Risikovurdering ved import av tropiske reker fra Hawaii for oppdrett i

(Matthews & Overstreet, 2004). Autoklaveringsforsøk med vev av infiserte reker har vist at TSV blir
inaktivert ved 121 ˚C (Brock & al., 1995).
Sjukdomsbilde
TS har en høy morbiditet og kumulativ dødelighet. Ved sjukdomsutbrudd er det rapportert å være 40 -90 %
i oppdrettspopulasjoner av postlarver, juveniler og subadulte L. vannamei (OIE Manual of Diagnostic Tests
for Aquatic Animals, 2006). TSV har vært påvist hos alle stadier av L. vannamei (postlarver, juveniler,
adulte) unntatt hos egg, zygoter og larver, men er mest framtredende hos juvenile individer 14 - 40 dager
etter utsett i oppvekstenheter (0,005 g - < 5 g). Disse dør vanligvis i forbindelse med skallskifte
(Anonymous, 2005). Større individer kan også angripes.
Infeksjon med TSV hos L. vannamei kan deles inn i tre distinkte faser; akutt fase, overgangsfase
(rekonvalesensfase) og kronisk fase som er lett å skille fra hverandre. Etter en akutt fase med forhøyet
dødelighet, går TS over i en mer kronisk fase der affiserte reker synes å få tilbake normal adferd uten
makroskopiske tegn til sjukdom (Hasson & al., 1999b, Lotz & al., 2003).
Forandringene i akutt fase er rødlig misfarging av halepartiet og multifokale epiteliale nekroser i hud,
vedheng, gjeller, øsofagus, mage og baktarm (Lightner & al., 1995) og disse er karakterisert ved tallrike
eosinofile og basofile inklusjonslegemer av varierende størrelse i cytoplasma. Disse er ansett å være
patognomoniske for TSV (Lightner, 1995). Infiserte reker som viser disse forandringer har bløtt skall.
Forandringene som kan observeres i overgangsfasen, som bare varer noen dager, kan brukes som en
tentativ diagnose. I denne fasen kan det observeres tallrike irregulære melaninholdige forandringer i
skallet. I disse finner man akkumulering av hemocytter.
Dersom det foregår et normalt skallskifte går sjukdommen over fra overgangsfasen til kronisk fase der
man ikke kan påvise klinisk sjukdom. Kronisk infiserte reker kan imidlertid være mindre motstandsdyktig
for stress.
Bærerfrekvensen av TSV er angitt å variere fra 0 – 100 % i de regioner der virus forekommer enzootisk
(Brock, 1997).
Patogenese
TSV replikerer i vertcellenes cytoplasma. I initialfasen som er asymptomatisk og varer 2-5 dager skjer det
en virusformering som eventuelt gir en akutt infeksjon med symptomer. Den akutte fase vil gjerne vare 1-
10 dager hvor det er en økende dødelighet og hvor det utvikles karakteristiske histologiske forandringer.
Under overgangsfasen tilbakedannes de akutte forandringene og danner spheroider i det lymfoide organ
(LO) (Hasson & al., 1995, AQIS, 2000)).
Den kroniske fasen varer resten av livet og L. vannamei og L. stylirostris som overlever, har tilnærmet
normal adferd og fullstendig tilbakedannelse av de akutte forandringene.
Smitteveier
Direkte smitte: TSV kan overføres så vel horisontalt som vertikalt (OIE Manual of Diagnostic Tests for
Aquatic Animals, 2006). Horisontal smitte kan skje ved kannibalisme eller via kontaminert vann, men også
via direkte kontakt mellom infiserte individ i populasjoner med mottagelige arter for TSV.
Selv om det ikke er dokumentert, er det angitt at TSV kan overføres vertikalt til avkommet (Hasson & al,
1999 a, b). Dette er imidlertid ikke bekreftet eksperimentelt (OIE Manual of Diagnostic Tests for Aquatic
Animals, 2006).
TSV kan derfor spres ved introduksjon av infiserte stamreker (Nielsen & al., 2005).
Indirekte smitte: Det er angitt at insektet ”water boatman”, Trichocorixa reticulata (Corixidae) som er
salttolerant kan være vektor for TSV (Lightner 1996 b, OIE Manual of Diagnostic Tests for Aquatic Animals,
2006).
TSV overlever i opptil 48 timer i fæsces fra måker (Larus atricilla) som har spist infiserte reker. Måker må
derfor regnes å være en viktig vektor som kan bidra til å spre smitten innen et rekeoppdrett og til andre
BSurvE · Veterinærinstituttet 42