Made in China - Dokumentar.no

22 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 23
DEMOKRATI: Populismens oppblomstring
de siste 20 årene er et tegn
på krise i det representative demokratiet.
Men hva kjennetegner egentlig
populismen som politisk – og psykologisk
– fenomen?
ALEXANDRE DORNA
opulismens psykologi For
Professor ved Universitetet i Caen, leder av den franske foreningen
for politisk psykologi (l’Association française de psychologie politique),
forfatter av Le Populisme, PUF, Paris 1999.
Det er underlig hvordan begrepet «populisme»
vanligvis anvendes på en stereotyp måte, som
om det ikke har noen mening. Det brukes
hulter til bulter, om alt fra seieren til Luiz
Inácio «Lula» da Silva i Brasil, politikken
til Hugo Chávez i Venezuela, og for en tid
tilbake om Bernard Tapies gjenoppstandelse
i Frankrike 1 – og for enda lenger siden,
poujadismen og boulangismen 2 i samme land.
Andre skikkelser anklages på sin side for
«tv-populisme», for eksempel den italienske
statsministeren Silvio Berlusconi, den franske
fagforeningsaktivisten José Bové, og lederen
for Front National, Jean-Marie Le Pen.
Begrepet blir derfor vanskelig å analysere,
og begivenhetene det brukes om lar seg ofte
ikke klassifisere. Noen har rett og slett gitt
opp å gjøre det, mens andre nøyer seg med
å samle informasjon – det er i alle fall få
spesialister som kan gi en korrekt definisjon
av populisme. 3
Etymologisk stammer ordet populisme fra
et annet tvetydig begrep, nemlig «folket».
Populisme innebærer en eller annen form for
direkte appell til «massene», og dens karakter,
hensikter og konsekvenser bygger på en ideologisk
verdsettelse av massene. Populisme i
betydningen «folkelig tale», kan derfor ikke
i utgangspunktet brukes om en reaksjonær,
demagogisk eller fascistisk bevegelse, slik
noen gjør. Denne sammenblandingen har i
lang tid stått i veien for en mer inngående
analyse av begrepet, og har satt det utenfor
historien – som om det dreide seg om et fenomen
uten røtter eller virkelige årsaker.
Mangfoldet av ulike populistiske bevegelser
som har eksistert opp gjennom historien gjør
det vanskelig å trekke sammenligninger uten
å gjøre en samlet analyse. Hvis man tar for
seg den moderne tidsepoken, trer erfaringene
i Russland, USA og Sør-Amerika frem som
de mest typiske.
Blant de mest omtalte formene for populisme
er den latinamerikanske, som også
den har en variabel geometri. Den oppsto
på 1930-tallet, og flere av dens karismatiske
ledere gjorde sin inntreden på bakgrunn av en
periode med svake og korrupte regjeringer.
De vekket håpet til live igjen, i nasjonens og
den sosiale rettferdighetens navn. Den aller
mest kjente av disse lederskikkelsene er den
karismatiske Juan Domingo Perón og hans
kone «Evita» med hennes flammende taler.
Peronismen konsentrerte seg rundt et tredelt
program: nasjonalisme, anti-imperialisme, og
et «på tvers av klasse»-perspektiv.
Spesielt under sin første regjeringsperiode
(1946-1951) ga Peron lettelser til de laveste
klassene, los descamisados (de skjorteløse).
Kald mig Max Weber
ARBEJDE: Det er hundrede år siden,
den tyske sociolog Max Weber udgav
Den protestantiske etik og kapitalismens
ånd.
JONATHAN SCHWARZ
Dansk-amerikansk antropolog. Oversat af Niels Ivar Larsen.
Første gang jeg læste Max Weber, var for et
halvt århundrede siden, da jeg som 19-årig
studerede virksomhedssociologi på Wayne
University i Detroit. I samme periode havde
jeg også et job som ufaglært medhjælper på
en lille fabrik i en vestlig forstad til Detroit,
der fremstillede dørkarme og rammer til
panoramaruder. Kundekredsen var især at
finde blandt den dengang opadstigende arbejderklasse,
der var på vej ind i tidens ekspanderende
villahus-byer.
Af de 14 arbejdere i produktionen på
vores lille værksted adskilte en sig klart
fra de øvrige. Han hed John, og var et dybt
troende medlem af et skotsk-presbyteriansk
kirkesamfund. Altid var han første mand til at
genoptage arbejdet efter en alt for kort kaffe-
eller frokostpause. John var asketisk, utrættelig
og langt mere ivrig efter at hengive sig til
sit arbejde end nogle af de andre mænd.
Min læsning af Max Weber hjalp til at
forklare, hvorfor John var forskellig fra f.eks.
Red, som kom fra Kentucky. Hvis det kneb
for mig at indføje rudeglasset korrekt i vinduesrammen,
var Reds råd altid: «Gør det på
den lette måde, Jonnie!» Red arbejdede også
hårdt, men han besad ikke «den protestantiske
etik» – hint ophøjede kald til at arbejde
for arbejdets egen skyld. Jeg havde hørt om
«kunst for kunstens skyld». Men på fabrikken
fandt jeg ud af, at der også findes «arbejde
for arbejdets skyld». John var som en levende
anskueliggørelse af Webers berømte tese, for
han følte kaldet til at arbejde.
At skelne og forklare «egenartede» udviklingstræk
var målet for Max Webers tese i
1904. Det egenartede i denne forbindelse var
den moderne vestlige kapitalisme og spørgsmålet
var, hvad der gav stødet til denne i flere
henseender irrationelle strømning. I sin søgen
efter et svar blev Weber opmærksom på protestantismens
forskellige sekter og deres kaldsforestillinger.
Det kaldsbegreb som Weber
udmøntede, eksponerede således en uventet
sammenhæng mellem religion og økonomi i
den moderne tidsalder.
I protestantismens optik kalder Gud os til
Karen Mulder som dukke liggende på gulvet i en skjønnhetssalong © Bettina Rheims, 1996, Paris
Det ville ellers vært vanskelig å forstå
at den peronistiske myten fortsatt lever
videre i Argentina. Med Peron opplevde
Argentina et av de mest avanserte sosiale
politiske programmene i Latin-Amerika, og
venstresidens nedgang skjedde mye tidligere
der enn andre steder.
Etter Peron har det oppstått flere populistiske
bevegelser, med motsetningsfylte verdier,
helt frem til i dag. For eksempel i Ecuador,
under det kortvarige presidentskapet til
Abdalá Bucaram (mai 1996 – februar 1997)
som i samarbeid med de rikeste menneskene
i landet skulle være «de fattiges regjering».
Eller i Peru under Alberto Fujimoris liberale
regjering og i dagens Venezuela med Hugo
Chávez' «sosiale» presidentskap. Med bakgrunn
fra samfunnsvitenskapelige studier ved
Simón Bolivar-universitetet og en tilbakelagt
arbejdet. Vi kan ikke vide, om vi opnår frelse.
Men synlig succes i ens arbejde kunne tænkes
at være et tegn på, at man nyder godt af Guds
nåde. Dette skulle være den dybereliggende
grund til, at selvrealisation i arbejdet for så
mange af os bliver en så ansporende bevæggrund.
Det var ligeledes i denne ånd, at min
generation af sociologistuderende i USA
– fra 1948 til 1968 – optog Weber i vores personlige
tilværelse. Hans bog fra 1904, som
var obligatorisk læsning på studiet, blev en
slags almanak i selvdisciplin. «Jeg kan ikke
se fodboldkampen i dag. Jeg skriver på en
opgave… om den gode gamle protestantiske
etik, du ved.» Vi kunne bruge Weber-tesen
som moralkodeks for vores egen livsførelse,
hvor arbejdet – ikke morskab – var i højsædet,
og håbet om succes eller jordisk frelse forhåbentlig
ville blive resultatet.
Max Weber betragtede USA ved det 20.
århundredes begyndelse som selve symbolet
på et samfund, hvor den kapitalistiske ånd
havde nået sit mest avancerede stade. Det
var samtidig det samfund, hvor den protestantiske
etik havde større autoritet end noget
andet sted. Fandtes der et bedre eksempel
på amerikansk arbejdsetik end Benjamin
Franklin? Det var den praktisk og sekulært
militær karriere, har Chávez klart å samle og
gi retning til en sterk folkelig motstandsbølge
mot korrupsjonen i det politiske apparatet og
et sterkt ønske om forandring.
Luiz Inácio «Lula» da Silva, den tidligere fagforeningslederen
og karismatiske frontfiguren
for det brasilianske arbeiderpartiet (PT), ble
beskrevet som populist lenge før han kom til
makten. Etter at han kom inn i presidentpalasset
Planalto knyttes dette adjektivet i mindre
grad til hans navn – han snakker fortsatt et
radikalt språk, men har vist seg pragmatisk
i forhold til å slutte fred med internasjonale
institusjoner som Det internasjonale pengefondet
(IMF) og posisjonere seg mer mot
sentrum.
Mens Latin-Amerika tidligere var ideologisk
preget av sosialisme og/eller nasjonalisme,
har liberale ideologiske tendenser fått
større innflytelse de siste årene. Et eksempel
på det er Carlos Menem i Argentina og
Fujimori i Peru. En annen forskjell fra tidligere
er at populistiske bevegelser i stor grad
benytter seg av markedsføring og medier.
Man snakker om en form for «tv-populisme».
Lula og Chávez befinner seg imidlertid i en
paradoksal situasjon med hensyn til mediene.
Under Lulas tre første forsøk på å bli valgt til
president i Brasil, førte mediene voldsomme
kampanjer mot ham, og stilte seg ikke bak
ham før det fjerde forsøket, da hans venstresideretorikk
hadde mistet noe av radikalismen.
I Venezuela har opposisjonen mot Chavez gått
inn på eiersiden i de private mediene, og har
brukt dem til å føre sin kampanje for å velte
presidenten.
Det finnes imidlertid eksempler på
nypopulister som har klart å drive politiske
kampanjer gjennom en habil bruk av ny kommunikasjonsteknologi.
Subcommandante
Marcos i Mexico er blitt selve mesteren i
kunsten å kommunisere politisk. Til tross
for at han oppfordrer befolkningen(e) (den
meksikanske og den indianske) til å ta makten,
ser han likevel ikke for seg å gjøre det
selv, selv om han skulle ha muligheten til det.
Populisme?
Populisme som politisk fenomen eksisterer
imidlertid ikke bare i Latin-Amerika. Visse
forsøk har funnet sted i Frankrike, og i dag
oppstår det nye bevegelser flere steder i
verden. Denne omfattende og motsetningsfylte
historien gjør det vanskelig å etablere en
homogen oppfatning av populisme, men det
er likevel mulig å peke på noen fellestrekk.
orienterede Franklin, som forvandlede New
Englands puritanisme til den ny kapitalismes
moral. Overgangen fra religiøs til økonomisk
rationalitet forekom Weber at forløbe så
umærkeligt, som når eksprestog skifter spor.
Der findes, hævdede Weber, en sammenhæng
mellem to adskilte sfærer i den menneskelige
erfaring. Denne sammenhæng burde ses som
en tentativ rettesnor – ikke som en vished.
Weber sørgede omhyggeligt for at holde sine
forsigtige og prøvende videnskabelige vurderinger
fri af matematiske formlers stringens.
En stor del af Webers værk består således af
fodnoter med forbehold, hvori han nuancerer
og afvejer de mere generaliserende udsagn i
hovedteksten.
Max Weber og hans kone Marianne
besøgte i efteråret 1904 USA på en tre måneders
rundrejse, og erfaringerne herfra har
utvivlsomt yderligere bestyrket Weber i hans
tese. For Weber var turens primære formål at
præsentere sine teorier ved en tysk sponsoreret
konference i St. Louis, der afholdtes i
forbindelse med Verdensudstillingen i byen
samme år. St. Louis var industrielt og kommercielt
centrum for et velstående tysk immigrantsamfund,
som bl.a. omfattede Anheuser-
Busch-dynastiet, der gav os Budweiser-øllen.
I sit foredrag fremhævede Weber kontrasten
det første er populismen hovedsakelig
et overgangsfenomen, nærmest vulkansk
og flyktig, som bygger seg opp i forbindelse
med kriser og situasjoner hvor flertallet ikke
aksepterer status quo. Den fungerer som en
alarm, en bråkete og barokk advarsel heller
enn en eksplosjon som river med seg alt. Den
fører altså ikke nødvendigvis til et endelig
regimeskifte. Hvis landets ledelse ikke forstår
tegningen, kan selvsagt det å appellere til folket
innebære en løsning på en fastlåst situasjon.
Det viktigste er ikke den sosiale uroen
populismen fører med seg, men det følelsesmessige
dypet den vekker til live. Sementen
som binder den sammen er ikke sosiologisk,
men psykologisk. Det er en reaksjon preget av
sinne og mistillit overfor institusjonene og de
kreftene som truer nasjonens grunnleggende
myter.
Populismen inkarneres alltid av en utvalgt,
karismatisk mann. Det er sannsynligvis her
den psykologiske analysen kommer til sin
rett. 4 Karismaen har en anti-depressiv effekt,
energien er smittsom. Det er forførelsens spill,
den direkte og varme kontakten, som gjør det
mulig å mobilisere et resignert, men rasende
folk. Populismen går på tvers av klasser,
noe som gjør den i stand til å overkomme
klassiske politiske skillelinjer. Den henvender
seg til hele folket, til alle dem som i stillhet
lider under urettferdighet og elendighet. I
denne appellen refereres det til storstilte
kollektive handlinger og felles verdier. I dette
ligger populismens følelsesmessige kraft
og dens rasjonelle bestanddel. Det er denne
blandingen som gir populismen kraft.
Ingen vil benekte populismens psykologiske
betydning. Den utløses av kriser. Skjematisk
sett representerer massebevegelser en
syntese av to psykologiske
former for sosial kontroll:
fascinasjon og forførelse.
Den spanske filosofen
Baltasar Gracians
formulering er fortsatt
gyldig for begge tilfeller:
«For å forføre, må man
redusere.» Slik kan man si at følelser og
karismatisk ledelse spiller en avgjørende rolle
i jakten på massenes identitet.
Det er derfor ikke overraskende at definitive
programmer eller fasttømrede ideologiske
doktriner mangler. Populismen ønsker ikke å
fremstå som en original idé eller en helhetlig
teori, og enda mindre gi en helhetsbeskrivelse
mellem «traditionelle» arbejdsvaner blandt
polske (romersk-katolske) landarbejder-indvandrere
med «moderne» preussiske (protestantiske)
arbejdsgiveres arbejdsbegreb. Denne
forelæsning i St. Louis var den første, Weber
holdt efter en uhyggelig psykisk nedtur, der
havde varet fem år.
Max Weber havde lidt af alvorlig depression
og lammelser, hvilket længe forhindrede
ham i at forske og undervise. Den intense
arbejdsdisciplin og de mange triumfer, han
havde fejret som ung i sin kometagtige akademiske
karriere, var kommet til en brat ende.
Tilsyneladende udløste en krise i hans familie
depressionen. Sønnen Max var nært knyttet til
sin ømt hengivne moder, hvorimod forholdet
til den strenge far var mere kompliceret. I en
alder af 33 år gik Max omsider i rette med
faderens tyranniske væremåde. Et ophidset
skænderi fulgte, og få uger senere døde
Max’s far af blødende mavesår. Overvældet
af skyldfølelse – eller var det skammen ved
undertrykt glæde? – sank Max ind i dyb
depression.
Da han i 1903 sammen med andre fremtrædende
tyske intellektuelle blev inviteret
til USA, begyndte hans tilstand imidlertid
at bedres. Turen til Amerika gav terapeutisk
bonus. Førte den ikke ligefrem til himmelsk
Karismaen har en
antidepressiv effekt,
energien er smittsom
av mennesket og samfunnet. Den vil først og
fremst representere en vilje til å gjenoppbygge
fellesgodene. Ifølge Ernesto Laclau 5 er
populismen derfor ikke en sosialkritisk
bevegelse og heller ikke et styresett, men
et ideologisk fenomen som kan eksistere
innenfor organisasjoner, styresett, klasser og
alle typer politiske formasjoner. Derfor er
det nødvendig å analysere denne ideologien
uavhengig av tilhørighet til en bestemt sosial
klasse.
Noen har koblet populisme til nasjonalisme
og fascisme. Det er imidlertid vanskelig
å finne seriøse belegg for en slik analyse.
Både nasjonalismen og fascismen uttrykker
en totaliserende verdensoppfatning hvor
den nasjonale identiteten til syvende og
sist brukes som referanse for rasedoktriner
og helliggjøring av makten. I tillegg er
statsapparatet og hæren, i alle fall når det
gjelder fascismen, avgjørende redskaper både
for å samle massen bak en patriotisk og/eller
totaliserende ideologi og for å iverksette en
jerndisiplin basert på tradisjonen, rasen eller
lederen og dyrkelsen av ham – høydepunktet
i det formelle hierarkiet. Disse doktrinene
innebærer en ekspansjonistisk, sågar
hegemonisk statsteori. Krig oppfattes som
en opphøyd konsekvens. Ingenting av dette
finnes i den populistiske bevegelsen.
Derfor er det svært diskutabelt å plassere
Le Pen i kategorien «nasjonal-populist»,
slik noen gjør. Denne betegnelsen stammer
fra den helt spesielle politiske situasjonen
i det peronistiske Argentina på 1940- og
1950-tallet, noe som gjør sammenligningen
problematisk. I tillegg risikerer man å
ufarliggjøre de dyptliggende årsakene til
Front Nationals fremvekst. Samtidig: Er
det slik at det å appellere til folket alltid
skjuler et ønske om å få en
bestemt ideologi til å seire,
en ideologi som i sin natur
motstrider demokratiske
verdier?
Populismen oppstår ikke av
ingenting, men er knyttet
til en situasjon hvor samfunnet er i krise
og herjes av skuffelsens syndrom. Elitens
handlingslammelse opprettholder det politiske
status quo. Troen på nasjonen slår sprekker.
Man frykter fremtiden. Tvilen forvandles til
stilltiende samtykke og en snever og abstrakt
individualisme erstatter konkrete individers
entusiastiske samfunnsånd.
frelse, resulterede den i det mindste i ny professionel
succes. Webers videnskabelige kald,
der var slumret ind igennem fem år, fandt
igen sin stemme. Hans klassiske værk vidner
om dette. Kaldsforestillingen viser vej både
for Webers personlige livshistorie og for hans
fortælling om den moderne
kapitalismes tilblivelse.
Weber var ikke nogen utvetydig
tiljubler af kapitalismens
opkomst. Han havde tydeligvis
også blik for den undertrykkelse,
individerne kan pålægge sig
selv i det hellige arbejdes navn.
Disciplin er en guddom med
Janus-ansigt, og den psykiske
pris for succes i ens arbejdsliv
kan som bekendt ofte være
meget høj.
Som universitetsstuderende i 1950’erne
læste mange af os J.D. Salingers The Catcher
in the Rye (1951) (på dansk: Forbandede
ungdom, 1953). Helten i romanen, Holden
Caulfield – hvis navn spiller på de bibelske
termer behold (behold the Man – se hvilket
menneske!) og calling (kald) – er en ensom
16-årig rebel imod det falske (phoney) samfund,
der omgiver ham. Caulfield fortæller
Krisen er en blindgate hvor det greske
dydsidealet forvandles til kynisme og
resignasjonen til varsomhet. Eliten står overfor
et uløselig dilemma: brudd eller avgang. Det
er ikke mangel på klarsyn som kjennetegner
politikere i slike kritiske situasjoner, men
mangel på mot. Populismens motstandere
baserer sin kritikk på den
overhengende faren for
diktatur, men analysen deres
tar ikke hensyn til årsakene.
Denne faren er både
forbigående og mer en
innbilning enn en realitet.
Moderne historie har mange
ganger vist at populismen,
såfremt man ikke blander
den sammen med fascismen,
ikke fører til diktatur. Den
forblir enten et krav om
mer demokrati, eller en kilde til folkelig
engasjement når et kollektivt prosjekt
mangler.
Professor i sosiologi Alain Pessin 6 taler varmt
for nytten av en mytologisk tilnærming i
analysen av sosiale prosesser, deriblant
populismen. Myten iscenesetter et ideal
som skal fremstå som sant, men uten å
forklare det. Det er å henvise til en kollektiv
erfaring, og til en måte å forholde seg
direkte til omverdenen på. Her ligger den
kraften som kan fungere samlende og vekke
håp hinsides de forstokkede institusjonelle
begrensningene.
Såfremt populismen ikke blir rutinemessig,
som tilfellet var med Napoleon III i Frankrike
eller med Peron i Argentina, er den et
forbigående fenomen som ender med at alt
går tilbake til sin vante orden – eksempler på
dette er de boulangistiske og poujadistiske 7
mellomspillene i Frankrike. Noen forfattere
betrakter likevel populismen nærmest som
en av formene for demokratisk forandring.
Gino Germani hevder at den er et uttrykk
for nederlaget til de institusjonene som har
som oppgave å sikre integrasjon (familie,
skole, bedrifter, fagforeninger, politiske
partier) av en befolkning som må tilpasse
seg de økonomiske og teknologiske kravene
som følger av en stadig raskere industriell
modernisering. 8 Populismen bidrar her til at
det settes spørsmålstegn ved status quo og
til utvikling av antikonformisme, noe som
fremskynder håndteringen av krisen og jakten
på en ny sosial og politisk balanse. Andre ser
populismen som et diktatur i forkledning.
sin historie fra et sindssygehospital, hvor han
er interneret, fordi han har gjort sit liv til en
«fiasko», læs: udvist demonstrativ mangel på
interesse for succes.
Vores generation hyldede Holden
Caulfield for hans tragiske protest imod
succesræsets totaldominans.
Holdens forestilling om et
ideelt kaldsarbejde var at
beskytte (catch – «fange»)
børn imod at falde ud over
en skrænt, når de legede i
en rugmark (rye). Så hvis
Holden Caulfield forkastede
økonomisk succes som en
falsk livsværdi, legemliggjorde
han også en alternativ
frelses ånd. For Salinger var
zenbuddhisme da også det
oplagte religiøse alternativ
til den amerikanske puritanisme.
Jeg havde hørt om
«kunst for kunstens
skyld». Men på
fabrikken fandt jeg
ud af, at der også
findes «arbejde for
arbejdets skyld»
Franz Kafkas, ligeledes 16-årige helt i
romanen Amerika, Karl Rossmann kan tjene
som endnu et vidne i min Max Weber-celebrering.
Karl blev sendt bort fra Europa til
USA, fordi han havde gjort familiens stuepige
gravid. Åbenbart havde denne kvinde forført
Karl – det omvendte af den konventionelle
Ulike analyser av populismen gjør at den
argentinske venstresiden fortsatt er splittet
når det gjelder erfaringen med peronismen.
Populismens renessanse de siste 20 årene er et
tegn på krise i det representative demokratiet,
over hele verden. Den brå (men ikke
nødvendigvis voldelige)
omkalfatringen av sosiale
og politiske strukturer
som følge av den liberale
globaliseringen, ledsages
av tilsvarende forstyrrelser
i psykiske strukturer, vaner
og representasjoner. 9 De
oppsamlede frustrasjonene
avler litt etter litt en ny
stor skuffelse. «De gamle»
ville ikke kjent seg igjen i
«de modernes» triste og
resignerte republikk, og heller ikke i dette
«sosialliberale» samfunnet som blir stadig
mer autoritært og lukket. Derfor den økende
uroen. Og alternativet er lite oppløftende:
eksplosivt opprør eller konformistisk
implosjon.
Det er derfor avgjørende å finne ut
hva sykdommen består i. Populismen kan
sammenlignes med et feberutbrudd. Og selv
om feberen er et sykdomstegn, er det ikke den
som er selve sykdommen.
Det viktigste er ikke
den sosiale uroen
populismen fører
med seg, men det
følelsesmessige dypet
den vekker til live
1 Bernard Tapie, tidligere statsråd for sosialistpartiet,
finansmann og president i fotballklubben Olympic
Marseilles, ble dømt og fengslet for flere tilfeller av
2 Poujadisme er betegnelsen på en bevegelse som ble
grunnlagt i Frankrike av Pierre Poujade på begynnelsen
av 1950-tallet. Organisasjonen skulle forsvare
handelsfolk og håndverkere mot høyt skattenivå og
modernisering. I utvidet forstand betegner poujadisme
i dag sterk motstand mot den økonomiske og sosiale
utviklingen, og blir ofte beskrevet som «småborgerlig
konservatisme». Den franske offiseren og politikeren
Georges Boulanger ble avsatt fra regjeringen i 1887
og stilte seg i spissen for boulangistene som samlet forskjellige
misfornøyde krefter fra flere partier, og krevde
blant annet ny forfatning. O.a.
3 Margaret Canovan, Populism, Junctions books, London,
1982.
4 Se Le Leader charismatique (Den karismatiske lederen),
Desclée de Brower, coll. «Provocations », Paris,
1998.
5 Ernesto Laclau, Politica e idéologia en la teoria
marxista, Siglo, Mexico, 1968.
6 Alain Pessin, Le Mythe du peuple et la Société française
du XX e siècle (Myten om folket og det franske samfunnet
i det 20. århundre), PUF, Paris, 1992.
7 Se fotnote 2. O.a.
8 Gino Germani, Politica y sociedad en una epoca de
transicion, Paidos, Buenos Aires, 1978.
9 Fernando Cardoso et Enzo Faletto La Teoria de la
dependencia, Anthropos, 1979.
situation. Som Caulfield var Rossmann en
ensom og uskyldig skibbrud i tilværelsen.
Begge befandt sig i en brat afbrudt og ikkefuldført
overgangsrite.
I Amerika får Karl arbejde i tjenerfaget,
da han bliver ansat som elevatordreng i det
enorme, hektisk fortravlede og bureaukratiske
«Hotel Occidental». Efter flere måneders
smertelige prøvelser reflekterer Karl på en
jobannonce, der efterspørger raske folk,
som vil arbejde i «Oklahomas Naturteater».
Kafkas fiktive USA lyder som en surrealistisk
parodi på Max Webers sociologiske Amerika:
«Det store Oklahoma-Teater kalder på jer!
Det kalder kun i dag, kun én gang! Den, der
forsømmer lejligheden i dag, forsømmer den
for altid! Den, der tænker på sin fremtid, hører
til hos os! Alle er velkomne!»
Pudsigt nok var det vestligste punkt
på Max Webers Amerika-rundrejse netop
Oklahoma. Franz Kafka rejste aldrig til USA,
bortset fra i sin fantasi. Men både Max Weber
og Franz Kafka formulerede i kraft af deres
Amerika-billeder en skræmmende og fascinerende
vision af det moderne bureaukrati
og dets uhyre magt: en rationalitet, der i et
uhæmmet amokløb udskiller sit eget vanvid.
©LMD Norden / Information