Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

er sant og falskt, eller riktig og galt blir således irrelevante for kunstsystemet, og overlates til
andre systemer.
På den andre siden må omverdenen slippe taket i kommunikasjonen om kunst og
overlate den til kunstsystemet for at kunsten skal kunne etablere seg som et autonomt system.
Omverdenen må erkjenne at kommunikasjonen om kunst hører hjemme under en helt bestemt
betraktningsmåte, nemlig i kunstsystemet. Dette innebærer også at hvis det overhodet skal
kunne utvikles autonome systemer i luhmannsk forstand, må samfunnet være funksjonelt
differensiert. Det må eksistere en systeminndeling som skiller ulike former for
kommunikasjon fra hverandre, og hvor de ulike systemene på den ene siden er lukket om seg
selv, altså opptatt med egne ting, og på den andre aksepterer at andre sider ved den
samfunnsmessige virkeligheten behandles av andre systemer. Luhmann (2000:133-184)
analyserer utdifferensieringen av et autonomt kunstsystem i tre avgjørende faser:
I middelalderen var ikke funksjonell differensiering blitt realisert som strukturerende
prinsipp i samfunnet. Dermed hadde kunsten i denne perioden heller ingen autonom status.
Det betyr ikke at det ikke fantes kunst på denne tiden, men at forståelsen av den var
fundamentalt forskjellig fra den moderne forståelsen av kunst. I denne perioden var kunsten
underordnet et religiøst verdensbilde og tjente først og fremst til å formidle det religiøse
budskapet. Kunsten var innkapslet i et religiøst begrepsapparat. I denne konteksten fungerte
kunsten som symboler. Luhmann framhever at den symbolske kunsten gjengir det som i
utgangspunktet er utilgjengelig for mennesket. Den gjør det utilgjengelige tilgjengelig. I
symbolet eksisterer det ikke noe skille mellom kunstens materielle framtredelsesform og det
som symboliseres. De er ett og det samme.
Etter hvert, det vil si på 1500-tallet, rev kunsten seg løs fra religionen. I følge
Luhmann kommer denne løsrivelsen til uttrykk i at kunst tok form av tegn. Det fundamentale
punktet i denne utviklingen var at kunsten ikke lenger var indre og uløselig forbundet med det
den representerte. Det ble etablert et skille mellom kunstneriske representasjoner på den ene
siden og virkeligheten på den andre. Luhmann betrakter dette som et avgjørende steg i retning
av et autonomt kunstsystem. Kunsten er ikke lenger bundet av et religiøst budskap. Den kan
tillate seg å eksperimentere uten å vanære det hellige. Men likevel er det foreløpig ikke snakk
om noen absolutt autonomi. Løsrivelsen som muliggjorde overgangen fra symbol til tegn, var
ikke en fullstendig frigjøring av kunsten fra omverdenen. Kunsten gikk inn i en periode hvor
imitasjonen eller mimesis ble et avgjørende vurderingskriterium. Dette innebar at kunsten
skulle være gjenkjennbar med utgangspunkt i betrakterens kjennskap til verden. Løsrivelsen
fra religionen innebar således ikke at kunsten ble fullstendig koblet fra den sosiale verden for
49