Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

Her peker han på at både moralske motforestillinger, prioritering av formål som ble oppfattet
som mer prekære og liberalistiske argumenter var avgjørende for avslagene som ble gitt.
Som ledd i prosjektet Kulturpolitikkens norske historie 1814-2014 har teaterviteren
Svein Gladsø utgitt boka Teater mellom jus og politikk (Gladsø 2004). I likhet med Frisvold
tar Gladsø utgangspunkt i spørsmålet om hvorfor staten ikke tok et økonomisk ansvar for
teatrene før det ble opprettet en egen budsjettpost for teatrene i 1936. Gladsø hevder
imidlertid at et ensidig fokus på statlig støtte til teatrene vil medføre en mangelfull forståelse
av teaterpolitikken. Ved å fokusere på de juridiske virkemidlene staten har anvendt overfor
teatrene, viser han at det er mulig å spore en statlig teaterpolitikk tilbake til 1700-tallet.
Studien fokuserer således på perioden fra 1700-tallet til 1940 og viser hvordan vilkårene for
teaterdrift fra slutten av 1700-tallet var preget av sensur- og privilegiepolitikk. På 1800-tallet
ble sensur- og privilegiepolitikken imidlertid langsomt avviklet. Gladsø understreker at de
stadige avslagene om statlig støtte til teatrene fra midten av 1800-tallet ikke kan forstås ene
og alene på bakgrunn av de argumentene som ble fremmet i stortingsdebattene, men at de
også må tolkes inn i den legale konteksten.
2.2 Instrumentell kulturpolitikk
I tråd med den innarbeidede periodiseringen av norsk kulturpolitikk som vi så langt har sett
gjør seg gjeldende, mener mange forskere at kulturpolitikken fra 1980-årene og framover har
dreid i en instrumentell retning, og at det således kan være grunnlag for å omtale de siste par
tiårene som en egen periode, det vil si som en instrumentell fase (Arnestad 1989, Mangset
1992, Vestheim 1994 og 1995, Grothen 1996). Denne tilstandsvurderingen omtales av enkelte
i forsiktigere ordelag. Kulturpolitikkforskerne Georg Arnestad og Per Mangset betegner for
eksempel det instrumentelle innslaget i kulturpolitikken henholdsvis som en sidestrøm og som
en ny linje i kulturpolitikken (Arnestad 1989, Mangset 1992). Uavhengig av hvilke ord man
velger, har disse beskrivelsene vært viktige for den rådende forståelsen av kulturpolitikken de
siste par tiårene.
Betegnelsen instrumentell kulturpolitikk blir ofte spesifisert som en tendens til at
myndighetene i økende grad betrakter kunst og kultur som et virkemiddel for å oppnå
eksterne mål. Kunst og kultur knyttes til mange målsettinger på andre samfunnsområder. I
mange sammenhenger framheves det at kultur kan bidra positivt til næringsutvikling,
stedsutvikling, bosettingsstruktur, helse, integrering og så videre. Denne koblingen mellom
kunst og kultur på den ene siden og gode formål på andre samfunnsområder på den andre,
tolkes i mange bidrag til den kulturpolitiske forskningslitteraturen altså som uttrykk for at
21