Made in China - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

14 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 15 Fugleinfluenzaens konsekvenser EPIDEMI: Udbruddet af fugleinfluenza i Thailand i begyndelsen af 2004 rystet fødevareindustrien i landet. Først forsøgte regeringen at benægte og undertrykke affæren, mens storstilede nationale kampagner opløftede spisning af kylling til en patriotisk handling. ISABELLE DELFORGE Journalist og forsker ved Focus on the Global South, Bangkok. Thailands ambition om at blive «hele verdens køkken» er blevet alvorligt svækket af fugleinfluenzaepidemien, som fejede hen over Asien fra midten af december 2003. Fra og med januar 2004 er mere end 20.000 tons fjerkræ blevet afvist af de japanske, europæiske og sydkoreanske autoriteter og returneret til de thailandske producenter. I alt blev mere end 100 millioner fugle i otte asiatiske lande slået ihjel af denne uhørte epidemi. I de fleste tilfælde som forbyggende foranstaltning. 1 Verdenssundhedsorganisationen (WHO) har ladet alarmklokkerne lyde, eftersom de i 1997 havde konstateret, at virusen (kaldet H5N1) ikke blot inficerede dyr, men også kunne overføres til mennesker. Sundhedsmyndighederne frygtede specielt, at virusen kunne blive smitsom fra en person til en anden, uden direkte kontakt med et smittet dyr. Den forudgående SARS-epidemi («svær akut respiratorisk syndrom») var stadig frisk i hukommelsen hos alle: 34 personer smittedes med influenzaen H5N1 i Thailand og Vietnam, 23 er døde af den. 2 I en rapport, offentliggjort i april 2004, fremmanede WHO «risikoen for en omfattende influenzaepidemi under de nuværende betingelser visse steder i Asien. Folkesygdommene kan dukke op igen med uforudsigelige intervaller og medføre ubetvingeligt høje sygdoms- og dødstal, voldsomme sociale forstyrrelser og store økonomiske skader. Ifølge forsigtige vurderinger, baseret på matematiske modeller, kunne den næste folkesygdom medføre 2 til 7,4 millioner menneskers død.» 3 I Thailand har epidemien kostet flest menneskeliv, og fugleinfluenzaen blev hurtig en national krise. Kyllingehandlen er særdeles indbringende for det thailandske monarki. Som verdens fjerdestørste eksportør af fjerkræ sælger landet næsten 90 procent af sin produktion til udlandet. En eksport til en værdi af 981 millioner euro, der primært går til EU og Japan. 4 Produktion af foder, opdræt, slagtning og salg af kyllinger udgør så vigtig en industrisektor, at fugleinfluenzaen menes at have medført et samlet tab på 2 milliarder euro for landets økonomi. Ifølge Tripol Jawjit, der er delegeret for oppositionspartiet Demokraterne i parlamentet, ramtes 670.000 familier med opdræt som erhverv af epidemien. 5 Når sygdommen har bredt sine vinger langt udover opdræt af kyllinger og ænder, så skyldes det især, at den markedsførende virksomhed på fjerkræmar- kedet også er landets største handelsforetagende. Koncernen Charoen Pokphand (CP) er et internationalt konglomerat, der hovedsageligt er beskæftiget i landbrugs- og fødevaresektoren, tilstede i mere en 20 lande, og sidder på så forskellige aktiviteter som produktion af sædekorn, telekommunikation, petrokemi og de store handelskæder. Indførelsen af intensivt kyllingeopdræt i halvfjerdserne gjorde CP-koncernen kendt i Thailand. Selvom fjerkræ kun udgør omkring 10 procent af deres omsætning, så har fugleinfluenzaen fået koncernen til at vakle. Dens aktier faldt med 12,5 procent allerede på dagen for offentliggørelsen, hvilket medførte et voldsomt aktiefald på børsen i Bangkok. Udover de økonomiske følger udløste fugleinfluenzaen også en dyb politisk krise. Statsministeren Thaksin Shinawatra er en af landets rigeste forretningsmænd. Han forsvarede eksportørernes interesser på en så entydig måde, at forbrugerne og de små producenter følte sig manipulerede med. Pludselig var befolkningen ikke kun på vagt over for deres spisetallerken, men også over for landets lederes tale. Mistillidskrisen eksporteredes hurtigt til landets vigtigste samhandelspartnere. Regeringens svar på epidemien lignede mest en lang serie af tilsløringer, løgne, inkompetence og voldsomt diskutable beslutninger: den overordentligt forsinkede anerkendelse af epidemien; de selektive midler som valgtes for at dæmme op for dens udbredelse; den storstilede nationale kampagne, der opløftede spisning af kylling til en patriotisk handling; den unuancerede kampagne vendt mod de små bønders bedrifter til fordel for industriel opdræt. Efter først at have forsøgt at benægte og undertrykke affæren, indrømmede regeringen, hårdt presset af civilsamfundets organisationer og oppositionspartier, den 23. januar epidemiens eksistens. Flere kilder bekræfter, at industrien og autoriteterne vidste at influenzaen havde hærget i månedsvis. En veterinær fra Chulalongkorn Universitetet informerede således f.eks. landbrugsministeriet om at han havde sporet virusen H5N1 i kyllingeskrog – man gjorde intet. 6 Disathat Rojanalak er en skuffet økologisk bonde fra Nong Chok nær Bangkok. Han viser os rundt i sit tomme hønsehus. «I december døde 650 af mine i alt 800 høns på få dage. Jeg fik kyllingeskrogene analyseret af landbrugsministeriets departement for opdræt. En funktionær forklarede mig, at kyllingerne var døde ’uden nogen egentlig sygdomsårsag’. Hvordan kunne jeg tro på, at dyrene ikke var syge? Da forstod jeg, at myndighederne holdt sandheden skjult for os.» Centaco er et slagteri i en af Bangkoks forstæder. Firmaet eksporterer dybfrosne kyllinger til Japan. Siddende på jorden i et af deres små kamre, blot to skridt fra fabrikken, fortæller én af de femten organiserede arbejdere: «Før epidemien blev offentlig kendt, havde vi langt mere overarbejde end sædvanlig. Vi slagter normalt omkring 90.000 kyllinger om dagen. Men fra og med november og helt frem til den 23. januar ekspederede vi helt op til 130.000 kyllinger om dagen.» Mange dyr ankom syge: «Man beordrede os til at behandle dem som sædvanlig, også selvom de allerede var døde pga. virussen», forklarer en kvindelige slagteriarbejder. «Det var os, som rensede kyllingerne. Det var tydeligt, at de var syge. Deres organer var forstørrede. Vi vidste ikke, at det drejede sig om influenza, men fra og med oktober holdt vi op med at spise dem.» Da de via fjernsyn fik viden om virussens natur, blev de bange. I to måneder havde de slagtet og behandlet sygt fjerkræ uden særlige sanitære forholdsregler. «Derfor bad vi ledelsen om at forbedre sikkerhedsforanstaltningerne», fortæller én af fagforeningslederne. «Vi bad om beskyttelsesdragter, og vi fik dem. Men det er ikke nok. Vi løber en større risiko end fjerkræavlerne, fordi vi nødvendigvis kommer i kontakt med kyllingerne. Vi er i berøring med blodet, med fjerne…»Tilsløringens strategi var sat i værk fra nederst til øverst på den sociale stige. Reaktionen fra David Brynes, europæisk kommissær for sundhed, var således en af de mest pinlige for Bangkok. Få dage inden den officielle bekendtgørelse af virussens tilstedeværelse på deres territorium havde statsministeren personligt garanteret over for Brynes, at landet var sparet for den. Pressen skrev, at kommissæren havde følt sig beskæmmet, så meget mere som regeringen forklarede, at den havde hemmeligholdt informationen over for ham af frygt for at fremprovokere en panik. 7 Det dagligt udkommende erhvervsblad Manager beskyldte regeringen for at have dækket over affæren for at beskytte de store selskabers interesser. I stedet for at sætte de Kendte politikere stillede op på parade og fortærede demonstrativt thailandsk fjerkræ zoner, hvor virussen blev opdaget, under karantæne, så delte funktionærerne magre erstatninger ud til hønseavlerne til gengæld for deres tavshed og nedslagtningen af deres dyr. 8 Epidemien havde sendt verdensmarkedsprisen på dybfrosne kyllinger fra 1600 dollars pr ton op på 2500 dollars. Ifølge Manager brugte den thailandske industri disse pragtmåneder til at øge deres profit. 9 Regeringens støtte til kyllingefyrsterne tog en spektakulær drejning, da statsministeren i egen person kastede sig ud i et korstog for at overbevise befolkningen om at spise kylling. Han optrådte i et utal af tv-indslag med et kyllingelår mellem tænderne eller slikkende sig om munden foran et festmåltid af fjerkræ. Gigantiske reklameplakater, underskrevet af Bangkoks guvernør, videregav følgende budskab: «Hvis thailænderne ikke spiser thailandske kyllinger, hvordan kan vi da forvente at andre køber dem af os?» «Kyllingens festival» den 8. februar, som blev organiseret af regeringen, var topmålet i denne besynderlige kampagne. Charoen Pokphand og resten af industrieliten uddelte tusindvis af gratis måltider; den største kyllingeæder blev kåret efter en hård konkurrence; stjerner fra showbussines og kendte politikere stillede op på parade og fortærede demonstrativt thailandsk fjerkræ. Efter flere måneder med rygter og modsætningsfyldte informationer forblev befolkningen alligevel skeptisk, og mange restauranter holdt op med i flere uger at servere fjerkræ. Kyllingepatriotismen, som regeringen havde lanceret, var fyldt med kontradiktioner. Gaffelpatrioterne opmuntrede forbrugerne til at spise på fastfoodrestauranter som Kentucky Fried Chicken, hvor fjerkræet skulle være sundt og veltilberedt… og produceret af CPkoncernen. Når man forlader det anekdotiske plan, så viser magtens holdning tydeligt sin prioritering af eksportindustrien. I 2001 var landet, ifølge Verdenshandelsorganisationen, verdens femte største eksportør af fødevareprodukter. 10 De fleste af monarkiets borgere drager dog ikke fordel af denne profitable handel. Forbrugernes og arbejdernes helbred tilsidesættes til fordel for eksportørernes velstand. WHO fik man til at kritisere manglen Pelikan i profil © Bettina Rheims, 1982, Paris på sikkerhedsforanstaltninger hos opdrættere og arbejdere længere nede i forsyningskæden. 11 Informationskampagnerne, om den risiko som befolkningen var udsat for, og måden hvorpå den kunne beskytte sig, var helt og aldeles løsrevet fra kampagnen rettet mod at opretholde forbruget. På lidt længere sigt fremskynder krisen en omstrukturering af sektoren til fordel for industriel opdræt. Med påskud om sundhedsfaren, pålægger autoriteterne rent faktisk, at fjerkræavlerne konstruerer lukkede hønsestalde. Ude af stand til at gennemføre de nødvendige investeringer har tusindvis af mindre hønseavlere allerede måtte lukke og slukke og overlade pladsen til de store bedrifter. Den succes, som Thailand har haft på verdensmarkedet, har ikke ført dets 20 millioner små producenter og arbejdere i landbrugs- og fødevaresektoren ud af fattigdommen. Mens værdien af eksporterede fødevareprodukter steg med 52 procent i perioden fra 1995 til 2002, så steg den gennemsnitlige gæld pr. landbrugsfamilie ligeledes med 51procent. 12 Drivkraften bag denne succes var de små bønders stadigt øgede produktion, men deres indtægter formindskedes, og samtidig led miljøet en betydelig overlast af rovdriften på jorden. Ambitionen om at gøre Thailand til «verdens køkken» medførte, at varetagelsen af multinationale landbrugs- og fødevarevirksomheders interesser gik forud for befolkningens. 1 Fugleinfluenza, Bulletin 31, WHO, Geneve, 2. marts 2 Læs Philip Rivière, «Mobilisering mod SARS, passivitet overfor aids». Monde Diplomtique, juli 2003. 3 WHO, «WHO consultation on priority on public health interventions», 27. april 2004. 4 Tal fra Thai Broiler Association (Thailands sammenslutning for slagtekyllinger) 5 Bangkok Post, 6. februar 2004. 6 Idem, 30. januar 2004. 7 Idem, 5. februar 2004. 8 Idem, 25. marts 2004. 9 Manager, Bangkok, 2. februar 2004. 10 «Thai foods: to meet global demand», National Food Institute, Bangkok,oktober, 2003. 11 Bangkok Post, 4. februar 2004 12 Alternative Agriculture Network, Northern Farmers Federation, RRAFA, «Proposal to the Thai Governement for the position in the negociation on agriculture in Cancun – Mexico», Bangkok, august, 2003. Fargeløst fellesskap POLITIET: Franske politifolk med utenlandsk opprinnelse opplever rasisme fra kolleger og motarbeides av sine overordnede. MAURICE T. MASCHINO Journalist, har skrevet boken Oubliez les philosophes («Glem filosofene»), Complexe forlag, Brussel, 2001. «I det franske politikorpset finnes det kun franskmenn. Ingen bryr seg om hvilken opprinnelse de har. Og administrasjonen har ikke noe med det å gjøre», sier en høytstående embetsmann i innenriksdepartementet. Det er sikkert riktig. Men ettersom bare et titalls personer av nordafrikansk/afrikansk opprinnelse har lederstillinger innen politiet – «statistiske feil», sier en av hans kolleger når mikrofonen er slått av – tyder ikke det på en viss diskriminering? Selv om den er fordekt og kanskje ubevisst, er den vel likevel reell? «Politiyrket er åpent for alle,» svarer vårt intervjuobjekt, «det er ikke rasistisk, og alle kan finne seg til rette ut fra de egenskapene de har. Politikorpset er én stor familie». Så forsøker han tydeligvis å overbevise oss om at politiet vet å sette pris på de ulike familiemedlemmene, og leser opp forskjellige data: «Den marokkanske politibetjenten Mohamed L. nøler ikke med å pågripe en veskenapper, selv om han har fri. Den togolesiske kriminalbetjenten Joseph C. klarer å ta hånd om en opphisset person som truer en av kollegene hans med spesielt farlig kniv… Tro meg, politisolidaritet er ikke et tomt ord. I verste fall kan det oppstå spenninger mellom kolleger, men det skjer ikke ofte.» Fornektelse? Uredelighet? Det er ikke sikkert. Sophie Body-Gendrot og Catherine Wihtol de Wenden, som har skrevet en utmerket bok om rasediskriminering i det franske politiet, 1 forklarer at det franske systemet er så gjennomsyret av den ideologiske forestillingen om likhet og universalisme at man er blind for diskrimineringsproblemet. Det er et særdeles tabubelagt spørsmål.» Også blant politifolk, utenfor departementet. Abdelkader H forteller: «Min far var militssoldat i Algerie. Da foreldrene mine kom til Frankrike, sto de på bar bakke.» Men barna deres har steget i gradene: én er politibetjent, en annen politikaptein og Abdelkader H. er politifullmektig i fylket Nord. «Vi har ingen problemer med å integrere oss,» sier han. «Det er til og med lettere å komme inn i politiet enn i en bedrift. Hos oss er det mindre rasisme enn andre steder. Solidariteten dominerer.» Rachid B. arbeider i en av Paris’ forsteder, og er også en fornøyd politimann. Han er av nordafrikansk opprinnelse, og angrer ikke på at han valgte å bli politibetjent: «Jeg ville ha et yrke som ga meg anerkjennelse. Jeg ville at folk skulle respektere meg. Det gjør de nå. Jeg er stolt over å bære uniformen min, den blir alle imponert av.» Også kollegene hans? «Til å begynne med satte de meg på prøve. De eldre kollegene var litt forbeholdne, det er naturlig, det var opp til meg å tilpasse meg. Nå har jeg vist hva jeg kan, og er blitt akseptert. Det er sant at jeg ikke ser 'typisk' nordafrikansk ut.» Men likevel nok til at han på fritiden blir kontrollert oftere enn andre. Og det fryder han seg over: «Glattbarbert hode, utvasket jeans, skitne joggesko: selvfølgelig må jeg kontrolleres. Og da er jeg veldig stolt over å kunne vise frem politilegitimasjonen min.» Selv om en av betjentene i forbindelse med en identitetskontroll sa til kollegene sine: «Glem det, araberen hører til hos oss». Rachid smiler litt beklemt, og kommenterer: «Det er ikke vondt ment,. Det er bare deres måte å snakke på.» De fleste er ikke fullt så optimistiske, og klager for eksempel over at sensorene til muntlig eksamen på politiskolen ofte er partiske. Francine fra Mali forteller: «Kapteinen, som målte meg med blikket fra topp til tå, ville absolutt ha det til at jeg var et ustabilt menneske fordi jeg hadde hatt diverse strøjobber tidligere. Det er vel ingen grunn til at vi skal rekruttere deg, siden du jo likevel ikke kommer til å bli værende her?» En politisjef spurte Mimoum hvordan han ville oppføre seg hvis brigaden hans måtte pågripe nordafrikanske ungdomsforbrytere, og Karim ble spurt om han ville fortelle kameratene sine i forstaden at han jobber i politiet. «De gjør alt for å få oss til å miste motet,» forteller Maurice, opprinnelig fra Martinique og ansatt i ordenspolitiet (CRS). «Jeg hadde tenkt å ta offisereksamen, men det nyttet ikke. 'Så lenge jeg er her, er det ingen vits å prøve', sa avdelingslederen til meg. Hadde det ikke vært for han, ville jeg blitt forfremmet. Jeg er bare patruljeleder, etter 26 år i tjenesten.» Er dette kun enkeltstående tilfeller? Ifølge en undersøkelse i Lille og Marseille er utvelgelsesmekanismene avslørende. «Ulike former for verbal rasisme er spesielt vanlig når kandidatene er nordafrikanske. 'Hva ville du gjøre hvis broren din ble arrestert?' 'Tør du gå hjem med uniformen på deg?' Den kandidaten som nøler med å svare på slike spørsmål, blir eliminert.» 2 Selv når han består, blir ikke politistudenten alltid så godt mottatt. «Navnet mitt var Mohamed, men jeg skiftet til et fransk navn, » sier Benjamin D., som arbeider i ordenspolitiet i Sør-Frankrike. Navneskiftet var til ingen nytte: «Hvis du bare visste hva jeg har vært gjennom på skolen! Jeg hadde strålende resultater, og alle muligheter til å stige i hierarkiet. Ledelsen ville ikke at jeg skulle det. De var etter meg hele tida, for å få meg til å bryte sammen. Jeg ble jevnlig innkalt til direktøren. Det hendte til og med at jeg ble stilt overfor et bord med offiserer som hadde drukket og mistet alle hemninger de hadde. 'Men hva har en araber i det franske politiet å gjøre?', utbrøt en av dem. Jeg var på nippet til å slutte.» Dette var på 1970-tallet. I dag er det flere politimenn av utenlandsk opprinnelse, fagforeningene er blitt mer påpasselige, og i 1986 ble det vedtatt forskrifter for pliktetikk. Men på tross av alt dette har ikke situasjonen endret seg nevneverdig. «Det er vanskelig å få bukt med fordommene,» sier Josyane fra Martinique. «Araberne er de mest utsatte, de blir mistenkt for å være hyklerske – de er dårlig likt. Når det gjelder folk fra Vestindia… mange kolleger tror at vi ikke duger til stort annet enn å danse og synge.» De fleste av politibetjentene føler seg ikke integrert. Kader fra Algerie forteller: «Når vi pågriper ungdomsforbrytere i en forstad, blir kollegene mine aggressive. Vi er alle redde, selvfølgelig, for vi risikerer å få flasker og steiner kastet etter oss, men denne redselen får kollegene mine til å begynne å trakassere: 'Skitne arabere!' 'Dra tilbake dit dere kommer fra!' Eller 'Vi er luta lei araberpakket!' De glemmer at jeg også er araber. Når de har fått roet seg ned, unnskylder de seg av og til, på sin måte: 'Du er ikke som dem.' Eller: 'Det er noe helt annet med deg'.» «På en måte er det jo sant, jeg er ikke en typisk araber,» sier Kader. Han er lys i huden, har glatt hår og snakker fransk uten aksent. Han «virker» derfor europeisk. «Da jeg begynte å arbeide på politistasjonen, så folk forundret på meg. De så sure ut, fordi de hadde ventet seg en nordafrikaner. En mørkhudet person med krøllete hår.» Og så kommer det en som ligner på dem selv. En som har mellomfag i engelsk. Som har bestått politiskolen med glans. Og som ikke nøler med å hjelpe dem når de strever med å skrive en rapport, «hvisker» til dem hvilke ord de skal bruke og retter skrivefeil. «Jeg var for hjelpsom, og det skulle jeg ikke ha vært. En araber som gir dem undervisning i fransk, nei, det tålte de ikke. Jeg var så redd for ikke å bli akseptert at jeg anstrengte meg dobbelt Det franske systemet er så gjennomsyret av den ideologiske forestillingen om likhet og universalisme, at man er blind for diskri mineringsproblemet så hardt. Men det førte bare til at jeg skilte meg ut.» Kader har de tre siste årene arbeidet ved en politistasjon i en forstad sør for Paris, og er hele tiden «på vakt». Hver gang det skal være utrykning i en «farlig» bydel, melder han seg. Men da stillingen som avdelingsleder ble ledig, var det ikke snakk om at han skulle få den: «Jeg var den med mest erfaring. Men hierarkiet ga stillingen til en ung kollega som nettopp var uteksaminert fra skolen – og som kom fra Bretagne.» Hvilke planer har Kader fremover? Han vil ta eksamen for å bli politifullmektig: «Jo mer en stiger i gradene, jo mer blir en respektert. Nederst på rangstigen blir man tolerert. Ikke mer enn det.» De fiendtlige holdningene holdes ikke alltid skjult. 30 år gamle Malika har de siste ti årene arbeidet som politibetjent. Helt fra hun gikk på politiskolen har hun blitt utsatt for disse holdningene: «Da vi trente, hendte det at Fatma-smykket mitt falt ut fra innsiden av jakken min. Hver gang forlangte instruktøren at jeg skulle ta det av meg. Men han sa ingenting til dem som hadde et kors rundt halsen.» I arbeidslivet har sjefene oppført seg på samme måte mot henne. «På politiskolen og på arbeidsplassen går vi alltid gjennom tre faser,» sier Sabine fra Senegal. «Først er det ubehagelig å vekke så stor oppsikt. Det kaller jeg «trynefasen». Med meg er det ikke noe problem: alle ser med en gang at jeg er svart. Etter hvert beskytter man seg, man blir usårlig. Men denne usårligheten er aldri perfekt. Siden varierer det: enten aksepterer man, eller så reagerer man.» «Kollegene klager ikke så mye,» sier en tillitsvalgt. «Sjefene liker det ikke, de tenker bare på sin egen karriere og vil ikke ha noe 'bråk'. Hvis noen sier fra om rasistisk oppførsel, blir de uglesett. Alle går mot deg, og du blir enda mer isolert enn tidligere. Og i tillegg blir du stemplet som paranoid.» «Til å begynne med reagerte jeg når noen kalte meg hvit neger fordi jeg er født på La Réunion. Nå bryr jeg meg ikke om det lenger. En må bare bite det i seg. Eller være smartere enn dem, og få dem til å le av det selv.» Hvis det fantes flere politimenn av nordafrikansk, afrikansk eller vestindisk opprinnelse, gjerne i høyere stillinger, ville de kanskje bli mer verdsatt av hierarkiet og møte større aksept fra kollegene. De ville ikke lenger være et unntak, og kulturell blanding viser seg på sikt å fungere positivt. Men dette er langt fra noen realitet i dag, og det eneste integreringsforsøket som foreløpig er blitt gjort i Frankrike, endte med nederlag. Innenfor rammen av de såkalte «emplois-jeunes», 3 ble det i 1998 opprettet Sikkerhetsassistent-stillinger (ADS) øremerket unge mennesker. Ifølge daværende innenriksminister Jean-Pierre Chevènement skulle disse stillingene gi politiet muligheten til å få et åpnere forhold til ungdom med innvandrerbakgrunn. Sikkerhetsassistentene ble rekruttert via søknader, og når kontrakten gikk ut, kunne de avlegge politieksamen. Til tross for en omfattende kampanje, var resultatene lite oppmuntrende. «Politiet var ikke klar for å ta imot unge mennesker med en annen profil enn de vanlige kandidatene, som ofte var sønner av politimenn eller hadde fedre med annen høyere utdannelse,» forklarer Karin Zeribi, som på den tiden samarbeidet nært med innenriksministeren. «Fagforeningene var forbeholdne, og i enda større grad basispersonalet, som følte seg diskvalifisert: Disse assistentene hadde ingen utdannelse, men bar likevel uniform og skulle utføre det samme arbeidet som dem! De unge selv, spesielt de som kom fra forstedene, var heller ikke særlig begeistret: Den erfaringen de hadde med politiet fra før, gjorde at de snudde ryggen til prosjektet. Fra alle hold sto fordommene i veien.» Noen forsøkte seg likevel. Og ble skuffet. De fikk noen få ukers opplæring, og ble så satt til å utføre lite engasjerende arbeidsoppgaver som å holde vakt utenfor et departement eller et historisk monument, være sjåfører, mekanikere, bilvaskere, arkivarer… Som en av dem uttrykker det, hadde de følelsen av å være fyllmasse. «De som i utgangspunktet hadde en god ballast, klarte seg godt,» sier Jean- Pierre Raynaud, leder for politiets fagforbund (SNOP). «De som ikke hadde noe fra før, var like tomhendte da de dro.» Av de 15 000 unge menneskene som per 1. januar 2003 hadde denne typen ADS-stillinger, regner man med at 50-60 prosent kommer til å ende opp som politibetjenter. Men også her er beregningene svært omtrentlige når det gjelder hvor mange av disse som vil være av nordafrikansk/afrikansk opprinnelse. En rapport som for tre år siden ble utarbeidet av IGPN (politiinspeksjonen), anslo at de ville utgjøre 5 prosent. «Det må være 15 prosent», svarer en høytstående funksjonær fra innenriksdepartementet. «La oss si 10 prosent, mer enn det kan det ikke være,» konkluderer en fagforeningsrepresentant. SNOP har forgjeves lagt frem for nåværende innenriksminister Nicolas Sarkozy et prosjekt som ville kunne tiltrekke unge mennesker: «Vi foreslo for ministeren at det blir opprettet en egen skole for yrker som har med sikkerhet å gjøre. En slik skole ville være egnet for dem som ikke finner seg til rette i det tradisjonelle utdanningssystemet, og som er tiltrukket av politiyrket. I utdanningsperioden vil de ha en ordentlig kontrakt og et studiestipend, og|kke har tatt opp i seg normene for god oppførsel i samfunnet, og fordi deres erfaring med politiet gjerne begrenser seg til mer eller mindre umotiverte identitetskontroller, uberettiget voldsbruk eller varetektsfengslinger på grensen til det ulovlige. Polititjenestemennene på sin side fordi de ikke får noen opplæring som kan gjøre dem bedre skikket til å forstå kolleger eller samfunnsborgere generelt som har utenlandsk opprinnelse. I beste fall kan de på frivillig basis sette seg inn i islam eller arabisk kultur, men ingen hjelper dem i det konkrete møtet med den andre. Ingen hjelper dem til å bli bevisst på at den andre er unik, og å akseptere ulikhetene mellom mennesker. De er ikke beskyttet mot rasediskriminering. Ingen snakker til dem om det, ingen advarer dem. Av likegyldighet, av redsel for å møte en avvisende holdning. I sin undersøkelse bemerker Sophie Body-Gendrot og Catherine Wihtol de Wenden at «de som har ansvaret for opplæringen håper betjentene selv passer på å ikke ha diskriminerende reaksjoner». 4 Men i dag gjør de det mindre enn noen gang. For i dag er «effektiviteten» det eneste som teller. Det er om å gjøre å foreta så mange kontroller og arrestasjoner som mulig. «Vi blir bedt om å vise frem resultater og øke statistikkene,» sier Kader. «Anti-kriminalitetsbrigaden (BAC) i min kommune foretok tidligere et førtitalls identitetskontroller hver uke. Nå er vi oppe i et hundretalls. Hvem er det som blir mest kontrollert? Det er nordafrikanerne og de svarte, selvfølgelig!» 1 Les Editions de l’Atelier, Paris, 2003, 190 sider, 19 euro. 2 Ibid. 3 Ordningen «emplois-jeunes» – stillinger øremerket ungdom – ble opprettet av den tidligere franske statsministeren Lionel Jospin. Målet var å hjelpe unge, arbeidsløse mennesker til å finne en første jobb. Det dreide seg om engasjementer på 4-5 år (ca. 80 prosent av lønnen ble finansiert av staten), med mulighet for fast ansettelse ved kontraktens utløp (O.a). 4 Op.cit.
16 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 17 Falske forbilder på Olympen SPORT: Denne sommeren er spekket av store sportsbegivenheter som EM i fotball, sykkelrittet Tour de France og sommerOL. Kommersialiseringen og brutaliseringen som gjennomsyrer disse arrangementene skjules bak en maske av humanistiske verdier. JEANMARIE BROHM, MARC PERELMAN OG PATRICK VASSORT Henholdsvis professor i sosiologi ved Université Montpellier III, professor i informasjons- og kommunikasjonsvitenskap ved Université Paris X – Nanterre og førsteamanuensis i vitenskap og teknikk knyttet til fysisk og sportslig aktivitet ved Université de Caen. Etter andre verdenskrig begynte sport for alvor å bli et globalt fenomen, gjennom et stadig økende antall konkurranser. Sportens globalisering, kombinert med «sportifiseringen» av verden, er blitt en politisk-ideologisk størrelse til disposisjon for alle økonomiske makthavere. Etter at baron Pierre de Coubertin i 1896 vekket De olympiske leker til live igjen i Aten, har sport som fenomen vært kjennetegnet av en kombinasjon av flere faktorer: en utvikling uten sidestykke av nærmest alle idrettsgrener over hele kloden, internasjonal homogenisering av idrettsgrenene gjennom universelle regler, samt gradvis bortfall av lokalt forankrede teknikker og øvelser. Kombinasjonen av disse faktorene har på den ene siden formet tidsoppfatningen i verden (idrettsarrangementene skjer med stadig tettere mellomrom og er blitt faste tidsmessige holdepunkt som alle forholder seg til) og endret det geopolitiske rom (idretten utspiller seg på stadig flere arenaer: ved boligblokker, på idrettsarenaer, hjemme foran skjermen, i naturen). Og det hele inngår i et tv- show som sendes til et samlet verdenssamfunn. Det kan til og med se ut til at det oppstår en ny historieoppfatning på bakgrunn av disse hittil ukjente uttrykkene for tid og rom – en historie basert på idrettsutøvernes erobringer, rekorder og prestasjoner. Slik skapes myter og «fabelaktige legender», hvor sportsheltene opptrer som guder i et hav av bilder. Denne sportslige pandemien – utvidelsen av idrettens innflytelsessfære til sentrum av dagliglivet – kan vi få øye på i den globaliserte sportens nådeløse univers av «vinnere». Det offentlige rom, redusert til en tv-skjerm som sender drømmer, er overfylt av sport – selv politikken betraktes som en idrettsgren. Idrettsfeberen har smittet folks bevissthet med forbløffende hastighet, og gjort hvert individ Idrettsheltene er blitt reklamemakernes yndlinger, de ungdommen skal identifisere seg med til en innbitt supporter. Idretten kan nærmest regnes blant våre primærbehov – drikke, spise og sove – og den er nærmest alene om å fylle livene til ensomme folkemengder som er sløvet av sin lidenskap for det uviktige: et skudd mot mål, en sprint eller en serv. Sporten er en del av dagliglivets fundament, og for et stort antall mennesker finnes det ingenting utenfor idretten, annet enn den avgrunnsdype tomheten som formidles gjennom den tv-overførte, uautentiske sjargongen. Selv om de faktiske øvelsene finner sted på idrettsarenaene, forårsakes de fortryllede massenes fascinasjon nettopp av den utbredte tv-overføringen av konkurransene, som er banal og hypnotisk på samme tid. Fra ett bestemt punkt i verden – stadion – sendes bildene ut til alle mulige punkter, til alle hjem. Og konkurransene overføres på sin særegne måte: direkte, umiddelbart, i sakte film og i reprise fra alle vinkler. Om og om igjen. Idretten er nettopp gjennom den måten den foregår på, blitt en viktig del av det som driver globaliseringen videre. Det vil si en verdensomspennende romliggjøring innenfor et enhetlig, statisk og bokstavelig talt stivnet tidssystem, som bygger på tv-overføringens Hjulet © Bettina Rheims, 1981, Paris universelle makt. Sportens tidsregning har erstattet den tiden som fortsatt var preget av historisitet, kompleksitet og en viss dialektisk flyt. 1 I sportens tidsregning er det idrettsarrangementene, rekordene og tv-overføringene som bestemmer rytmen. Den «reelt eksisterende» idretten består av en avsindig mengde konkurranser, som roterer i henhold til en universell kalender. Idretten er i dag bare en av bestanddelene i en tid og et rom som får sin autonomi i og av kapitalen. Den er tidens og rommets nye hersker, i sitt bilde og som bilde. Toppidrettsutøverne er globaliseringens nye stjerner, og de har tatt filmstjernenes og showbiz-kjendisenes plass. Idrettsheltene er blitt de nye forbildene, reklamemakernes yndlinger, de ungdom skal identifisere seg med. Ikke bare bygger sponsorene opp utøvernes image som globaliserte standardprodukter: Globaliseringen bringer frem planetariske sportsfigurer som er uniformert gjennom skomerket de bruker. Deres felles språk er en form for kaudervelsk anglo-sportsspråk, de fører samme livsstil – drikker de samme «styrkedrikkene», bor på samme luksushotell, deler lidenskapen for raske biler, gjennomfører samme vanvittige treningsmengde, bruker de samme dopingmidlene, og er like opptatt av bugnende bankkonti. De er innrullert i team, i staller, i lag som kontrolleres av mektige økonomiske interesser. Disse «få utvalgte» bruker sin tid på å møtes rundt omkring i verden for å vise seg frem foran et uendelig antall publikummere som er redusert til fanatiske tv-tittere eller applausmaskiner, som i realityprogrammene. Idrettsideologiens faktiske makt er et resultat av idrettsarrangementenes tv-overføringer, uten annen styring enn en overflod av banale kommentarer. Den permanente tv-overførte globaliseringen omformer menneskers lidenskap for sport til lidenskap for bilder, til «ikonomani», for å bruke Günther Anders’ uttrykk. 2 Den generelle epidemi som infiserer bevisstheten stammer altså fra denne ustanselige tv-sportslige hamringen. Denne hamringen, godt hjulpet av digital teknologi som limer hver enkelt av oss til hver vår skjerm (det være seg filmlerret, mobiltelefon, hjemmekino eller vanlig tv-apparat), feirer ikke bare idrettens nye ikoner, den sørger for massiv spredning av idrettens verdenssyn. Friedrich Engels skrev følgende: «Ideologi er en prosess som den såkalte tenkeren uten tvil gjennomfører bevisst, men det dreier seg om falsk bevissthet. De kreftene som virkelig får prosessen i gang forblir ukjente for ham – ellers ville det ikke vært en ideologisk prosess. Altså forestiller han seg drivkrefter som er falske eller tilsynelatende.» 3 Slik skaper idrettens ideologi oppdiktede personifikasjoner av moralske verdier (den olympiske ånd, olympisk fred, fair play, god sportsånd, og så videre), samtidig som idrettens virkelige drivkrefter miskjennes, forvrenges eller fortrenges: akkumulasjon av kapital, frenetisk lønnsomhetsjag, de skadelige konsekvensene av konkurreringen. Den første formen for falsk bevissthet som kjennetegner dette Disneylandet som ideologisk apparat, er fornektelsen av enhver ideologisk karakter – en politisk benektelse av idrettens politiske karakter. Idretten fremstilles som en dyrking av bragder, et alternativt samfunn for sunn konkurranse, et fortryllet og fortryllende univers hvor man kan overgå seg selv – en verden hevet over ideologiske motsetninger, politiske ståsteder og religiøse overbevisninger. Dette bildet fremstår som naivt når det kommer fra utøvere og ledere, som er fullstendig oppslukt av denne både narsissistiske og stormannsgale drømmeverden. Det er mer pervertert når enkelte intellektuelle er like overbevist. Idretten presenteres som grunnleggende nøytral, apolitisk, utenfor all form for klassekamp, verken til høyre eller venstre (ikke engang i sentrum), og fullstendig hevet over sosiale konflikter. Nøytralitetsideologien benekter ettertrykkelig idrettens rolle som fordummende, indoktrinerende og massebedøvende institusjon. Like mye i den tredje verden som i de imperialistiske landenes storbyer. Denne ideologien har to hovedformer, som man uten problem vil kunne dra kjensel på under det kommende OL i Aten. Den første formen, som iherdig fremmes av alle strømninger på venstresida, består i å påpeke at idretten finnes i alle farger, fra knallrød til lyserosa. Hvis idretten organiseres på en «progressiv» måte, kan den bidra til kvinnefrigjøring, å bekjempe rasisme og fremmedf iendtlighet, fremme integrasjon, skape sosial mobilitet og fremme «kulturen». Det skal altså finnes en sann idrett, en utdannende idrett, en ren idrett, en idrett med et menneskelig ansikt. Kort sagt, en platonsk Essens eller Idé knyttet til sport, som ikke stemmer overens med de beklagelige overdrivelser, misbruket, naturstridigheten og avsporingene i den reelt eksisterende idretten. Men virkelighetens skitne forretninger, dopingskandaler og arrangerte resultater gjør selvsagt det de kan for å sette illusjonsmakerne på plass med jevne mellomrom. Doping er nå en multinasjonal industri med sine egne leverandører, filialer og mellommenn Den andre formen ideologien om ideologisk nøytralitet tar, er mer massiv. Den gjenoppstår fra tid til annen i forbindelse med enstemmig bifall for den «sportslige konsensus». Den massive oppslutningen, den totale – for ikke å si totalitære – mobiliseringen av menneskemengder som «skjelver av lykke» over stadiongudenes bragder, fremlegges som bevis for at «idrettsidealet» eller «den olympiske ånd» er universelle verdier. Det er derfor ganske bekymringsverdig å se intellektuelle – som vanligvis har mer kritisk sans – slå seg sammen med de muskelelskende massene. De virker ute av stand til å se at «sportifiseringen» av bevisstheten og det falske føleriet rundt «våre» idrettshelter har reaksjonære politiske funksjoner. De nasjonale ekstasene – noen snakker til og med om orgasmer – som fyller det offentlige rom etter en seier, har gitt idrettens venner anledning til å glede seg over en fornyet hellig enhet. Idrettsheltene fremstår dermed som fortroppen for et samfunn som har forsont seg med seg selv. Da Frankrikes flerkulturelle fotballandslag (som gikk under betegnelsen black-blanc-beur – svart-hvitaraber) vant VM i fotball i 1998, skylte en bølge av populistisk idioti over landet. Frankrikes lagkaptein, Didier Deschamps, kunne i fullt alvor bekrefte at «fotballen visker ut raseskiller, sosiale forskjeller og politiske uenigheter». 4 Landslagstrener Aimé Jacquet var enda mer poetisk: «Hele Frankrike kjente seg igjen i dette multietniske laget. Det er svært positivt for landet at disse unge menneskene, som er født i Frankrike, fulle av livsglede og ambisjoner, har kunnet glede så mange mennesker. Jeg tror dette kan være et flott springbrett for en nasjonal enhetsfølelse.» 5 Lederskribenten i den kommunistiske avisa L’Humanité dro frem en metafor om «århundrets legende»: «De blåkledde heltene er nå gått inn i fotballens lysende evighet». 6 Det overrasket derfor ingen da Zinedine Zidane ble kåret til «Frankrikes mest populære franskmann». Ei heller at de som hadde tatt de største dosene med sportsopium ville lansere ham som presidentkandidat. Denne samstemmigheten kunne imidlertid ikke holde stand mot virkeligheten særlig lenge. Heller ikke det begjærlige blendverket av «forstadsfotball», «gatefotball», «folkesport» eller «idrett for alle» kunne hindre «den sosiale kløften» i å bli større og de kollektive bånd i «vanskelige strøk» i å gå i oppløsning. Langt fra å føre til felles forståelse, ender idrettsarrangementene snarere med dramatiske hendelser og hatefulle voldshandlinger. Dette er ikke «feilgrep» eller tilfeldigheter, men en konsekvens av «seierfor-enhver-pris»-tankegangen som dominerer på alle nivåer. Idrettsjungelen speiler her sitt alter ego: den nyliberale globaliseringens jungel. Den andre ideologiske prosessen kommer til uttrykk gjennom en nærmest schizofren spaltning mellom offisiell diskurs 7 og «miljøets» sørgelige kjensgjerninger: økning og forverring av vold på og utenfor idrettsarenaene, endeløse skandaler i forbindelse med mafiøs og halvmafiøs korrupsjon, «idrettsverdier» som ikke lenger dreier seg om annet enn penger, juks og bedrag av alle slag – og sist, men ikke minst, massiv doping over hele linja. Som alltid når det er snakk om schizoide forstyrrelser, ser vi også her en dobbel spaltning: For det første fremstilles idrettsinstitusjonen som uavhengig av det globale kapitalistiske samfunnet og i stand til å utvikle en selvstendig logikk. I et samfunn som er fordervet av profittjakt skal idretten dermed kunne forbli et «rent» territorium, beskyttet av sine «verdier». Videre skal idrettsinstitusjonen være splittet mellom «god idrett» og tilfeller av «misbruk» og «avvik». Ser man det fra den synsvinkelen, er dopingproblemet kun et uheldig sidesprang som visselig går imot idrettens etikk, men som kun angår noen få juksemakere i visse spesielle idrettsgrener. Hendelsene de siste femten årene har imidlertid klart vist at dopingproblemet ikke er en episodisk overtredelse, men en grotesk avdekking av idrettens natur: biokjemisk manipulasjon og «antropomaksimologi», for å bruke et begrep fra fordums sovjetiske teoretikere. 8 Idretten er et totalitært prosjekt som tar sikte på å fabrikkere cybermennesker eller en ny biologisk skapning. Undersøkelser, rettssaker, innrømmelser og avsløringer har altså endelig avslørt konkurransens sanne ansikt. Talløse dopingskandaler innen sykling og friidrett – men også innen fotball, svømming, vektløfting, langrenn og roing – har ført til overvåking av samtlige disipliner. Og som resultat av dette har flere blitt tatt i doping (også innen grener som rugby, fekting, judo, bryting og tennis). Fremfor alt har disse skandalene på ny reist det ubehagelige spørsmålet om de faktiske medisinske forholdene rundt idrettsprestasjonene i dag. Mer og mer trening, flere og flere konkurranser, massiv økning av arbeidsmengde i forbindelse med høyere krav på toppidrettsnivå, intensivering av mediepress og økonomisk satsing: Alt dette har definitivt ført til at doping nå er en multinasjonal industri med sine egne leverandører, filialer og mellommenn. 9 Idrettens lakeier vil blygt lukke øynene for Kinas massive brudd på menneskerettighetene Mens listen over de som tester positivt på doping blir lengre på alle nivå, later de ansvarlige som om de først nå oppdager omfanget av problemet. I etterkant av hver eneste Tour de France eller Italia rundt lover sykkelsporten at den igjen skal bli «ren», mens den i virkeligheten bare venter på neste skandale. I de andre idrettsgrenene er det visstnok kun noen isolerte svarte får som benytter seg av ulovlige substanser, og bare innimellom! Den falske bevisstheten kommer virkelig til uttrykk når de mest klarsynte eller de mest kyniske går med på å avdramatisere dopingen gjennom formildende uttrykk: vitamintilskudd, næringstilskudd, hormontilskudd, reoksygenering, astmamedisiner, muskelstyrkende midler, kreatin og andre prestasjonsfremmende midler brukes som diskret slør over unevnelige amfetamininjeksjoner, kortisoner og forskjellige anabole steroider, høydoserte blodoverføringer, EPO- og THGbehandlinger. Når kjente idrettsutøvere en sjelden gang blir tatt, som den kubanske høydehopperen Sotomayor, de britiske sprinterne Christie og Chambers, eller den østerrikske alpinisten Schönfelder, later man som om dette er «isolerte tilfeller». Men de utgjør bare toppen av et enormt isfjell. De andre har ikke lenger noe valg: Enten aksepterer de mer eller mindre frivillig å ty til «gode hjelpere», eller så kan de bare gi opp å leke med de store. Hadde det ikke vært for at det her dreier seg om et offentlig helseproblem, kunne man latterliggjort det hele ved å snakke om en «sportslig kløft» mellom de som allerede tilhører avhengighetens enorme sekt og de som venter på å bli medlemmer. Og gullkalvene melkes til de er tomme. Det spiller liten rolle at flere utøvere i sin beste alder dør av «naturlige årsaker», som det heter i de subtile pressemeldingene, 10 eller at andre blir narkomane, som Pantani, Maradona og mange flere som lenge ble fremstilt som «forbilder for ungdom». Og mens Verdens antidopingbyrå (WADA) gestikulerer mer og mer, viser den beskjedne håndhevingen av antidopinglovene i flere land hvor liten makt og innflytelse de faktisk har. Idrettsorganisasjonene på sin side viser lite annet enn forsømmelse, for ikke å si medskyldig likegyldighet, overfor denne tragedien. Likevel fortsetter man å feire det som ikke er, for bedre å tie i hjel det som er. På samme måte som det «kommunistiske ideal» lenge hindret militante kommunister i å se den «reelt eksisterende» sosialismens åpenbare forbrytelser, mørklegger «idrettsidealene» og «den olympiske ånd» det som virkelige foregår i idrettens verden. På samme måte som man en gang i tiden ikke måtte «ta motet fra» de streikende Billancourt-arbeiderne, 11 må vi heller ikke nå ta motet fra de duperte hordene som risikerer å bli dopet. The show must go on… Den tredje ideologiske prosessen dreier seg om det idrettslige syn på verden som en helhet av performative diskurser. 12 Idrettstroens fremste mål er faktisk å opprettholde det atletiske dogmets renhet, den olympiske mytens plettfrihet. Det er i denne illusoriske «sportsåndens» navn at flere ideologer foreslår å gjenopprette de verdiene idrettsmiljøet opprinnelig skulle stå for. Ikke bare er det et faktum at uegennytten aldri har vært annet enn en idealistisk myte, men det er også nettopp i denne uegennyttens navn at idrettsarrangement har stilt seg til tjeneste for økonomiske, politiske og ideologiske interesser som er så altfor virkelige. Ved å påberope seg «idrettens evige verdier» på kvasi-mystisk vis, søker denne ideologien å bli en selvoppfyllende profeti. Den skal bygge bro over avgrunnen mellom den himmelske sfæres platonske «sportsidé» og virkelighetens kapitalistiske idrettsunderholdning. Som et slags kategorisk imperativ vil den legge den lite flatterende virkeligheten så tett opp til Coubertins idealer at ingen lenger ser forskjell. Disse idealene – fair play, respekt for motstanderen, olympisk våpenhvile, vennskap mellom jordens folkeslag, ungdomsfest, og så videre – som spilles på alle registre, har svært lenge vært bundet opp i falske assosiasjoner: mellom idrett og kultur, idrett og fred, idrett og demokrati, idrett og respekt for miljøet, idrett og frigjøring av folkegrupper, utstøtte og kvinner, og så videre. Ved hjelp av en rekke tvilsomme likninger, våger idrettsideologien til og med å identifisere sitt ideal med dets reneste motsetning. Som når «friheten til å spille» i Argentina i 1978 ble feiret av fotballfans over hele verden, mens det hele egentlig ikke var annet enn en propagandaoperasjon for Jorge Rafael Videlas fascistjunta. Noe Det internasjonale fotballforbundet gikk god for. Det var også i «den olympiske ånds» navn at De olympiske hakekorsleker ble holdt i Berlin i 1936, Stalins olympiske leker i Moskva i 1980 og de olympiske politileker i Seoul i 1988. Og det er i «det olympiske broderskaps» navn at Aten i 2004 samler en rekke «røverstater», banandiktatur- og politistater som vil forsøke å sanke medaljer, ære og ry under beskyttelse av tusenvis av soldater og sikkerhetsagenter hentet inn for å forhindre terroristangrep. Aten – som i Antikken var filosofiens og demokratiets vugge – vil deretter gi den olympiske ild videre til Beijing, et dystert symbol på østlig despotisme. Idrettens lakeier vil blygt lukke øynene for Kinas massive brudd på menneskerettighetene, slik at den olympiske festen i 2008 skal bli «vellykket». Glemt er arbeidsleire, statsløgner, okkupasjonen av Tibet, de blodige massakrene på Den himmelske freds plass, offentlige henrettelser, maktmisbruk fra politiet, trusler mot Taiwan, og så videre. Nok en gang vil den olympiske festen bli et skalkeskjul for et totalitært regimes propaganda. Og idrettens ideologer vil med sin krimskramshumanisme rettferdiggjøre en politisk markedsføringsoperasjon for det kinesiske byråkratiet. Som vanlig vil idrettens «uendelige mål» legitimere et tyrannis monopol på illegitim vold. 1 Walter Benjamin, «Sur le concept d’histoire» (om begrepet historie), in: Œuvres, Gallimard, 2000, bind 3. 2 Günther Anders, Die Antiquiertheit des Menschen (menneskenes avlegshet), München : Beck, 1980-1981. 3 Friedrich Engels, «Lettre à Franz Mehring, 14 juillet 1893» (brev til Franz Mehring, 14 juli 1893), in: Karl Marx, Friedrich Engels, Œuvres choisies (verker i utvalg), Éditions du Progrès, Moskva, 1955, bind II, ss. 545-546. 4 Le Monde, 14. juli 1998. 5 Le Monde, 18. juli 1998. 6 Claude Cabanes, L’Humanité, 13. juli 1998. 7 For analyser av «idrettshumanistene», se Jean-Marie Brohm og Marc Perelman, Fotball, en følelsesmessig pest; Marc Perelman, De intellektuelle og fotball; Patrick Vassort, Fotball og politikk, alle tre bøker utgitt i 2002 på forlaget Éditions de la Passion (Paris). 8 Sovjetiske vitenskapsmenns begrep for ideen om å skape det maksimale prestasjonsmennesket. O.a. 9 «L’industrie florissante du dopage» (den blomstrende dopingindustrien), Capital, nr. 118, juli 2001. 10 «Flere toppidrettsutøvere har de seneste månedene brutalt avgått ved døden. Obduksjonsrapportene konkluderte med død av «naturlige årsaker», en forklaring professor Jean-Paul Escande, forhenværende formann for La commission nationale de lutte contre le dopage (Nasjonal komité for kamp mot doping), har karakterisert som uakseptabel.» Le Monde, 2. mars 2004. 11 Jf. Jean-Paul Sartres utsagn ved en streik i Billancourt i 1972, underforstått at en ikke måtte fortelle arbeiderne sannheten om Stalins forbrytelser. O.a. 12 Jf. John Langshaw Austin, How to do things with words: the William James lectures delivered at Harvard University in 1955, Harvard University Press, 1962; John R. Searle, Speech acts: an essay in the philosophy of language, Cambridge University Press, 1969.
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - juli 200
Page 7: 12 LE MONDE diplomatique - juli 200

Made in China - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?