Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

disse beskrivelsene tilkjennes kunsten heller ingen moralsk overlegenhet i forhold til andre
typer kulturuttrykk lenger.
Det framheves altså at kunsten flyter sammen med mange andre kulturelle uttrykk i et
hverdagsliv som er blitt mer og mer estetisert (Featherstone 1991), og at skillet mellom kunst
og ikke-kunst er blitt uklart. På den ene siden har visse kunsthistoriske begivenheter blitt
tolket som tegn på at kunst ikke lenger kan forstås som noe som er grunnleggende atskilt fra
hverdagslivets kultur (Svendsen 2000) eller fra mediekulturen (Røssaak 2005). Objekter som
tjener primære bruksfunksjoner i dagliglivet, kan i neste øyeblikk være utstilt som kunstverk
på en kunstutstilling. Her utgjør Marcel Duchamps kunstverk Fontene fra 1917, et signert
urinal, et epokegjørende eksempel. Dessuten framheves det at kunstnere i økende grad tar i
bruk metoder og sjangere som er forbundet med andre samfunnsfelt som for eksempel
massemediene og vitenskapen i sine verk. Det framstår således som en vanskelig oppgave å
skille ut kunsten som noe særegent. Kunstnerisk virksomhet inkluderer mange andre former
for praksis og framstår i stadig mindre grad som annerledes eller forskjelligartet. Det blir også
hevdet at tendensen til at kunsten i økende grad opptrer på nye visningsarenaer utenfor de
store kunstinstitusjonene, betyr at vi har fått en mer heteronom kunst (Waade 2003,
Langdalen 2003a). Gamle fabrikkhaller omgjøres til kunstmuseer og konsertarenaer, og
performancekunsten utfolder seg på parkeringsplasser, hotellrom og i butikkvinduer. Slik
framstår hverdagslivets praksisarenaer som vel så attraktive arenaer for kunst som de
tradisjonsrike og ”avsondrede” kunstinstitusjonene. Dette blir tolket som et tegn på at den
autonome kunsten utfordres innenfra, av kunstnerne selv (Waade 2002, Langdalen 2003b).
På den andre siden påpeker for eksempel filosofen Lars Fr. H. Svendsen at
konsumpsjonen av kunst ikke på grunnleggende vis skiller seg fra konsumpsjonen av andre
typer av varer. Når kunst på denne måten omtales som en vare som konsumeres, indikerer det
at kunst ikke lenger har noen privilegert status. Kunst inngår i tråd med en slik beskrivelse i
mange prosjekter hvor vurderingen av kunst ikke primært foregår på grunnlag av autonome
kriterier. På bakgrunn av slike resonnementer konkluderer Svendsen med at den tradisjonelle
forståelsen av kunst oppløses:
Kunstbegrepet avvikler seg selv. Det gjelder for kunstbegrepet som for ethvert annet
begrep at ekstensjonens omfang er omvendt proporsjonalt med intensjonens: Jo flere
objekter som faller inn under et begrep, desto mindre meningsinnhold vil begrepet ha.
Når nesten alt i dag kan falle inn under kunstbegrepet, følger det at det er tømt for
nesten all mening. (…) Vi er omgitt av kunst, om enn ikke av stor kunst. Den lille
kunsten er rundt oss overalt; i reklame, butikkvinduer, på tv og Internett, samt i
gallerier og museer. Det går ikke noe klart skille mellom kunsten og konsumkulturen
(Svendsen 2000:111).
11