ISFLAKET - Ishavsmuseet Aarvak

Snøen lyste hvit der solen slapp til, men lå i
dyp blå skygge i gjennomfallende motlys. På
himmelen høyt der oppe strakk lange tynne
skystriper seg. Etter hvert som vi nærmet oss,
kom skoddens forposter sigende som et tynt
disig slør, sollyset ble dust og dempet, og
isflakene tapte seg på avstand - de ble litt ullne
i kanten - toppene av små isfjell og storiser
stakk opp over disen som skorsteiner, kirkespir
og husgavler i en fortrollet flatlandsby en tidlig
vintermorgen. Stemningen var rett og slett
trolsk.
Havhesten - stormfugl og eminent seiler -
ishavsskutenes trofaste følgesvenn, kom
glidende på stive vinger ut av disen, seilte
kjelent kloss forbi baugen, rodde noen tak med
vingene og seilte i langstrakt glideflukt tett
over den blikkstille vannflaten med
vingespissene nesten ned i, og
dens speilbilde fulgte med
opp-ned. Fremdeles med ene
vingespissen kloss i
vannflaten rundet den elegant
en knulter, flatet ut og var
vekk igjen i skodden.
Innimellom så vi flokker av
alkekonger, eller
tromsøværinger som de også
kalles. Så kom plutselig
tåken, solen ble som en gul
skive, ja nesten som et
smørøye på en grå ullen
bakgrunn. Litt etter forsvant
den helt. Farten ble slått ned
til halv, det var plutselig blitt
rått og surt, fortryllelsen var slutt.
Første gang i fangst opplevde jeg en natt like
før midten av juni 1956. Det var en vidunderlig
natt, trolsk og eventyrlig. En svak tåkedis drev
som et slør over isen, natten var kjølig og klar.
Solen sto lavt over horisonten, og glødet som
en rød ildkule gjennom disen. Opp over disen
stakk spir og topper, de nærmeste var tydelige,
lenger vekk ble de utydelige og tapte seg, og de
fjerneste løste seg opp og gikk i ett med disen.
I det blekrøde motlys som sivet flatt inn
gjennom disen tegnet skulpturer i is og snø seg;
motsatt vei var himmelen nattblå.
Omtrent på polarsirkelen - det var ikke dag, ei
heller natt, men skumring som varte i mange
timer. Verden var stemningsfull og blå som en
midtsommernatt. Utover isen lå dyrene spredt,
synlige gjennom disen som svarte flekker. Med
durende hestekrefter ble isflak jevnt og sikkert
bauget unna, og uten ekko smalt skuddene fra
bakken og tapte seg mellom de halvt utviskete
knultre. En slik natt gjør et mektig inntrykk.
Omkring St. Hans i 1960 1å vi stille i storslakk
is på grensen mellom drivis og hav. Havet var
blikkstille, det var så vidt vi kunne merke
dønning. Været var meget disig og sikten
elendig. Solen kunne vi ikke se, men vi ante
den, og dens lys var sterkt og diffust. Havet
tapte seg i ullen dis, grensen mellom sjø og luft
var utvisket. Himmel og hav gikk i ett, ja det
var nesten som vi svevde i et tomrom.
Kvitungen i slakk is. Foto: Berland
Havhestene samlet seg ved skutesiden og tigget
spekkbiter som vi kastet ut til dem. De padlet
varsomt og duvende omkring oss, og laget
ringer i den blanke sjøen. Av og til startet en
eller to stykker ved å løpe bortover vannflaten
med raske foteplask, kom seg opp på vingene
og forsvant i det store ullne intet hvorfra de var
kommet.
Jeg husker en liten opplevelse vi hadde i
Danmarkstredet i 1957. En dag med veksling
mellom drivende skoddeflak og klarvær. Ut på
dagen kom vi opp i fangst, og begge
fangstbåtene var i bruk. Skuten gikk i forveien
Isflaket side | 49