Risikovurdering ved import av tropiske reker fra Hawaii for oppdrett i

okklusjonsmateriale og celle debris i fæsces. Hos juvenile og voksne individer kan det ikke påvises
makroskopiske forandringer av diagnostisk verdi. Det er heller ikke synlige forandringer hos rekelarver ved
mindre alvorlig infeksjon. Hos reker som overlever (juvenile og voksne individ) er det redusert tilvekst og
økt påslag av bakterier og andre kommensaler på gjeller og på skallet (Raidal & al, 2004).
Ved histologi kan det påvises karakteristiske trekantete, eosinofile okklusjonslegemer i kjernene av
infiserte epitelceller i tubuli celler i hepatopankreas, og midttarm samt i fæsces. Cellekjerner er
hypertrofierte med marginalisert kromatin og i enkelte tilfeller finner man vakuolisering av cytoplasma.
Patogenese
Stress som følge av dårlig miljø og høy besetningstetthet øker risikoen for sjukdomsutbrudd. Overføring av
BP er horisontal, enten direkte fra kontaminert detritus eller vann eller pr os som følge av opptak av
infisert materiale (kannibalisme), feces, okklusjonslegemer, (Johnson & Lightner, 1988, Raidal & al, 2004,
Australian Government, 2005).
BP angriper epitelcellene i hepatopankreas og midt-tarmen.
Smitteveier
Persistente infeksjoner er vanlig ved BP hos peneide reker. Det er vist at ville L. vannamei som er
gjennominfisert med BP ved gyting skiller ut fæsces som inneholder BP. Dette fører til kontaminering av
eggene og dermed spredning til neste generasjon (Johnson & Lightner, 1988).
Massedød som følge av BP er ikke registrert i ville populasjoner, men okklusjonslegemer er påvist hos
opptil 80 % av ville Fa. aztecus og Fa. duorarum.
Det er ikke kjent at det forekommer vektorer ved naturlige infeksjoner, men nauplius larver av
rotatorieartene Brachionus plicatilis og Artemia salina har vært brukt som passive bærere ved
smitteforsøk med L. vannamei (Overstreet & al, 1988).
Laboratoriediagnostikk
Diagnostisering kan skje ved hjelp av histologi, direkte mikroskopi av squash preparater av hele larver,
hepatopankreas eller fæsces, bioassay, ELISA teknikk, in situ hybridisering, dot blot, PCR eller
elektronmikroskopi (TEM).
Tabell 9 gir en oversikt over sensitivitet ved tilgjengelige screening- og diagnostiske metoder for BP.
BSurvE · Veterinærinstituttet 56