Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

kunstnersentrene. Også Per Mangset gir sin tilslutning til denne tolkningen i en
oversiktsstudie av norsk kunstnerpolitikk (Mangset 1995a).
På grunnlag av en studie av unge kunstnere utfordrer imidlertid antropologen Ellen K.
Aslaksen (2004) forståelsen av at de unge kunstnerne i 1990-årene har vendt seg bort fra en
politisk orientert håndverkerrolle og tilbake til en romantisk eller karismatisk kunstnerrolle.
Hun hevder at begge disse begrepene er dårlig egnet til å fange inn hvilke motivasjoner og
verdier som preger 1990-årenes unge kunstnere: ”De unge uttrykker skepsis mot å formidle
allmenne sannheter og ’store følelser’ og pålegger seg selv og kunsten en mer beskjeden
samfunnspolitisk rolle enn det generasjonen før dem gjorde” (Aslaksen 2004:192). Aslaksen
påpeker videre at de unge kunstnerne riktignok formidler ”skapertrang og uttrykksbehov”,
men ikke i den forstand som det legges til grunn i den sjamanistiske og romantiske
rollemodellen. Hun finner at de unge kunstnerne betoner ”utdanning, teoretisk kunnskap og å
opparbeide tekniske ferdigheter” som avgjørende for sine kunstnerskap snarere enn ideen om
et medfødt talent (samme sted:193). Hun konkluderer således med at 1990-årenes kunstnere
heller identifiserer seg med ideer som er karakteristiske for vår postmoderne tid:
På samme måte som det verdimessige innholdet i ”håndverkeren” som kunstnerrolle,
var uløselig knyttet til sentrale ideer i sin samtid, ser vi hvordan 90-tallets
kunstnerrolle står i et nært forhold til vår samtids postmoderne ideer. Refleksivitet,
relativisme, ironi og fravær av tillit til enhetlige forklaringsmodeller og tidligere tiders
uttrykk er noen stikkord som beskriver dagens unge kunstverden. Disse trekkene
koblet til et uttalt uttrykksbehov og trang til å skape gir 90-tallets kunstnerrolle et
meningsinnhold som på vesentlige punkter skiller seg fra både ”sjamanen” og
”håndverkeren” (samme sted:193).
Per Mangset har gjennomført en annen studie av unge kunstnere med sikte på å undersøke
hvor sterkt den tradisjonelle karismatiske kunstnerrollen faktisk står i dag. Han ender opp med
en todelt konklusjon. På den ene siden påpeker han at ”den karismatiske kunstnerrollen står
nok sterkere i mitt materiale enn det man skulle vente ut ifra de mest tidsriktige postmoderne
studiene av kunstfeltet” (Mangset 2004a:254). Den karismatiske kunstnerforståelsen utgjør
fremdeles et sentralt og kanskje det mest betydningsfulle referansepunktet i måten unge
kunststudenter forstår seg selv på. På den andre siden finner Mangset at det foregår ”en
differensiering av kunstnerroller i det seinmoderne samfunnet, der nye måter å oppfatte og
leve ut kunstnerrollen på utspiller seg side om side med den tradisjonelle karismatiske
kunstnerrollen” (samme sted:251). Mangset nevner her rollene som ”strategiske aktører,
risikotakere eller kulturentreprenører”. Med dette sikter han til kunstnere som åpenlyst søker
”både kunstnerisk og økonomisk suksess, uten å oppfatte det som motsetningsfylt” (samme
sted:253). På bakgrunn av de tvetydige funnene påpeker Mangset at dagens unge kunstnere er
37