Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

sosiale status og kulturelle legitimitet har framstått som Cultural Studies’ politiske prosjekt
(Barker 2000). På den ene siden har representantene for Cultural Studies argumentert for at
den tradisjonelle kulturforståelsens favorisering av høykulturen bygger på mange
forutsetninger som ikke holder vann når de underlegges teoretisk eller prinsipiell
gjennomtenkning. Det påpekes for eksempel at forutsetningen om at det er kvalitet som
bestemmer hva som sorterer under merkelappen høykultur, først og fremst er en politisk
forutsetning som i beste fall bare er løst koblet til kvalitetsnivået på ulike typer kulturuttrykk.
Det er også blitt pekt på at forståelsen av at høykulturen krever og skaper et aktivt tolkende og
reflekterende publikum, mens populærkulturen nærmest fjernstyrer sine konsumenter som om
de var ”cultural dopes”, er problematisk (Fiske 1989). I denne sammenhengen blir det vist til
at resepsjonen av populærkultur også krever dekoding, og at dette er en aktiv prosess hvor
publikum anvender ulike tolkningsressurser som muliggjør tolkninger som går utover og
overskrider det budskapet som er kodet inn i populærkulturen (Hall 1999 [1990]). Poenget er
altså at også populærkulturen kan framkalle subversive tolkninger. Dette synspunktet er også
blitt underbygd av flere resepsjonsstudier av populærkultur av typen såpeoperaer og
populærmusikk (Morley 1980).
Kulturpolitikk har vært et sentralt begrep også i Cultural Studies-litteraturen, men her
har begrepet hatt en annen betydning enn den vi har sett at stort sett gjør seg gjeldende i den
norske og nordiske kulturpolitikkforskningen. Cultural Studies har fokusert på ”cultural
politics” for å begrepsliggjøre makten til å benevne ulike fenomener og skape
representasjoner som former de kulturelle kartene som konstituerer mer eller mindre delte
meningsfellesskap (Barker 2000:383). Skjematisk kan det således hevdes at mens den norske
og nordiske kulturpolitikkforskningen stort sett har tatt utgangspunkt i en smal
politikkdefinisjon, har Cultural Studies lagt en vid politikkdefinisjon til grunn. Og på samme
måte som den nordiske kulturpolitikkforskningen er blitt kritisert for ikke å fange godt nok
opp den normative og definitoriske makten i bestemte måter å forstå kultur på, har Cultural
Studies blitt kritisert for ikke å gi nok oppmerksomhet til de institusjonelle sidene ved
kulturpolitikken (Bennett 1992, McGuigan 2004).
2.7 Kunstnere uten karisma?
Tesene om økt sammenblanding av kultur og økonomi, og av kunst og kommers, har i den
norske kulturpolitikkforskningen fungert som et viktig bakteppe for flere studier av hva som
motiverer kunstnerne i deres arbeid. Uten at spørsmålet er gjenstand for inngående empiriske
studier, har vi for eksempel sett at Gran og De Paoli (2005:234) slår fast at mange kunstnere i
35