Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

More documents

Recommendations

Info

sammenheng først og fremst er et etterkrigsfenomen (jf Billing 1978, Roshauw 1980, Mangset 1992 og Vestheim 1995). 2 Solhjell hevder at denne konvensjonelle forståelsen av norsk kulturpolitikks historie baserer seg på en forståelse av kulturpolitikk som har en uproblematisert politisk normativ slagside. Han påpeker at den konvensjonelle visdom i kulturpolitikkforskningen regner 1945 som kulturpolitikkens år 0, og at dette betyr at kulturpolitikken som ble ført gjennom hele 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet og kulturpolitikken under andre verdenskrig, ikke regnes som kulturpolitikk i egentlig forstand. Solhjell tolker dette som et uttrykk for at kulturpolitikkforskerne langt på vei har definert kulturpolitikk på en måte som gjenspeiler forskernes egne politiske overbevisning. Solhjell hevder således at forståelsen av kulturpolitikk som er lagt til grunn i den kulturpolitiske forskningen, er gjennomsyret av et sosialdemokratisk og velferdsideologisk verdisyn: ”Jeg mener altså at det hos forskere på kulturpolitikk har vært til stede en underforstått politisk forståelse av at en politikk ikke er en kulturpolitikk dersom den ikke ser på kultur som et gode som bør tilbys alle på velferdsstatens premisser, og hvis produksjon, distribusjon og konsum derfor må støttes gjennom en byråkratisk kulturforvaltning styrt av en politisk struktur” (Solhjell 2005b:151). Han påpeker at dette innebærer at kultur i den kulturpolitiske forskningen først og fremst er blitt forstått som ”noe støtteverdig, som det etableres støtteordninger for” (samme sted). Solhjell antyder med dette at kulturpolitikkforskningen bærer preg av at den ser kultur som en særskilt verdi, og at statlige støtteordninger forvaltet i tråd med byråkratiske prinsipper, anses for å være den beste løsningen for ivareta denne verdien. I et tilsvar til kritikken svarer Mangset (2006) at Solhjell inviterer til en skinndiskusjon og konstruerer en overdreven uenighet i spørsmålet om hvordan kulturpolitikken på 1800- tallet og det tidlige 1900-tallet skal betraktes. Mangset påpeker at når forskerne har framhevet etterkrigstiden som særlig viktig i institusjonaliseringen av kulturpolitikken som offentlig politikkområde, har de aldri ment at ”den offentlige kulturpolitikken framsto ut ifra ingenting – som en Fugl Fønix av asken – i 1945” (samme sted:21). Grunnen til at etterkrigstiden er blitt tillagt såpass stor vekt i beskrivelsen av etableringen av kulturpolitikk som et offentlig politikkområde, er i følge Mangset at det først var etter andre verdenskrig at kulturpolitiske spørsmål er blitt behandlet som et selvstendig politikkområde. Mens kulturpolitiske spørsmål 2 Her er det imidlertid verdt å nevne at forståelsen av at det er i etterkrigstiden den offentlige kulturpolitikken for alvor ble etablert ikke er særnorsk. Den samme oppfatningen legges til grunn i forskeres beskrivelse av mange vestlige lands kulturpolitikk. For eksempel mener Bakke (1988) og Duelund (2003) at det er i etterkrigstiden at Danmark får en offentlig kulturpolitikk, Nilsson (1999) trekker den samme konklusjonen for Sverige og Looseley (1995) påpeker at det ikke er før i etterkrigstiden at Frankrike får en egentlig kulturpolitikk (”a real ’policy’ for culture”). 18
tidligere ble behandlet som allmennpolitiske spørsmål (se også Vestheim 1995:24), var det først etter krigen at kulturpolitikk i følge Mangset ble institusjonalisert som et eget politikkfelt og sektorfenomen med en egen forvaltningssektor. I noen grad synes uenigheten her å ligge i hva slags forståelse av politikk som bør legges til grunn i kulturpolitikkforskningen. Her kan det være oppklarende å trekke et skille mellom bruken av vide og smale politikkdefinisjoner. Mens smale definisjoner fokuserer på offentlig beslutningsaktivitet og det som foregår i de formelle beslutningskanalene, legger de vide definisjonene vekt på maktutøvelse i bredere forstand (Østerud 2002:15). Med utgangspunkt i vide politikkdefinisjoner kan for eksempel ulike typer uformell og symbolsk makt vektlegges som vel så viktig som den maktutøvelse som finner sted innenfor de institusjonaliserte beslutningsarenaene. Når Mangset presiserer at grunnen til at kulturpolitikk i all hovedsak er blitt forstått som et etterkrigsfenomen, er at det først var på denne tiden at kultursaker ble institusjonalisert som et forholdsvis avgrenset politikkområde med en egen forvaltningssektor, benytter han seg således av en smal politikkdefinisjon. Solhjell spiller på sin side både på en smal og en vid politikkdefinisjon. På den ene siden påpeker han i tråd med en smal politikkdefinisjon at offentlige myndigheter har bedrevet betydelig beslutningsaktivitet også før etterkrigstiden. Solhjell retter således søkelyset mot offentlig beslutningsaktivitet i kulturspørsmål som har funnet sted innenfor de formelle offentlige beslutningsarenaene. På den andre siden hevder han med implisitt støtte i en vid politikkdefinisjon at når kulturpolitikkforskerne langt på vei ikke definerer den offentlige beslutningsaktiviteten på kulturområdet før etterkrigstiden som kulturpolitikk i egentlig forstand, fungerer denne avgrensningen også politisk. Forskernes definisjoner har en politisk slagside, og Solhjell er opptatt av å sette fingeren på hva slags politisk retning kulturpolitikkforskernes definisjon av kulturpolitikk har. I forlengelsen av dette kunne man imidlertid hevde at også Solhjells politikkdefinisjon blir for smal. I en kommentarartikkel til forskningprosjektet Kulturpolitikkens norske historie 1814- 2014 hevder historikeren Nils Ivar Agøy (2006) at når politikk defineres som statens aktive handling overfor kulturfeltet, innebærer det at mange forhold som er av politisk karakter faller utenfor. For eksempel peker han på at vedtak om ikke å støtte visse former for kultur også kan være politikk. Vektleggingen av myndighetenes aktive politikk bidrar til å usynliggjøre og ubetydeliggjøre politikkens passive og mindre iøynefallende sider. Denne kritikken har mye til felles med den danske historikeren Jens Engbergs (2004) kritikk av den nordiske kulturpolitikkforskningen som han mener har forvekslet studiet av kulturpolitikk med studiet av kulturforvaltning. Konsekvensen er i følge Engberg at kulturpolitikkforskningen ikke 19
Page 1: Den gode, hellige og disiplinerte k
Page 5 and 6: Innholdsfortegnelse 1. INNLEDNING 7
Page 7: 7.1.8 STERKE KREFTER I SVING 189 7.
Page 10 and 11: hovedbegrunnelsene for etableringen
Page 12 and 13: Arts Management som en særskilt gr
Page 14 and 15: I følge beskrivelsen av en postmod
Page 16 and 17: perspektiver. Innledningsvis plasse
Page 18 and 19: 2. Hva vet vi, og hvordan vet vi de
Page 22 and 23: klarer å sette fingeren på det po
Page 24 and 25: kunst og kultur i økende grad bruk
Page 26 and 27: ene siden og nærings- og stedsutvi
Page 28 and 29: tenkemåte gjør seg gjeldende på
Page 30 and 31: lederroller på kunstfeltet stått
Page 32 and 33: omgivelsene. Studien fokuserer på
Page 34 and 35: Ann-Sofie Köping (2003) analyserer
Page 36 and 37: kunstneriske prosesser. Det forutse
Page 38 and 39: dag ut fra pragmatiske hensyn mer e
Page 40 and 41: ambivalente til flere av de ideene
Page 42 and 43: 3. Autonomi som konstitusjon og ill
Page 44 and 45: posisjoner. Feltet er altså en sos
Page 46 and 47: 3.1.2 System I likhet med Bourdieus
Page 48 and 49: samfunnet, må enkelte egenskaper f
Page 50 and 51: seg som forfattere. I dette miljøe
Page 52 and 53: øvrig. I denne perioden var kunste
Page 54 and 55: 3.2.2 Kunstsystemets kode Luhmanns
Page 56 and 57: gjenspeiler en substansialistisk be
Page 58 and 59: noe felles skjema eller program for
Page 60 and 61: etraktningsmåter som er spesifikke
Page 62 and 63: samfunnet primært er strukturert h
Page 64 and 65: 2000:224, Kneer og Nassehi 1997:121
Page 66 and 67: anti-økonomiske økonomiens forpli
Page 68 and 69: 3.4.1 Diskurs Foucaults diskursbegr
Page 70 and 71:
posisjoner som blir tilbudt eller t
Page 72 and 73:
og perverterer dem. Foucault hevder
Page 74 and 75:
en slags følehorn for hva som var
Page 76 and 77:
4. Veien mot en avhandling Arbeidet
Page 78 and 79:
(Brekke m. fl. 2003). Mens måten v
Page 80 and 81:
Andre ordens observasjoner hos Luhm
Page 82 and 83:
4.3 Kulturforskeren som uforløst k
Page 84 and 85:
Min identifikasjon med kunstfeltets
Page 86 and 87:
epistemologisk hindring for den kul
Page 88 and 89:
inngår stortingsmeldingen om kultu
Page 90 and 91:
tilpasse intervjuene med utgangspun
Page 92 and 93:
spørsmål nødvendigvis er ferdigf
Page 94 and 95:
dokumenter bidrar til å etablere l
Page 96 and 97:
utilstrekkelig for å få tilgang t
Page 98 and 99:
være tilbøyelig til å stille sp
Page 100 and 101:
emnene jeg har til hensikt å utfor
Page 102 and 103:
Norge der krisen er størst, men fo
Page 104 and 105:
etterspørselen og betalingsvilligh
Page 106 and 107:
over Fremskrittspartiet. De gjør s
Page 108 and 109:
uten statens delaktighet. I noen gr
Page 110 and 111:
det at en stigning i billettprisene
Page 112 and 113:
ikke bare i Norge, men i en lang re
Page 114 and 115:
(Innstilling fra teaternevnden av 1
Page 116 and 117:
Gaveøkonomien bidrar til å underb
Page 118 and 119:
1970-årene var en ekspansiv fase i
Page 120 and 121:
enkelte borgers økonomiske mulighe
Page 122 and 123:
gjennomsnitt, fra omtrent 90 % ved
Page 124 and 125:
Nationaltheatrets 100-årsjubileum
Page 126 and 127:
funnet en løsning på hvem som ”
Page 128 and 129:
hva som skal realiseres innenfor ra
Page 130 and 131:
Målene er dessuten like for alle s
Page 132 and 133:
framskaffer, utgjør dermed et kunn
Page 134 and 135:
denne sammenhengen kan det være in
Page 136 and 137:
imidlertid et viktig element, før
Page 138 and 139:
Som det framgår av resultatrapport
Page 140 and 141:
involvere seg i repertoarval ved te
Page 142 and 143:
disiplineringen virker inn i scenek
Page 144 and 145:
eller som en kategori som er gitt p
Page 146 and 147:
På samme måte som i de tidligere
Page 148 and 149:
I følge antropologen Mary Douglas
Page 150 and 151:
år, altså så lenge det har eksis
Page 152 and 153:
Sitatet tilkjennegir en oppfatning
Page 154 and 155:
teatrene som mottar offentlig støt
Page 156 and 157:
kulturpåvirkning fra de store nasj
Page 158 and 159:
levende kunstnere, diktede menneske
Page 160 and 161:
virkning på tilskueren og bidrag t
Page 162 and 163:
itualene først og fremst har denne
Page 164 and 165:
forestillingen om det hinsidige ers
Page 166 and 167:
Ikke bare fører den tekniske repro
Page 168 and 169:
teatret er bygd opp av. En kan imid
Page 170 and 171:
eksistensgrunnlag i denne konkurran
Page 172 and 173:
er på denne bakgrunnen at statens
Page 174 and 175:
I 1999 måtte forfatteren og dramat
Page 176 and 177:
7.1.2 Næringslivsledernes inntog S
Page 178 and 179:
utgangspunkt i et stort institusjon
Page 180 and 181:
kunstneriske og den økonomiske led
Page 182 and 183:
forstått som en situasjon som rett
Page 184 and 185:
markedsføringsskolen at: ”Åh, j
Page 186 and 187:
økonomifaglig kompetanse, ser ut t
Page 188 and 189:
utvikler teatret ”skreddersydde p
Page 190 and 191:
(…) Jeg gir de økonomiske rammen
Page 192 and 193:
Det er såpass sterke krefter som r
Page 194 and 195:
å sitte der i salen, og vi vet beg
Page 196 and 197:
eksempel at mange av beslutningene
Page 198 and 199:
mellom institusjonene, lite utskift
Page 200 and 201:
Det er ikke til å komme fra at kun
Page 202 and 203:
et teaterhistorisk perspektiv er in
Page 204 and 205:
tillegg hadde de 50 % overtidsbetal
Page 206 and 207:
nedenfra. Direktøren understreker
Page 208 and 209:
(Mangset 2004b:13). 70 I tillegg er
Page 210 and 211:
kriterier, og jeg har etter hvert b
Page 212 and 213:
Jeg tenker mye på dette selv, på
Page 214 and 215:
gutter i hovedrollene, og hvor jent
Page 216 and 217:
teatersjefen å sette opp et stykke
Page 218 and 219:
ikke må gi slipp på. Og fordi at
Page 220 and 221:
kringkastingsmedienes programpoliti
Page 222 and 223:
Når flere teatersjefer på denne m
Page 224 and 225:
På den ene siden påpeker teatersj
Page 226 and 227:
Jeg skulle ønske at det kunne bli
Page 228 and 229:
8. Den gode, hellige og disiplinert
Page 230 and 231:
fra 1935 beklager at scenekunsten i
Page 232 and 233:
de sakrale formene profaneres. Diss
Page 234 and 235:
kultur får rollen som en slags ene
Page 236 and 237:
Bourdieus og Luhmanns begrepsappara
Page 238 and 239:
eskrivelse av noe som befinner seg
Page 240 and 241:
8.2.2 Godheten i kulturpolitikken H
Page 242 and 243:
som preger deler av den frie scenek
Page 244 and 245:
Alt i alt tror jeg det vil være ri
Page 246 and 247:
dermed også forstås som del av et
Page 248 and 249:
8.3.3 Illusjonen om renhet Foucault
Page 250 and 251:
248
Page 252 and 253:
Bang-Hansen, Kjetil (1981): ”Bull
Page 254 and 255:
Bürger, Peter (1998): Om avantgard
Page 256 and 257:
Foucault, Michel (1999 [1970]): Dis
Page 258 and 259:
Hovdhaugen, Einar (1985): “Kultur
Page 260 and 261:
Ledsaak, Sam. (2004 [1989]): ”Inn
Page 262 and 263:
Puffelen, F. van (1995): ”Abuses
Page 264 and 265:
Solhjell, Dag (2005a): Fra akademir
Page 266 and 267:
Åkerstrøm Andersen, Niels (1999):
Page 268:
- Kulturdepartementet: St. prp. nr.
show all

Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?