast ved flere av aktivitetene sine, og på et tidspunkt var det til og med snakk om å la Folkeforbundet fortsette å eksistere side om side med FN. I en situasjon hvor Sovjetunionen var ekskludert, USA fraværende og Tyskland, Italia og Japan var krigens tapere, lot man denne ideen ligge. Det var imidlertid en kontinuitet mellom de to forsamlingene: De Gaulle utnevnte Paul-Boncour som Frankrikes representant i San Francisco, og det nye FN valgte en nordmann, Trygve Lie, som sin første generalsekretær. Intensjonen var selvsagt at FN skulle være mer effektiv enn Folkeforbundet, men man støtte på de samme problemene, og det gjaldt ikke bare valget av medlemmer til som skulle forhøre seg med befolkningene om valget av mandatmakt. Brått gikk det opp for britene at araberne i Palestina og Irak kanskje ikke ville ha deres formynderskap. Franskmennene på sin side fryktet at syrerne var fiendtlig innstilt til dem, og at de ville bli tvunget til å gi etter for kravet om en libanesisk stat med kristen majoritet. De to europeiske maktene trakk seg fra kommisjonen, som deretter kun ble ledet av amerikanere. Etter å ha hørt palestinske arabere forkaste sionismen, kristne libanesere akseptere Frankrike, og syriske arabere kreve uavhengighet, kom kommisjonen til en konklusjon 28. august 1919 i favør av… amerikansk mandat! Det var imidlertid for seint: Det amerikanske senatet avviste Versaillestraktaten, og amerikanerne trakk seg fra alle konferansene til de allierte. Frankrike og Storbritannia sto dermed ansikt til ansikt igjen. Styrkeforholdene på bakken hadde snudd til fordel for franskmennene, som rådet over utvidede militære midler, mens London demobiliserte. Oppdelingen av mandater ble stadfestet. Fra konferansen i Deauville (september 1919) til konferansen i San Remo (april 1920) nøyde man seg med å finjustere Sykes- Picot-linjen. Den palestinske grensen ble flyttet noen kilometer lenger nord. Transjordan skapte forbindelse mellom Palestina og Irak, noe som gjorde det mulig å opprette en korridor som kunne sikre flylinjer til India, og på mellomlang sikt en oljerørledning som kunne transportere olje fra Irak til Middelhavet (ideen om jernbane tilhørte fortiden). Frankrike disponerte en fjerdedel av andelene (tidligere 23,75 prosent) i konsortiet som skulle utnytte disse oljeressursene. Det gjensto bare å innføre mandatsystemet gjennom en siste styrkeprøve. I Palestina, Syria og Irak iverksatte franskmennene og britene operasjoner som endte i en krig for å kue de innfødte befolkningene. Oppdelingen av Midtøsten i flere stater var ikke forkastelig i seg selv: Hashemittene hadde planer om dette helt fra starten, en oppdeling som skulle gagne Husseins eldste sønner. Men delingen skjedde mot befolkningenes vilje, under dekke av en frigjøringsretorikk som ble tømt for mening gjennom bruken av makt. Franskmennene og britenes autoritære fremgangsmåte representerte et varig tilbakeskritt sett i forhold til den politiske utviklingen i Det osmanske rikets siste tiår, hvor man hadde gjort noen vaklende skritt i retning virkelig politisk representasjon. Oppdelingen av territoriet er blitt stående, først og fremst fordi de nye hovedstedene og deres herskende klasser klarte å påtvinge de nye landene sin autoritet. Men begivenhetene i 1919-20 ble oppfattet som et brudd på de løftene som var gitt (fremfor alt folkenes rett til selvbestemmelse). Spesielt ble de lokale elitene fratatt kontrollen over sin skjebne. Da den arabiske nasjonalismen igjen gjorde seg kraftig gjeldende, anerkjente de ikke denne oppdelingen som legitim, og fremmet etableringen av en enhetlig stat – vidundermiddelet mot alle problemer i regionen. De eksisterende statene led også under mangel på legitimitet, og var derfor varig svekket. Grunnleggingen av den jødiske staten førte regionen inn i en konfliktsyklus den ser ut til å være langt fra å komme seg ut av. I perioder har spøkelset av en ny «Sykes-Picot» eller deling av Midtøsten påtvunget utenfra, kommet tilbake. Vestens hevding av en moralsk overlegenhet grunnlagt på innføringen av demokrati og liberalisme fremtrer i dette lys som en skremmende tilsløring. Det er kanskje den alvorligste konsekvensen av valgene som ble foretatt i perioden 1916-20, og som jevnlig er blitt stadfestet siden. 1 Levanten er den latinske betegnelsen på de østlige middelhavslandene. Bokstavelig betydning er «der sola går opp» (O.a.). 2 Britene og inderne har ingen tanker om et romantisk Arabia, de vil utnytte det man på den tiden anså som enorme landbruksmuligheter i Mesopotamia, for å «gi verden mat». Se Charles Tripp, «Leçons d’une histoire coloniale oubliée» (Lærdommer fra en glemt kolonihistorie), franske Le Monde diplomatique, januar 2003. 3 I 1919 kalte britene denne overenskomsten for «Sykes-Picot-avtalen», for å minske dens verdi. 4 På fredskonferansen forkaster amerikanerne energisk det japanske kravet om likebehandling for rasene. 5 Foruten å gå tilbake på den fransk-britiske avtalen, ønsket London også gjøre bruk av den antatte makten jødene hadde over Russland og USAs skjebne. I tillegg ble aksepten av de sionistiske tesene lettere på grunn av den bibelske innflytelsen i britisk religiøs kultur. 6 Den franske utenriksministeren 7 Stephen Roskill, Hankey, Man of Secrets, Collins, London, vol. II, 1972, s. 28- 29. Sikkerhetsrådet. På samme måte som i 1918 forkastet man ideen om at organisasjonen skal ha en egen militær styrke. Den samme avmektigheten kom raskt til syne i forbindelse med avvæpning, forebygging av krig og kontroll med militære budsjetter. Og selv om «De fem store» forsøkte å få respekt for avgjørelsene sine, var det bare USA som hadde atomvåpen. Sovjetunionen skulle også snart skaffe seg det. Og verken Washington eller Moskva var innstilt på å bli kontrollert av andre da den kalde krigen kom … MARC FERRO
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - juli 200
Page 5: 8 LE MONDE diplomatique - juli 2004

Made in China - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?