Risikovurdering ved import av tropiske reker fra Hawaii for oppdrett i

IHHNV replikerer i vev av ektodermal og mesodermal opprinnelse. De viktigste vev som infiseres er gjeller,
kutikulært epitel eller hypodermis, bindevev, bloddannende vev, lymfoid organ og nervevev.
Populasjoner av L. stylirostris og L. vannamei som overlever infeksjon med IHHNV, vil kunne være bærere
av virus hele livet og overføre virus til avkommet eller andre populasjoner (Lightner, OIE 2005).
Smittevei
Infeksjon med IHHNV skjer horisontalt ved inntak pr os av infisert materiale (svake, moribunde reker)
eller via vann, men vannbåren smittespredning er ikke så effektiv som smittespredning som følge av
kannibalisme.
Vertikal spredning fra stamreker til avkom er rapportert å være en viktig mekanisme for overføring og
spredning av IHHNV. Hvordan vertikal spredning skjer, er så langt ikke vist. Withyachunarnkul & al. (2006)
angir at IHHN overføres vertikalt, men at dette ikke har alvorlige konsekvenser verken når det gjelder
tilvekst eller fruktbarheten ved lette infeksjoner.
Det er ikke rapportert om vektorer i forbindelse med infeksjon med IHHNV (OIE Manual of Diagnostic Tests
for Aquatic Animals 2006)
Laboratoriediagnostikk
Metoder for diagnostikk av IHHNV infeksjon er:
Histologi
In situ hybridisering
PCR
Dot blot assay
Western blot
Elisa
Smitteforsøk ved bruk av SPF populasjoner av L stylirostris
Stress test
Det er utviklet en ”single-step” PCR metode som gjør det mulig å påvise IHHNV og WSDV i en og samme
operasjon (Yang & al., 2006).
Tabell 13 gir en oversikt over sensitivitet ved tilgjengelige screening- og diagnostiske metoder for IHHNV.
BSurvE · Veterinærinstituttet 63