Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

For det første påpeker Peterson i likhet med Martorella at et økt innslag av offentlig
støtte til kunstlivet innebærer at det stilles økte krav til formelle rutiner i
kunstorganisasjonene, som i sin tur gjør kunstadministratoren til en velegnet lederskikkelse i
disse organisasjonene. Den økte offentlige støtten innebærer for det andre at
kunstorganisasjonene må legitimere seg overfor offentlige myndigheter gjennom å skaffe nye
publikumsgrupper. Peterson påpeker imidlertid at det ikke er publikumsøkning i seg selv som
er det primære målet for kunstorganisasjonenes anstrengelser i markedsføringsarbeidet, men å
opparbeide en legitimitet som kan bidra til å øke budsjettene. For det tredje påpeker Peterson
at antallet lover og regler som kunstorganisasjoner må forholde seg til, har økt. Dette krever
en formell og profesjonell lederrolle. For det fjerde har det skjedd en formalisering av de
ansattes arbeidsforhold, for eksempel når det gjelder kontraktsinngåelser, ikke minst på grunn
av den økte innflytelsen til fagforeninger. For det femte har kunstverden blitt
internasjonalisert, noe som innebærer at planleggingshorisonten er blitt mye lengre enn den
var tidligere. Kunstnere med en internasjonal karriere må gjerne engasjeres flere år i forveien.
De ovennevnte studiene peker altså på at kunstinstitusjoner opererer i omgivelser som
har endret seg på en slik måte at institusjonelle tilpasninger har vært nødvendige for å
overleve. Ikke minst pekes det på at kunstinstitusjonenes økte avhengighet av offentlig støtte
(som det tross alt er langt svakere tradisjoner for i den amerikanske konteksten som danner
deres utgangspunkt, enn i den norske/nordiske) innebærer at formelle og byråkratiske
organisasjonstrekk har utviklet seg, og at lederfunksjonen i kunstinstitusjoner så å si presses
over i en mer formalisert og profesjonalisert rolle. Uten at det gjøres til et eksplisitt tema,
antydes det at særtrekk som ofte forbindes med kunstfeltet, det vil si uformelle og
karismatiske kulturer, erstattes av kjennetegn vi snarere forbinder med byråkratier og
bedrifter.
Det kan hevdes at de ovennevnte ny-institusjonelle bidragene langt på vei anvender en
funksjonalistisk forklaringsmodell i analysen av den tiltakende profesjonaliseringen og
byråkratiseringen av kunstorganisasjoner. Endringene som kan observeres i
kunstorganisasjonene, hva enten de omhandler opprioriteringen av visse typer kompetanse
eller økt fokus på markedsføringsarbeidet, forstås som tilpasninger for å overleve. Det gjøres
til et poeng at de hensikter organisasjonene selv legger for dagen, for eksempel å øke
publikumstilstrømningen, gjerne er hensikter som til syvende og sist er underordnet behovet
for tilpasning til de institusjonelle omgivelsene.
En dansk forskergruppe (Jørgensen og Melander 1999) har gjennomført en studie hvor
de har sammenlignet hvordan ulike offentlige organisasjoners påvirkes og lar seg styre av
29