1999 2515 Møte torsdag den 25. mars kl. 10 President: Hans J ...

More documents

Recommendations

Info

2540 Trykt 12/4 1999 25. mars – Debatt om statsministerens redegjørelse om spørsmål i tilknytn. til NATOs toppmøte i Washington mv. Vi har en folkerettslig utfordring i å finne en felles internasjonal forståelse for når det er betimelig å reagere på det som kan oppfattes som en intern konflikt i en suveren stat. En ting er å reagere politisk på en konflikt, noe ganske annet og mye vanskeligere er det å reagere militært. Særlig vanskelig blir det å reagere militært overfor en suveren stat. En slik militær reaksjon trenger derfor et klart folkerettslig hjemmelsgrunnlag. Det er særlig i forhold til den militære utfordringen stasministerens forslag om et hurtigarbeidende utvalg er viktig. Et slikt utvalg skal vurdere hvordan Forsvaret kan møte de sikkerhetspolitiske utfordringene slik de er i dag og er ventet å bli i årene framover. De sikkerhetspolitiske utfordringer er som kjent helt annerledes enn for bare få år tilbake. Vi lever i et informasjonssamfunn der vi fra minutt til minutt og fra dag til dag kan følge utviklingen i enhver konflikt uansett hvor den måtte være i verden. Dette fører til at gamle militære strategier må endres. Den politiske og økonomiske samhandlingen mellom land og verdensdeler er så integrert at mulighetene og nødvendigheten av å løse konflikter på fredelig vis er påkrevd. Det norske forvaret kan ikke ses uavhengig av utviklingen i NATO. Med dagens trusselbilde er det relevant å se på om vi har den rette organisering. Tilslutning av nye medlemsland innebærer en betydelig utvidelse av det territorium som omfattes av NATOs militære aktiviteter og planlegging. Dette kan i gitte situasjoner føre til økt styrkebehov, som det ikke vil være realistisk å anta at de nye medlemslandene kan dekke fullt ut selv. Dersom utvidelsen av alliansen i Sentral-Europa skulle kreve økt militær innsats fra medlemslandene, kan dette føre til økte forventninger om deltakelse av norske militære avdelinger i NATOs styrkestruktur. Det vil da være naturlig å knytte norske avdelinger til reaksjonsstyrkene. USA har en maktpolitisk særstilling innen NATO. Med et årlig forsvarsbudsjett på ufattelige 250 milliarder dollar står landet for nesten 40 pst. av verdens totale militærutgifter. Men også USA har måttet redusere sine forsvarsbudsjetter. De har, som andre NATO-land, i stadig større grad bare penger til å dekke aktuelle behov og mindre og mindre til langsiktige investeringer. USA er ikke lenger det overflødighetshorn for sine mindre alliansepartnere som de har vært i de første tiår av NATOs eksistens. Dette vil føre til større kostnader totalt sett for norsk deltakelse i alliansen og en mulig endring i vår nåværende balanse mellom vårt internasjonale engasjement og størrelsen på vårt invasjonsforsvar. Kristelig Folkeparti er beredt til å møte nye utfordringer med handling. Forsvarsbudsjettet må i større grad speile skiftende utfordringer i framtiden og ikke ensidig tidligere vedtak. John Dale (Sp): NATOs framtidige rolle vil stå i fokus under organisasjonens toppmøte i Washington i slutten av april, og medlemslanda bur seg no på å ta stilling til ei rad viktige prinsipielle spørsmål. Det er snakk om å staka ut ein kurs for framtida, finna ein strategi som fangar opp både tradisjonelle og nye tryggingspolitiske be- 1999 hov. Det målet står vel fast også etter at det small i Kosovo. No er tidspunktet for diskusjon vanskeleg fordi konflikten er akutt, og den kan få eit utfall som ingen er i stand til å førestella seg. Sjølvsagt vert toppmøtet sterkt farga av det som no skjer. Erfaring viser jo at bordet fangar, som det heiter, og det kan vera grunn til å frykta at meir rasjonelle og prinsipielle problemstillingar kjem i bakgrunnen. Difor synest eg statsministerens utgreiing til Stortinget, som er det eigentlege grunnlaget for debatten her i dag, står fram som ekstra verdifull. Nettopp no, då situasjonen er relativt flytande, er det viktig å stadfesta, slik han gjorde 18. mars, nokre grunnleggjande norske forsvars- og utanrikspolitiske synspunkt. Noreg vil under NATO- toppmøtet leggja stor vekt på å føra vidare transatlantisk samarbeid og kollektivt forsvar. Me vil ha eit NATO som er til å kjenna att, også i ei ny tid. Me ynskjer ikkje at NATO skal utvikla seg til å verta ein global aktør. NATOs geografiske ansvarsområde skal ikkje omfatta meir enn medlemsstatane sitt territorium. Og skal NATO engasjera seg i nye oppgåver, f.eks. fredsbevarande operasjonar, eller handtera kriser, må det ikkje vera tvil om at folkeretten ligg til grunn. Eg la merke til at statsministeren i denne samanhengen brukte ordet «må», ikkje «kan» eller «bør». For å vera heilt presis, det statsministeren sa, var fylgjande: «Regjeringen legger til grunn at slik maktbruk må forankres folkerettslig, enten i samtykke fra partene, i retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51, eller ved et mandat fra Sikkerhetsrådet i henhold til paktens kapittel VII eller VIII.» Etter mi oppfatning er dette den viktigaste formuleringa i utgreiinga frå statsministeren. Etter at FN vedtok å gjera bruk av regionale organisasjonar for å gjennomføra krevjande fredsoperasjonar, har NATO i aukande grad vorte ein aktuell samarbeidspartnar. Det må likevel alltid vera slik at NATO handlar på vegner av verdsorganisasjonen, ikkje på vegner av seg sjølv. Men om ein slik premiss vert lagd til grunn, ser me tydeleg at tilhøvet mellom NATO og FN er vel så mykje prega av konflikt som av harmoni. Som sagt, dersom dei kriteria statsministeren så godt formulerte i si utgreiing, og som eg har referert, vert lagt til grunn for NATOs fredsskapande arbeid, vil alt liggja til rette for eit godt og tillitsfullt samarbeid mellom NATO og FN. Så kan det henda likevel, vert det sagt, at det kan oppstå behov for å setja i gang operasjonar i regi av NATO, m.a. ut frå humanitære behov, som det såleis viser seg at Tryggingsrådet ikkje vil autorisere. Skal då NATO halda seg i ro eller agera for eiga maskin? Dette spørsmålet har vore mykje debattert i det siste, og det kan neppe vera tvil om at det er konflikten i Kosovo som har aktualisert problemstillinga. Det kan sjå ut som om den allierte posisjonen på dette området er eit produkt av krisa som lenge har utvikla seg mellom Jugoslavia og NATO, altså eit døme på at handlingar banar veg for ny praksis, som i sin tur aktualiserer behovet for å finna eit rettsgrunnlag. Statsministeren har
1999 Forhandlinger i Stortinget nr. 170 25. mars – Debatt om statsministerens redegjørelse om spørsmål i tilknytn. til NATOs toppmøte i Washington mv. 2541 (Dale) såleis peika på at i ein situasjon der det kan verta aktuelt å gå utanom Tryggingsrådet, må det verta vurdert om det likevel kan liggja føre eit folkerettsleg grunnlag for bruk av makt. I tilfellet Kosovo har Regjeringa kome til at svaret er ja, og det synet har solid forankring i Stortinget sine organ. Likevel: Like lite som me ser utgangen på dei militære operasjonane som er sette i verk, like lite veit me kva fylgjer det får for internasjonal rettstenking for vidare utvikling av folkerett om handteringa av Kosovo-konflikten skaper presedens. At FN risikerer å hamna på sidelina, er opplagt. At det skjer åtak på ein suveren stat, ein medlemsstat i FN, vil òg setja sine spor. Og det folkerettslege grunnlaget det vert vist til i tilfellet Kosovo, må oppfattast som NATOs eiga forståing av situasjonen, som stadig manglar eit universelt stempel. Her bør det leggjast til ei realpolitisk vurdering. USA som er den store drivkrafta i NATO, hyser ikkje varme kjensler for FN-systemet, det kjem m.a. til uttrykk i den uviljen USA viser i spørsmålet om å finansiera sin del av FN-budsjettet. I teorien høyrest det greitt ut at NATO som regional organisasjon skal stå til FNs disposisjon, men realpolitikken er ein annan, nettopp fordi det suverent største medlemslandet har store globale interesser på sin agenda. Framfor toppmøtet i NATO treng ein ei grundig vurdering av dei prinsipielle sidene ved dette, for når NATOs nye oppgåver skal diskuterast, er og vert tilhøvet til FN eit kjernepunkt. Ingvald Godal (H): Spørsmålet om mandat frå FN når det gjeld militære operasjonar, er eit sentralt spørsmål, og det er klart at hovudregelen bør vera at ein må ha det. Om me skal greie å koma vidare på vegen i retning av å utvikle eit internasjonalt rettssamfunn der lovs rett erstattar den sterkastes rett, er det vegen me må gå. Samtidig er det klart at FN i dag langt frå er tilstrekkeleg utvikla til at me kan gjera dette til noko absolutt. Me må ha ein tryggingsventil når FN sviktar. Me har eit veldig godt eksempel på det med det som no skjedde i Makedonia. Der har me hatt den mest effektive, nyttige og vellukka fredsoperasjonen i FNs historie, der oppgåva var å hindre at konflikten i Bosnia osv. spreidde seg nedover. Det har ein greidd. Og så ser me at Kina legg ned veto, av heilt irrelevante grunnar, mot at det mandatet skal forlengast. Det viser at me er nøydde til å ha ein slik tryggingsventil. Når det gjeld utviklinga i Europa, har debatten innanfor Europa i Vestunionen heilt fram til i fjor haust vore prega av at utviklinga av ein europeisk forsvarskapasitet skulle skje innanfor ramma av alliansen, og ein skulle unngå dublering. Dette har vore hovudlina. Så snudde britane 180 grader i fjor haust, og på eit møte i førre veke, som eg var på, der parlamentarikarane i Vestunionen, dvs. representantar for dei nasjonale parlamenta i Europa, gjorde ferdig si innstilling til NATOs toppmøte, går dei bevisst inn for dublering. Det me no ser, er at det blir utvikla ein separat europeisk kapasitet, og så har me den amerikanske kapasiteten, og her fell me utanfor. Det blir ei veldig stor utfordring for oss, som andre talarar har vore inne på, at me får fullt gjennomslag i dette, og at me ikkje kjem på møtet i NATO, der Europa har bestemt seg på kammerset for kva dei vil, amerikanarane har bestemt seg på kammerset, og såleis har veldig liten innverknad. Det som no er i ferd med å skje, er at dei tryggingspolitiske argumenta for EU-medlemskap, som var sterkt framme i 1994, er i ferd med å slå gjennom for full kraft. Når det gjeld utvidinga av NATO, synest eg at det må vera ei klar og viktig oppgåve for oss i Noreg å medverke til at me kan få eit stabilt Nord-Europa ved at alle små land her blir trekte inn i ein tryggingspolitisk struktur og ikkje blir liggande som bufferstatar og grå soner som kan plukkast ein for ein dersom me skulle få folk i nabolaget som får makt og som kan finne på slike ting. Me kan berre få eit stabilt Nord-Europa ved at alle små land går med i ein slik struktur, og eg er i den samanhengen fullt ut einig med det presidenten i Den nordatlantiske forsamling, senator Roth, har sagt, at når det gjeld utviding, må me ha tempo, ikkje pause. Når det gjeld statsministerens forslag om eit hurtigarbeidande utval for gjennomgang av forsvarspolitikken, er eg redd det fyrst og fremst kan laga forvirring og forseinking. Me har i dag eit system med langtidsmeldingar, der me no kvart fjerde år, tidlegare kvart femte år, går gjennom den tryggingspolitiske situasjonen og så vurderer kva forsvar den tilseier at me skal ha. Me hadde Willochkommisjonen tidleg på 1990-talet, me hadde ei langtidsmelding i 1993, me hadde ei i fjor og me skal ha den neste i år 2001 til handsaming her i huset – det er det berre to år til. Me bør fylgja dette systemet, det er berre tida og vegen att no. Det einaste ryddige er at Regjeringa, som står fritt til å trekke inn kven dei vil og alle moglege slags idear og greier i prosessen fram til neste langtidsmelding, bør kanalisere det inn i den normale prosessen og ikkje no etablere eit utval på utsida av det arbeidet som alt pågår i Forsvarets forskningsinstitutt, FO osv., og som så skal innom Stortinget i løpet av denne perioden. Det blir berre rot, og det kjem truleg til å føre til at ein berre brukar det som påskudd til å utsetta avgjerder og skuve alt framom seg. NATOs toppmøte i april vil berre slå fast at artikkel 5 ligg fast. Det som har med det å gjera, blir det inga endring på. Det det kjem til å bli ei endring på, har med internasjonale operasjonar å gjera. Og i og med at me skal ha ei stortingsmelding her i huset i mai om internasjonale operasjonar, er det då me må diskutere det. Ei eventuell konkret oppfylging kan så koma i neste langtidsmelding. Så eg ville synast det var ein enorm fordel om denne regjeringa no kunna halde seg til dei faste prosedyrane og unngå å skapa forvirring med å køyre inn nye utval osv. på løpande band. Hans J. Røsjorde (Frp): Statsministerens redegjørelse inneholder på mange måter ikke så mye nytt. Det var vel heller ikke forventet, og hvis jeg forsøker å karakterisere redegjørelsen, er den omtrent midtstrøms, som norsk politikk på dette området som regel pleier å være. Det S 170 1998-99
Page 1 and 2: 1999 25. mars - Atomsikkerhetstilta
Page 3 and 4: 1999 25. mars - Atomsikkerhetstilta
Page 5 and 6: 1999 25. mars - Debatt om statsmini
Page 11 and 12: 1999 Forhandlinger i Stortinget nr.
Page 25: 1999 25. mars - Debatt om statsmini
Page 39 and 40: 1999 Em. 25. mars - Bedrifter hvor
Page 41 and 42: 1999 Em. 25. mars - Bedrifter hvor
Page 43 and 44: 1999 Forhandlinger i Stortinget nr.
Page 45 and 46: 1999 Em. 25. mars - Støtta til ski
Page 55 and 56: 1999 Em. 25. mars - Voteringer 2569

1999 2515 Møte torsdag den 25. mars kl. 10 President: Hans J ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?