Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

imidlertid Arts Management begynt å slå rot i norsk og nordisk sammenheng også. Ikke minst
har dette etter årtusenskiftet manifestert seg i et knippe doktoravhandlinger.
Emma Stenström tar i avhandlingen Konstiga företag (Stenström 2000) sikte på å
undersøke forskjeller, forbindelseslinjer og fellesnevnere mellom kunst og foretak.
Avhandlingen beskriver tre parallelle endringsprosesser. For det første hevder Stenström at
det pågår en estetisering av næringslivet. En rekke begreper som tidligere er blitt forbundet
med kunstlivets diskurs, dukker i det senmoderne opp i næringslivet. Eksempler som
Stenström trekker fram, er næringslivets fokus på ”upplevelser, underhållning, estetik, aura,
iscensättande, gestaltning, kreativitet och fantasi” (samme sted:224). For det andre framholder
Stenström at det foregår en romantisering av forestillingene om næringslivsledelse. Dette
belegger hun ved å trekke fram en metaforbruk innenfor ledelseslitteraturen hvor ledelse ses
på som kunst, og hvor ledere sammenlignes med kunstnere. I følge Stenström er den
romantiske kunstnermyten i det senmoderne forvandlet til en romantisk myte om
næringslivslederen. For det tredje hevder Stenström at det foregår en økonomisering av
kunstlivet. Forestillinger og språkbruk som tradisjonelt er blitt forstått som en
”kommersialismens diskurs”, har i det senmoderne fått gjennomslag i kunstlivet.
Grete Wennes’ avhandling (Wennes 2002) tar et oppgjør med den anglo-amerikanske
Arts Management-tradisjonen og kritiserer denne for å fokusere for ensidig på hvordan
bedriftsøkonomiens løsninger på spørsmål om økonomi og organisasjon kan overføres til
kunstlivet. Hennes bidrag forsøker å bøte på disse problemene ved å besvare spørsmålet om
hva ledelse av kunst egentlig handler om. Gjennom kvalitative case-studier av Oslo-
Filharmonien og Den Norske Opera kommer hun fram til at ledelse av kunstorganisasjoner
best kan forstås ved hjelp av et sett paradokser, en rekke spenninger og motsetninger som
ledere av kunstorganisasjoner må makte å manøvrere i forhold til. Kunstorganisasjoner
kjennetegnes ved at de er ”multi-rasjonelle”. I kunstorganisasjoner møtes og konfronteres
flere rasjonalitetsformer med hverandre, eller som Wennes formulerer det:
”Kunstorganisasjonen representerer det dynamiske møtet hvor kunsten møter foretaket, det
emosjonelle møter det rasjonelle, og ’skjønnheten møter udyret’” (Wennes 2002:69). Wennes
identifiserer sju ulike paradokser, en liste som ikke foregir å være uttømmende, men som etter
hennes oppfatning, inkluderer de aller viktigste spenningene i arbeidet med å lede kunstnerisk
virksomhet. Paradoksene er konstruert som begrepspar hvor hun tar i bruk metaforer som
henspeiler på den grunnleggende motsetningen mellom kunstens egen logikk og eksterne
logikker. Senere har Wennes (2006) utgitt en lærebok om kunstledelse hvor hun bygger
videre på analysene i doktoravhandlingen.
31