Made in China - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

2 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 3 ...fortsetter fra side 1 Mot en ny oljekrise destabilisering som saudiarabiske styresmakter nå konfronteres med, svekker landets muligheter til å fortsatt spille en dominerende rolle i å dekke verdens oljebehov. I det store og hele er spenninger som følge av den forverrede situasjonen i Irak og i Saudi-Arabia for en stor del årsak til den siste økningen i oljeprisen – et «risikotillegg» som anslås til mellom 6 og 10 dollar fatet, avhengig av omstendighetene. Dette inkluderer like mye økningen i forsikringsutgifter som tap i forbindelse med spekulative terminforretninger som de store investeringsbankene har brukt flere titalls milliarder dollar på. Den spente geopolitiske situasjonen og spekulative kjøp har forsterket tendensen til prisøkning, som i virkeligheten har sine dypeste røtter i utviklingen av tilbud og etterspørsel. Tre faktorer bør her fremheves: Den ene, som man har en tendens til å glemme, er knyttet til de konsekvensene etniske konflikter og streikebevegelser i Nigeria har for den nigerianske oljeproduksjonen. Streiken som lammet oljeindustrien i Venezuela i 2003 førte også til en kraftig nedgang i oljeproduksjonen i dette landet. Den andre faktoren er å finne i flaskehalsen når det gjelder raffinering av olje i de store oljeforbrukende landene. På grunn av underinvestering de siste årene ligger dagens kapasitet på verdensbasis under 83,6 millioner fat per dag, det vil si litt mer enn etterspørselstoppen på 82,5 millioner fat per dag, som ble registrert i februar 2004. I tillegg er ikke denne kapasiteten strukturert slik at den kan håndtere utviklingen i etterspørselen av raffinerte oljeprodukter. Dette er spesielt tilfellet i USA, som forbruker så mye som 9,6 millioner fat hver eneste dag, og hvor bensinmangelen begynte å gjøre seg gjeldende i begynnelsen av «the driving season» i mai, noe som igjen førte til prishopp. Prisøkningen når det gjelder raffinerte oljeprodukter har naturlig nok trukket opp råoljeprisen. Den tredje faktoren er avgjørelsen OPEC annonserte 10. april om å redusere taket for oljeproduksjon til 23,5 millioner fat per dag. Denne avgjørelsen, og de kraftige protestene den skapte i de industrialiserte landene, førte til økte spenninger og forsterket prisøkning. Likevel har ikke OPEC-landene redusert sin reelle produksjon, og det globale tilbudet har derfor fortsatt vært tilstrekkelig for å møte etterspørselen. Dette illustrerer ugjennomtrengeligheten som preger statistikkene i oljemarkedet. Hvor overraskende det enn kan høres ut, offentliggjør OPEC-landene tallmateriale om sin reelle produksjon flere måneder på etterskudd. Dette opprettholder forvirringen omkring de teoretiske produksjonskvotene og den reelle produksjonen som generelt sett overstiger kvotene. Operatører og observatører må derfor leke en merkelig form for gjemsel: Denne svært vanskelige øvelsen består i å spore bevegelsene til oljetankere som forlater lastehavnene, samt å forhøre seg med sekundære kilder for å anslå, så godt det lar seg gjøre, hvor mye olje de eksporterende landene virkelig produserer per dag. Mangelen på gjennomsiktighet gjelder ikke bare det reelle produksjonsnivået. Den kompliserer også problemet med produksjonskapasitet og utviklingen av ikke-utnyttet kapasitet i de ulike eksportlandene. Dette er et spørsmål som blir spesielt viktig når den ikke-utnyttede kapasiteten er liten, slik tilfellet er i dag. Ifølge de mest pålitelige anslagene er den ikke-utnyttede kapasiteten i verden i størrelsesorden 2,5 til 3 millioner fat per dag. Mesteparten befinner seg i Saudi-Arabia, mens landene som ikke er medlemmer av OPEC og de fleste medlemslandene utnytter sin kapasitet maksimalt. Det skal altså ikke mer til enn en kraftig forstyrrelse i saudiarabisk eller irakisk oljeeksport, eller en streik eller alvorlig ulykke i et av de andre store eksportlandene for å skape et underskudd i tilbudet og et nytt feberutbrudd på markedet. Disse risikoscenariene har også bidratt til det siste prishoppet, i tillegg til at den forventede økningen i etterspørselen i løpet av andre halvdel av 2004, vil svekke den lille tilleggskapasiteten som fortsatt er tilgjengelig. Man slipper ikke unna en gradvis overgang til andre energikilder Et annet stort, svart hull i oljestatistikkene er skepsisen knyttet til den informasjonen som offentliggjøres om påviste oljereserver, samt hvorvidt man kan feste lit til de kort- og langsiktige prognosene om tilbud og etterspørsel i verden. Når et internasjonalt børsnotert selskap som Shell i løpet av noen få måneder nedskriver omtrent en fjerdedel av sine oljereserver, er det ikke overraskende at det stilles spørsmålstegn ved tallene som offentliggjøres av andre private storselskaper. Mer alvorlig er tvilen som i flere år har hersket rundt de offisielle statistikkene for påviste oljereserver i Russland og de viktigste OPEC-landene. For de reservene som betraktes som påviste er ikke bekreftet av uavhengige instanser. Problemet har store dimensjoner: De påstått påviste reservene til de åtte største statlige oljeselskapene i OPEClandene tilsvarer i prinsippet 662 milliarder fat, mot bare 57 milliarder fat for de åtte største internasjonale selskapene. Uroen ble ytterligere forsterket av den nylige kontroversen rundt Simmons-rapporten 2 om statusen for oljeforekomstene i Saudi-Arabia og de reelle mulighetene for å utvikle det saudiarabiske oljeselskapet Saudi Aramcos reserver. Disse utgjør nesten en fjerdedel av de totale reservene i verden. Etterspørselen etter olje antas å stige fra 80,3 millioner fat i 2004 til opp mot 120 millioner fat i 2025, det vil si det dobbelte av nivået for 30 år siden. Kan tilbudet følge samme utvikling? Det er bare Midtøsten som kan sørge for hoveddelen av tilbudet, og produksjonen i denne delen av verden må altså mer en fordobles frem mot 2025 dersom man skal hindre oljemangel. På mellomlang sikt er hindringene for dette først og fremst politiske. En slik produksjonsvekst forutsetter et politisk klima som er vennlig innstilt til kolossale investeringer, som anslås til nærmere 27 milliarder dollar per år i regionen. Dette er svært langt unna situasjonen slik den er i dag. På lengre sikt er det store spørsmålet, som ingen har svar på verken når det gjelder Midtøsten eller andre steder: Når vil produksjonen nå toppen og starte sin ugjenkallelige tilbakegang i land etter land? Debattene som fant sted på den internasjonale konferansen organisert av Association for the Study of Peak Oil (ASPO) i Berlin i mai, er ikke spesielt beroligende. Uansett hva representanter for de respektive «optimistiske» og «pessimistiske» retningene måtte hevde, er oppdagelsene av nye forekomster sjeldne og stadig mindre. En eneste gigantisk forekomst (oljefeltet Kashagan i Kasakhstan) er oppdaget de siste 30 årene, og de nye funnene veier ikke opp for den mengden olje som utvinnes hvert år. Som en geolog så fint har sagt det: Oljeutvinningen kan sammenlignes med en jaktekspedisjon hvor teknologiske fremskritt har gitt jegeren mulighet til å forbedre sine våpen, mens viltet er blitt stadig mindre og sjeldnere. En annen kjensgjerning det kan være verdt å understreke: Fra 2001 til 2025 vil den sterke økningen i etterspørselen på verdensbasis kombinert med nedgangen i reserver og produksjon i de industrialiserte landene, øke USAs avhengighet av oljeimport fra 55,7 prosent til 71 prosent. Vest- Europas importavhengighet vil øke fra 50,1 prosent til 68,6 prosent og Kinas fra 31,5 prosent til 73,2 prosent – for ikke å glemme De nye funnene veier ikke opp for den mengden olje som utvinnes hvert år Lodden ape sett forfra © Bettina Rheims, 1982, Paris de andre oljeimporterende landene. Denne økende avhengigheten på et område som er så livsviktig som energi, forklarer «krigen for olje» som stormaktene og deres oljeselskaper fører for å skaffe seg kontroll over reservene i Midtøsten, Afrika og Sentral-Asia, ikke minst den siste krigen mot Irak. 3 Det er altså ikke uten grunn at tolkningen av oljeprisøkningen den siste tiden har skapt debatt: Er ikke dette et forvarsel om en stor oljekrise, som før eller siden vil utløses av at etterspørselen øker jevnt og trutt, mens produksjonskapasiteten taper seg? Utviklingen av produksjonskapasiteten i årene som kommer er like avhengig av politisk stabilitet, spesielt i Midtøsten, som av størrelsen på de reservene som fortsatt finnes. På lengre sikt vil reservene brukes opp – sakte men ubønnhørlig – og man slipper til syvende og sist ikke unna en gradvis overgang til andre energikilder enn olje. I tillegg til politisk stabilitet krever denne overgangen at energiprisene er attraktive nok til å muliggjøre globale energiinvesteringer av den størrelsesorden Det internasjonale energibyrået har anslått, nemlig 16 480 milliarder dollar (2000-dollar) i perioden 2001-2030, så vel i olje- og gassindustrien som i utvikling av andre energikilder. I den forstand kan man si at bekymringene som følge av den siste oljeprisøkningen er en velsignelse i den grad den gjør slutt på den generelle bedøvelsen rundt disse spørsmålene – en bedøvelse som opprettholdes av at tilbudet hittil har vært mer enn tilstrekkelig og av en oljepris som heller ikke på dagens nivå overstiger (i konstante dollar) rekorden som ble satt for et kvart århundre siden. 1 OPEC består av elleve land: Saudi-Arabia, Irak, Iran, Kuwait, Qatar, De forente arabiske emirater, Algerie, Libya, Nigeria, Venezuela og Indonesia. 2 Uncharted Seas: 2004 Energy Markets, juni, 2004. 3 Se Yahya Sadowski, «Krig for olje?», Nordiske Le Monde diplomatique, april 2003. Rettelse Artikkelen «Religionens tilbakekomst» i siste nummer av Le Monde Diplomatique gjengir journalist Åse Brandvold noen synspunkter fra en artikkel jeg skrev i Kirke og kultur i 1996 om folkekirken i Norge. Men mine synspunkter er feil gjengitt. Et hovedpunkt for meg den gang var at det å ha en åpen og romslig folkekirke i Norge er et godt bolverk mot på den ene siden religiøs likegyldighet og på den andre religiøs sekterisme. Dette utlegges i artikkelen som et drabelig forsvar for statskirken. Men det er det ikke. Jeg skriver hele veien om folkekirken, ikke om statskirken. Det finnes mange folkekirker som ikke er statskirker, og selv er jeg ikke mer begeistret for fortsatt statskirkeordning i Norge enn at jeg som medlem av Kirkerådets kirke-stat-utvalg i 2002 tilhørte det flertallet som anbefaler å løse opp båndene mellom stat og kirke. Pål Repstad Professor i religionssosiologi, Høgskolen i Agder Le Monde diplomatique Bakgrunnsartikler fra fra alle verdenshjørner av internasjonalt anerkjente skribenter Kritisk blikk på storpolitikk og nyliberalisme Undersøkende journalistikk Filosofiske refleksjoner om samtiden Alternativ globalisering Nordiske Le Monde diplomatique består hovedsakelig av et utvalg oversatte artikler fra den franske utgaven. En tredjedel er dessuten artikler initiert av vår redaksjon (merket LMD Norden). Avisens hovedspråk er norsk. Telefon: +47 22 43 42 45 (etter den 20. hver måned) Adresse: Diplo AS, Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge Websider: www.diplomatique.net Epost til redaksjon: redaksjon@diplomatique.net Ansvarlig redaktør og utgiver: Truls Lie (truls@diplomatique.net) Redaksjonssekretær: Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net) Oversettere: Kjell Olaf Jensen, Gøril Eldøen, Henrik Brems, Geir Uvsløkk Diplomatiquekretsen: Norge: Anne Tuflåt Lilleberg (anne@diplomatique.net) Danmark: Niels Johan Juhl-Nielsen, (njohan@diplomatique.net) og Tina Nielsen (tina@diplomatique.net) Redaksjonsråd: Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove Eliassen, Erling Dokk Holm, i Sverige Sven-Olov Wallenstein og Arne Ruth, i Danmark Vibeke Sperling og Carsten Juhl Layout/illustrasjon: Truls Lie (truls@diplomatique.net) Avisen trykkes hos Media Øst, Lillestrøm, Norge Årsabonnement (12 utgaver) Norge 380 NOK Sverige 480 SEK Danmark 420 DKK Finland 55 euro Øvrige Europa 55 euro Øvrige verden 60 euro Avisen selges i eget abonnement og løssalg. Abonnement registreres på www.diplomatique.net, telefon +47 22 43 42 45 eller per epost til abonnement@diplomatique.net. Le Monde diplomatique trykkes også som eget avisbilag til dagsabonnenter på Klassekampen i Norge. Annonser Se annonsepriser på www.diplomatique.net eller ta kontakt på annonser@diplomatique.net og telefon +47 22 43 42 45 Le Monde diplomatique internasjonalt Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. Utgis på 17 språk. Frankrike: 1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris Telefon: +33 1 53 94 96 01 Internett: www.monde-diplomatique.fr Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet Direktør: Bernard Cassen Sjefredaktør: Alain Gresh Assisterende sjefredaktører: Martine Bulard, Maurice Lemoine, Dominique Vidal Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, Anne-Cécile Robert Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. Bolivia: Bilag til El juguete rabioso. Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio braziliense. Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños. Colombia: Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones. Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab. Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia. Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto. Jordan: Bilag til Al Ra’ay. Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt. Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal. Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao. Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere Jugoslavia. Spania: Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde. Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian Weekly. Se www.mondediplo.com Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung. SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol. Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung. Tyrkia: Månedsavis utgitt av forlaget Okuyan Us Yayin. Venezuela: Bilag til månedsavisen Question. Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk, kinesisk, spansk, esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi, portugisisk, russisk, serbisk, tsjekkisk og tyrkisk. For mer informasjon, se www.diplomatique.net BILLEDKUNST: Bettina Rheims utforsker det glamorøse bildet. Hennes kunstnerskap beveger seg på kryss og tvers over grensene mellom det kommersielle og det kunstneriske fotografiet. KIM LEVIN Karen Elson naken kronet med blomster, 2000, Paris og Guan Xin, abbedisse ved Chen Xiang Geklosteret, medlem av rådskomiteen i Kinas buddhistiske organisasjon, 2002, Shanghai. © Bettina Rheims Blikkets fullstendige feminisering Amerikansk kritiker. Jeg hadde planlagt å skrive om problemstillinger knyttet til representasjon: representasjonen av kvinner, representasjonen av et fleksibelt kjønn. Med andre ord, å utforske representasjonens fiksjon og fiksjonens representasjon i Bettina Rheims’ arbeider. Jeg hadde tenkt å undersøke hvordan de konstruerte scenene både ligner på og avviker fra arbeidet til andre fotokunstnere som jobber med iscenesatt fotografi: så forskjellige kunstnere som James Casebere, Cindy Sherman, Gregory Crewdson og Sophie Calle. Men jeg ble heftet av den merkelige erkjennelsen av at uansett hvor mye vår postfeministiske kultur har tatt til seg lærdommen fra Lacan, Deleuze og Kristeva – latt det mannlige blikket få gjennomgå, påberopt seg politisk korrekthet – så er det kvinnelige subjektets tilstedeværelse som sexobjekt mer påtrengende enn noen gang. Og det aller mest merkverdige er at dette også er blitt et populært tema blant kvinnelige kunstnere, som har rappet det fra følsomme og ufølsomme menn. Kanskje er det den bemerkelsesverdige tilsynekomsten av et nytt kvinnelig blikk som virkelig er verd å merke seg her. Ta bare Bettina Rheims’ eget blikk. Modellene kan gjerne være pene, vakre og ungdommelige; omgivelsene de befinner seg i vovede, positurene elegante og forføreriske; den klassiske fototeknikken upåklagelig. Men bildets glamour truer hele tiden med å forvitre og falle sammen i usikkerhet. Det forføreriske truer med å oppløses i tilgjorthet. Rommene som modellene boltrer seg i, er iscenesatte studiosimulasjoner. Bildene er sårbare. Enten det dreier seg om en pirrende stripper eller en flørtende, uskyldig ungpike, en anonym kassadame eller en verdensstjerne, en vulgær stjernespire eller en aktmodell i boudoiret, en kultivert transseksuell glamourpike eller en kåt androgyn tenåring for hvem mannlighet og kvinnelighet er valgfrie alternativer, bærer alle bildene i seg en pretensjon om en modifisert kvinnelighet. Og det gjør bildet labilt – det blir et lokkemiddel som distraherer mannens rovblikk. Bildenes sårbarhet stammer fra pretensjonens format: det uholdbare i illusjonen om glamour er det som gjør dem sårbare. Pretensjonen handler ikke bare om klisjéfylt femininitet. Om vi tar kunstnerens arbeidsprosess i betraktning, ser vi at bildene også pretenderer intimitet. Vi kan ikke se bort fra det kompaniskapet som er inngått mellom kunstneren og modellen. Kunstneren møter disse menneskene helt tilfeldig, vinner deres tillit, skaper en iscenesettelse av kunstig intimitet, og ber dem utfolde seg foran kamera. Og modellene hennes går inn i den kunstige konteksten de fiktive omgivelsene utgjør, og utspiller en versjon av det bildet de har av seg selv. Det er ikke tilfeldig at de fleste av dem er eksperter på presentere seg selv som bilder, som image. Man kunne godt hevde at de allerede både har frigjort og undertrykt seg selv. De androgyne ungene er fascinerende unntak: De er ennå amatører. For et halvt århundre siden bestemte Marcel Broodthaers seg for å lage et uærlig objekt. Kunsten til Bettina Rheims, som så mye kunst den senere tid, nærer seg på og fryder Abonner på Le Monde diplomatique Du får da avisen rett i postkassen før den kommer i løssalg, sparer to utgaver årlig, samt har tilgang til vårt elektroniske arkiv – for 380 NOK. Registrer deg på www.diplomatique.net seg over uærlige bilder. Underteksten hennes har ikke så mye å gjøre med seksualitet, kjønn, eller idealiserte begjærsobjekter, den handler snarere om bildets og blikkets fullstendige feminisering. Det finnes knapt en eneste mann i bildene hennes. Nå og da en pen gutt, i tillegg til en tilsynelatende atypisk buddhistmunk i gul drakt. Men selv det stoiske bildet viser seg å være en kvinne, en nittisju år gammel kvinnelig munk (se over). Og nå som Rheims og en rekke andre kvinnelige kunstnere approprierer og tilraner seg bruken av kvinnen som motiv fra mennene, kan vi ikke lenger gå ut fra at den hypotetiske betrakteren er en mann. I kunstnernes, modellenes og de kjønnede begjærsobjektenes historie, har vi kanskje nådd det punkt da en ny form for mot-overføring finner sted, en som feirer det kjønnede motivets genuine uærlighet og labilitet. I en verden der den visuelle informasjonen hele tiden manipuleres og utnyttes, hva kan vel være mer svimlende enn et bilde som vipper mellom utbytting, abjeksjon og bemektigelse? I en kultur som oversvømmes av manipulerende bilder, hva kunne vel være mer hardtslående enn et bilde som nekter å underordne seg sine egne klisjeer? Oversatt av Ika Kaminka © LMD Norden Retrospektiv vandreutstilling av den franske fotografen Bettina Rheims er utstilt på Kunstnernes hus i Oslo frem til 11. juli 2004. Utstillingen har tidligere i våres vært vist på Helsingfors Stad Konstmuseum. Nordiske Le Monde diplomatique viser i denne utgaven et utvalg av de rundt 140 fotografiene i utstillingen. Takk til rettighetshaver Bettina Rheims og Galerie Jérôme de Noirmont, Paris for å ha fått overbrakt materialet til fri disposisjon.
4 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 5 ...fortsetter fra side 1 Made in China med sine 1,3 mia. indbyggere i løbet af få år gået fra at være en udviklingsøkonomi med industri på discountklassen til at blive en af verdens sværvægtere. Målt i dollar er Kina nu verdens fjerdestørste økonomi kun overgået af USA, EU og Japan. Intet land i verden tiltrækker så mange direkte udenlandske investeringer som Kina – i 2002 var det 53 mia. dollar, og de går direkte til nye fabrikker og nye arbejdspladser. Store transnationale selskaber som Microsoft, Ford, Motorola, Dell, Intel, BMW og Siemens har investeret milliarder. Og det er ikke bare i fabrikker for ufaglært og billig arbejdskraft, men også i stigende grad i forsknings- og udviklingscentre. I år vil 400.000 nyuddannede kinesiske ingeniører stå klar til at gøre karriere, og de er mange gange billigere end nyuddannede ingeniører i USA. Kineserne rykker frem på alle fronter. Det økonomiske magasin Far Eastern Economic Review skønner, at 30 procent af alle verdens fjernsyn i dag fremstilles i Kina. 50 procent af alle fotografiapparater, 30 procent af alle aircondition-anlæg, 25 procent af alle vaskemaskiner, 20 procent af alle køleskabe og 37 procent af alle computerharddiske er «Made in China». I år har Kina fremstillet lige så meget stål som USA og Japan tilsammen. Kinas eksport til omverdenen steg med 30 procent i 2003. Handelsoverskuddet i forhold til USA er steget til et historisk rekordniveau med 120 mia. dollar, og det har skabt dyb bekymring i USA. Nogle mener, at Kinas billige arbejdskraft og eksportvirksomheder har hovedansvaret for tabet af 2,7 mio. arbejdspladser i USA’s industri i de sidste tre år. Blandt økonomer er man forsigtig med at drage så entydige konklusioner. Eller som chefen for de økonomiske rådgivere i Det Hvide Hus, Greg Mankiew, har sagt i en høring i Repræsentanternes Hus: «Det er svært at give Kina hovedansvaret,» sagde han og henviste til, at de fem sektorer i USA, som har tabt flest arbejdspladser i de senere år «eksporterer massivt til Kina og importerer kun lidt derfra». Ikke desto mindre er «truslen fra Kina» blevet et varmt politisk emne i USA – nøjagtigt som «truslen fra Japan» var det i 80’erne. Den tidligere demokratiske præsidentkandidat Joseph Lieberman anklaget Kina for at lave «et økonomisk angreb» på USA, og den amerikanske handelsminister, Donald Evans, har under et besøg i Bejing, sagt «at USA’s marked ikke fortsat kan holdes åbent over for Kinas eksport, hvis ikke det kinesiske marked åbner sig på samme måde over for amerikanske virksomheder og arbejdere.» Bush-regeringen har ytret ønske om, at kineserne revaluerer valutaen, Yuan’en, men er blevet afvist af Kina, der siden midten af 90’erne har ladet yuan’en skygge dollaren. Præsident George W. Bush frygter, at «truslen fra Kina» kan blive en sag ved præsidentvalget, og han har sendt flere symbolske signaler afsted til sine vælgere. USA har indført skrappere importkvoter for kinesiske tekstiler, der har erobret en fjerdedel af det amerikanske marked. Og USA har truet med at indføre en straftold på mellem 28 og 46 procent på billige kinesiske tvapparater, som man hævder bliver dumpet på det amerikanske marked. Det vil ikke alene gå ud over TCI/Thomson-gruppen. Det kan også ramme amerikanske forbrugere, der i de seneste år har nydt godt af faldende priser på grund af den øgede konkurrence fra bl.a. Kina. Kina er blevet en af verdens store importnationer og har lovet at købe nye Boeing-fly, maskiner og korn i USA, men de kan f.eks. vælge at bruge deres milliarder et andet sted. Eller Kina kan holde op med hver måned at købe for 10 mia. dollar amerikanske statsobligationer, som Bush bruger til at finansiere det store underskud på statsbudgettet. Landenes økonomiske skæbner er viklet ind i hinanden i globaliseringens tidsalder. Ude i horisonten tegner der sig et sce- nario, der kan gøre Kina til en økonomisk supermagt, der kan måle sig med USA – eller endda overhale amerikanerne. Nogle optimistiske økonomer mener, at Kina i løbet af en 20-30 år har potentiale til at blive verdens største økonomiske magt. Men det forudsætter, at kineserne kan fastholde de høje vækstrater – uden tilbageslag og interne sammenbrud. Jan Borgonjon, der er præsident for den spanske konsulentvirksomhed, Interchina Investment, tror, at «Kina vil blive det mest konkurrencedygtige land i verden i de næste 50 år. Kineserne arbejder meget og godt. Konflikterne på arbejdsmarkedet er næsten ikke eksisterende og at arbejde 60 timer om ugen er intet problem.» Deres mål er at «blive rige,» tilføjer han. Sammenlignes landenes købekraft er Kina allerede i dag verdens anden største økonomiske magt kun i Kinas landområder er der f.eks. stadig over 50.000 byer, der ikke har adgang til en landevej overgået af USA. Kina har 760 millioner arbejdere – seks gange så mange som USA – men de har en meget lavere levestandard end amerikanske lønmodtagere, der i gennemsnit tjener 30 gange så meget. Den asiatiske gigant er i hastig forandring. Rejser man til de hurtigt voksende vækstregioner som f.eks. Shanghai og Guangzhou kan det være svært at se, at Kina stadig skulle være et udviklingsland. I disse byer har den nye forbrugende og hårdtarbejdende middelklasse forlængst kastet sig over alle de forbrugsgoder, som man i Europa og Amerika betragter som selvfølgeligheder. Kinas nye middelstand kan måles i hundreder af millioner, og de vil have alt, fra tv og køleskabe til mobiltelefoner, biler og modetøj. Kineserne har i oktober f.eks. købt 75 procent flere mobiltelefoner end samme måned sidste år. Det er ikke for ingenting, at vestlige selskaber som Nokia, Siemens, Sony – og ja,Volkswagen, Toyota og Ford – regner Kina som et af deres helt store vækstmarkeder. Jin Xing på toalettet hos Maxim’s på Shanghai Grand Theatre © Bettina Rheims, 2002, Shanghai Kina er i lyntempo ved at forvandle sig til en motor for verdensøkonomien. Intet andet land oplever en så voldsom vækst i forbruget af varer og energi. På godt og ondt. Der er blevet solgt to millioner biler i Kina i år, og salget af biler ligger 48 procent over sidste år. I dag er der cirka 20 millioner biler i Kina, og man regner med, at der vil være over 100 millioner af slagsen inden udgangen på årtiet. Kina er ved at sætte et miljø- og energimæssigt fodaftryk, som kan måle sig med de allerstørste økonomier i verden. I år har Kina overhalet Japan som verdens anden største forbruger af olie. Kina importerer 10 millioner tønder olie om dagen. Kun amerikanerne sluger mere olie end kineserne. I følge det internationale energiagentur står Kina bag en tredjedel af den øgede efterspørgsel efter olie. Det er en udvikling, som ikke er uden problemer. «Hvis alle vore cykler bliver til biler, vil det være et forfærdeligt tal,» har den pensionerede direktør for Kinas nationale olieselskab, Zhai Guangming, sagt. «Det ville skræmme verden.» Kina har lovet at skærpe sine miljøkrav for udledning af bl.a. CO2 fra 2005. Investeringerne i nye teknologier i industrien har betydet visse fremskridt. I de sidste 30 år har Kina tredoblet sit energiforbrug, og hver kineser bruger dobbelt så meget energi som i 1973. Men energiforbruget er relativt set faldet med 46 procent, hvis det sammenholdes med væksten i Kinas bruttonationalprodukt, viser tal fra World Resources Institute. Det industrielle og økonomiske fremskridt i Kina rummer mange paradokser og skyggesider. To millioner kinesere er blevet tvunget at forlade deres hus i forbindelse med bygningen af den store vanddæmning ved De Tre Slugter, der skal producere elektricitet til at holde Kinas industrielle fremskridt igang. Over 100 millioner kinesere i de tilbagestå- Konflikterne på arbejdsmarkedet er næsten ikke eksisterende og at arbejde 60 timer om ugen er intet problem Jan Borgonjon ende landområder lever i absolut fattigdom og har knapt nok råd til at fylde risskålen. En halv milliard kinesere er stadig afhængige af arbejdet på landet. Millioner af dem vandrer hvert år til byerne i håb om, at de kan finde et arbejde, der kan løfte dem og deres familie ud af fattigdommen, men de udgør den nye underklasse af forhutlede og ofte hjemløse, der er en permanent trussel mod den sociale stabilitet. En stabilitet, der foreløbig gør Kina til et mere attraktivt investeringsland for transnationale selskaber end andre fremstormende økonomier som Indien, Indonesien og Brasilien. Også selv om Kinas statskontrollerede bankvæsen, mangelfulde beskyttelse af intellektuel ejendomsret og politiserede retsvæsen igen og igen er under hård kritik fra de vestlige lande. I oktober 2003 sendte Kina for første gang succesrigt en mand ud i rummet med rumrakketen Shenzhou 5, og astronauten, oberst Yang Liwei, kom sikkert tilbage til jorden igen. Men i Kinas landområder er der f.eks. stadig over 50.000 byer, der ikke har adgang til en landevej. Modsætningerne er enorme i dette enorme land. Og dimensionerne har et omfang, hvor de kan sprænge alle grænser. Alle tal og statistikker i Kina er enorme. Vidste De, at Kina i dag er verdens største marked for telefoni? På bare syv år er antallet af telefonabonnenter tidoblet i Kina til i alt 420 millioner. Det faste telefonnet er nu større i Kina end i USA. I 2002 rykkede Kina foran USA på markedet for mobiltelefoner målt på abonnenter. 234 millioner kinesere har nu en mobiltelefon, mens USA på den globale andenplads har 140 mio. indbyggere med mobiltelefon. Selskabet China Mobile kan godt kalde sig verdens største mobilselskab, for det har med 145 millioner kunder flere abonnenter end det i Vesten mere kendte mærke, Vodafone. Det britisk ejede selskab er dog stadig langt større målt på omsætning. Selv på internettet er Kina ved at blive en stormagt, trods alt. Kinas kommunistparti har længe forsøgt at holde udviklingen tilbage, og Kinas internetpoliti har slået hårdt ned på såkaldte systemkritikere, der har tilladt sig at bruge nettet til at udtrykke deres politiske meninger. Menneskerettigheder behandles stadig som et relativt begreb af Kinas kommunistparti, der i første række er optaget at bevare sin egen magtposition. Men i dag er 66 millioner kinesere koblet på internettet, og de er blevet sværere og sværere at kontrollere af partiets centralstyrede hierarki. På globalt plan er der i dag 665 millioner mennesker, der er på internettet, og Kinas regering har gjort det til et officielt mål, at Kina skal være klodens førende netmagt. Det forudsætter dog, at friheden følger med, som den tyske kansler Gerhard Schröder påpegede under et statsbesøg i Kina: «Kina vil nå sit ambitiøse mål om at blive verdens største internetmarked i løbet af fire år, hvis dets netværk er lige så attraktivt for kinesere, som det er for udlændinge. Jo mere frihed det giver til websiderne og brugerne, jo mere vil internettet udvikle sig på en dynamisk vis,» sagde Schröder på Sun Yatsen universitetet i Guangzhou. Og det indfanger et af Kinas centrale dilemmaer. Hvis landet vil fastholde sin imponerende vækst også i de kommende år, må Kinas regerende kommunistparti også tillade større frihed for borgerne. For uden større frihed og mere åbenhed kan det blive meget svært – næsten umuligt – for Kina at konkurrere på internettet og inden for de vidensintensive, højteknologiske markeder, som kineserne drømmer om at komme ind på. Frihed til politik eller forbrug? RETSSTATEN: Vi siger, at frie markeder fører til retsstater. Men løftet om retsstater fungerer ifølge den berømte amerikanske politiske filosof William Scheuerman som alibi. RUNE LYKKEBERG Journalist i danske Information. Vi ved godt, hvad de skal have. Hvis de altså skal blive ligesom os og få råd til at køre i biler og have pølser i køleskabe og rejse på ferie i flyvemaskiner. Vi ved godt, hvad der skal til i Mellemøsten og i Asien: De skal have demokrati. Og vejen til demokrati går gennem frie markeder. For vi kender kapitalismens civiliserende indflydelse. Den kendte amerikanske politiske filosof William Scheuerman 1 kender også historien om kapitalismen som en forudsætning for retsstaten. Han kender historien, men betragter den efterhånden som en skrøne: – Det er den traditionelle opfattelse, at kapitalisme kræver den juridiske beskyttelse, som en retsorden sikret gennem klare, offentlige og stabile regler kan tilbyde. Det er denne beskyttelse, vi forbinder med retsstaten. Kun retsstaten skaber lighed for loven, sikrer folks ejendom og sikkerhed og forudsigelighed i økonomiske transaktioner. Sådan lyder argumentet. Retsstaten beskytter borgerne mod vilkårlig magtudøvelse, og bidrager derved til en stabil markedsøkonomi. – Er det en liberalistisk opfattelse, at kapitalismen skulle være retsstatens forudsætning? – Den opfattelse har været udbredt både på venstrefløjen og blandt højreorienterede. Mange liberale har støttet forskellige versioner af den tanke, men også mange venstreorienterede har insisteret på en intim forbindelse mellem kapitalisme og retsstat. Karl Marx, for eksempel, mente, der var en tæt forbindelse mellem det, han beskrev som den «abstrakte» formelle borgerlige lov og den «abstrakte» kapitalistiske udbytning. – Ser du stadig opfattelsen af dette intime bånd på spil i dag? – Verdensbanken bruger denne forbindelse aggressivt, når den forsøger at presse markedsreformer og juridiske reformer igennem i udviklingslande. Hvis du ser på Verdensbankens officielle programerklæringer, er de fulde af udtalelser om, at man bliver nødt til at støtte det frie marked for at etablere retsstater. Politikere og prominente politiske rådgivere refererer hele tiden til denne traditionelle ide. Charlene Barschefsky, som var handelsrådgiver for præsident Clinton, nævnte den konstant i ideologiske politiske taler. Det gjorde Jeffrey Sachs også – han var den amerikanske økonom, som assisterede med at etablere kapitalisme i Østeuropa i 1990’erne. Men vi ser nu mange steder i verden, at økonomiske reformer ikke nødvendigvis fører til politiske reformer. At diktaturer tilsyneladende kan overleve ved at tilbyde borgerne frihed til at forbruge og til at spise på McDonald’s. Vi har set det i Kina: – I lande som Kina kan vi observere, at markedsreformer ikke nødvendigvis kræver de juridiske standarder, som kendetegner demokratier. Neoliberalister insisterer på, at det bare er et spørgsmål om tid, før den magiske kombination af fri markedskapitalisme og retsstat skaber en positiv effekt; det vil sige før det frie marked fører til demokratisk styring. Men vi bør være skeptiske overfor troen på denne magiske kombination. – Hvorfor? Er det fordi borgerne egentlig er ligeglade med den politiske frihed, hvis de kan få økonomisk frihed? – Under forskellige former trivedes kapitalismen glimrende i diktaturer. Jeg tror, folk i dag er mere interesserede i økonomisk end politisk frihed. Lad os være ærlige: De vestlige demokratier er ikke ligefrem fantastiske politiske forbilleder for resten af verden. Ved det sidste amerikanske præsidentvalg var vi ikke engang i stand til at tælle stemmerne ordentligt. Så det kan ikke overraske mig, at fattige mennesker i udviklingslandene er mere tiltrukket af vestlig forbrugerisme end af vestlige politiske institutioner. – Hvordan vurderer du selv relationen mellem kapitalisme og retsstat? – Jeg mener ikke, at retsstat og frie markeder er to sider af samme mønt. Der er utallige eksempler på konflikter mellem demokratiske idealer og aggressive neoliberalistiske politiske strategier. For eksempel er der i forhold til international selskabsbeskatning klare indikationer på, at multinationale selskaber foretrækker situationer præget af modsætninger mellem forskellige juridiske normer. Det er blandt andet fordi, juridisk flertydighed ofte kan udnyttes til at undgå at betale skat. Der er også en tendens til, at globale økonomiske aktører foretrækker at håndtere tvivlsspørgsmål og rettighedskonflikter internt i hemmelighed frem for gennem åbne politiske forhandlinger. Det betyder, at de multinationale selskaber ikke behøver at vaske deres beskidte lagner offentligt. De fleste globale aktører foretrækker fleksible og hurtige løsninger på forretningsstridigheder frem for stabile og permanente love og bureaukratiske traditionelle nationalstatslige retssager. – Men multinationale selskaber er da under alle omstændigheder interesserede i, at deres investeringer i eksempelvis Fjernøsten er beskyttede af lov og orden? – Også vor tids kapitalisme kræver retlig – Vestlige regeringer vil udnytte retsstatsretorikken, mens de forsøger at gennemtvinge økonomiske reformer William Scheuerman Terry for Christian Lacroix © Bettina Rheims, 1987, Paris beskyttelse. Entreprenører har stadig behov for pålidelige kontrakter og sikre ejendomsrettigheder. Men disse juridiske foranstaltninger skifter karakter. Den afgørende betingelse for denne forandring er efter min mening, at vor tids kapitalisme er afhængig af højhastighedsproduktion og -forbrug. Prøv bare at tænke på, hvordan digitaliseringen har forandret økonomien drastisk. Den nye højhastighedskapitalisme kræver tilsvarende fleksibel og hastig lovgivning. Men det er svært at sige, om dette kan forbindes med vores traditionelle forestillinger om og forventninger til retsstaten, som var baseret på blandt andet en væsentlig stabilitet. Den første og væsentligste konsekvens af dette er, at den traditionelle økonomiske basis for retsstaten er ved at blive afviklet. – Retsstat er ikke det samme som demokrati, men en forudsætning for demokrati. Hvad betyder det for vores demokratiske kultur? – Det er klart, at vi er inde i en væsentlig og afgørende udvikling. Fordi denne generelle juridiske orden baseret på klare, generelle og offentlige regler ikke bare er en beskyttelse af de økonomiske aktører, men også en væsentlig dimension af demokratiet. – Demokratiske borgere har behov for et juridisk system, hvor også den politiske styring skal være klar, synlig og relativt stabil. Så der er virkelig en fare for, at vestlige regeringer vil udnytte retsstatsretorikken, mens de reelt forsøger at gennemtvinge økonomiske reformer, som er meget lidt demokratiske. © LMD Norden / Information 1 William Scheuerman udgiver til juni bogen Liberal democracy and the social acceleration of time på Johns Hopkins University Press
Page 1: 24 LE MONDE diplomatique - juli 200
Page 5 and 6: 8 LE MONDE diplomatique - juli 2004

Made in China - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?