1999 2515 Møte torsdag den 25. mars kl. 10 President: Hans J ...

2542
25. mars – Debatt om statsministerens redegjørelse om spørsmål i tilknytn. til NATOs toppmøte i Washington mv. 1999
gjelder å holde den rette balansen; jeg har en viss forståelse
for det.
Fra Fremskrittspartiets side er det viktig å ha med seg
som ballast til Washington at artikkel 5 står grunnleggende
fast, og at den danner kjernen for det videre arbeid og
de videre utfordringene for NATO. Det bør vi understreke
klart og utvetydig, dette ikke minst også av hensyn til
nye medlemmer, som nå er en del av vår allianse. Det
som vi også bør ivareta, er en annen del som henger nøye
sammen med artikkel 5, og det er den militære kapasitet.
Vi har sett tendenser til at det i budsjettene i medlemslandene
har vært et nedtrekk som har vært formidabelt stort.
Samtidig har kostnadene på nytt og moderne materiell
steget dramatisk, og det gjør at det ikke er bare hos oss at
det er en ubalanse mellom drift og investering, men det
er en ubalanse på mange måter også i andre NATO-land,
det gjelder ikke minst europeiske NATO-lands strukturorganisasjon.
Og det gjør at vi står overfor en utfordring
knyttet til om artikkel 5 kan håndheves med en kapasitet
som gjør at det blir troverdighet. Og jeg vil på vegne av
Fremskrittspartiet be statsministeren å ta opp dette med
de europeiske lands eget ansvar for å opprettholde en militær
slagkraft som er dimensjonert og balansert for å følge
opp det som er politisk lette ord å komme med. Uten
en slik militær kapasitet er man heller ikke i stand til å
følge opp de diplomatiske trekk. Vi får en meget klar påminning
om det i disse dager. Og skulle man bare ende
opp med verbale salver, vil man altså lett bli tvunget i
kne av mennesker som har helt andre grunnholdninger
enn det våre demokratier legger til grunn. Jeg synes det
er avgjørende å ta med.
Det er også en annen side av dette, og det er evnen til
å kunne operere sammen i fremtiden. Det har også andre
talere vært inne på. Hvis vi ikke makter å følge opp den
teknologiske utvikling, ikke makter å strukturere europeisk
forsvarsindustri og vår egen lille del av dette, så
blir vi tapere i mer enn én sammenheng. Det er derfor
viktig at man øker tempoet i anstrengelsene for å samordne
og kanskje også byrdefordele i større grad innenfor
alliansen. Gjør vi det vi er best til, så får vi forvente at
våre allierte gjør det de er best til. Og det vil jeg også be
statsministeren ta med i det som forhåpentligvis blir en
positiv markering av NATO og NATOs betydning for
sikkerhet. Det kan meget lett bli et møte hvor de begivenhetene
som nå nettopp pågår, kan komme til å danne
rammen om NATO. Det ville være feil – men også riktig,
fordi NATO da demonstrerer gjennom det man nå er i
ferd med å gjøre, solidaritet. Og det er solidaritet det til
sjuende og sist dreier seg om, solidaritet mellom medlemslandene
og solidaritet med mennesker som blir utsatt
for overgrep av et diktatorisk styresett.
Så har statsministeren i sitt innlegg, merkelig nok, lagt
inn et forslag om å opprette en slags forsvarskommisjon
«light», eller hva det måtte være for noe. Etter Fremskrittspartiets
mening er det aldeles unødvendig fordi
Stortinget har gitt klare oppdrag og føringer fram mot
neste langtidsmelding. Forsvarets overkommando og de
andre som arbeider med dette, er i full gang med det. De
politiske og økonomiske føringer legges i disse dager
gjennom dokumenter Regjeringen selv har brakt fram for
Stortinget og som forsvarskomiteen behandler, og som
altså trekker opp det økonomiske grunnlaget for en struktur.
Så hvis man nå har forsøkt å krype under lista og si at
man skal hoppe over 2,20, så har jeg mer en grov mistanke
om at det kanskje kan være hensikten. Så jeg vil sterkt
oppfordre statsministeren til å droppe tankene om en slik
politisk oppnevnt «kommissarieordning». Hvis man har
behov for å strekke sin politikk, bør man gjøre det etter
det mønster Stortinget har lagt opp.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Debatten i
dag finner sted mot den helt spesielle bakgrunn og det alvor
som iverksettelsen av NATOs luftmilitære tiltak mot
Jugoslavia i går kveld representerer. Det er første gang
NATO går til anvendelse av våpenmakt for å hindre krig
og en humanitær katastrofe i Europas midte. Det som nå
skjer, illustrerer rekkevidden av de avveininger og utfordringer
som NATO stilles overfor ved inngangen til 21.
århundre. Betydningen av de problemstillinger som jeg
gjennomgikk i min redegjørelse forrige torsdag når det
gjelder diskusjonen om NATOs nye strategiske konsept,
er på dette vis blitt understreket og aktualisert – om enn
på en måte som vi skulle ønske annerledes.
Beslutningen om å gå til en begrenset militær aksjon
mot Jugoslavia, var ikke lett. Jeg sa det i går kveld og jeg
gjentar det her i dag: Det er dypt tragisk at det i hjertet av
Europa er oppstått en situasjon som har gjort det nødvendig
for NATO å ta i bruk militære midler for å oppnå en
løsning på konflikten i Kosovo. Intet NATO-land har ønsket
en slik utvikling.
Vi måtte imidlertid nøkternt konstatere at alternativet
ville ha vært verre. Som den eneste organisasjon som har
kapasitet til å sette makt bak kravene til president Milosevic
om å godta en politisk løsning, ville det være uforståelig
om NATO skulle forbli tilskuer til Jugoslavias aggresjon
mot befolkningen i Kosovo og den risiko som
foreligger for destabilisering av hele regionen.
Det er derfor mitt syn at NATO ved sin inngripen har
demonstrert i praksis det som er alliansens fremste oppgave
og eksistensberettigelse: å trygge fred og stabilitet.
Jeg er glad for å kunne konstatere at det i innleggene i
dagens debatt hersker bred oppslutning om denne linje.
Det er nå opp til president Milosevic å innse at hans
uansvarlige politikk må endres, og å gi klare signaler om
at han er villig til å gå inn for en politisk løsning på konflikten,
slik det internasjonale samfunn har lagt opp til.
Debatten om min redegjørelse foran NATO-toppmøtet
bekrefter inntrykket av at oppslutningen om NATO i
det politiske miljø er større enn noensinne.
De nye oppgaver knyttet til krisehåndtering og samarbeid
med partnerlandene, vil bli gitt en sentral plass i
NATOs reviderte strategiske konsept, som vil bli en hovedsak
på Washington-toppmøtet.
De nye oppgavene kommer ikke til fortrengsel for de
tradisjonelle funksjoner knyttet til kollektivt forsvar og
transatlantisk samarbeid.
Det eksisterer i dag ingen direkte militær trussel mot
alliansen. Men NATO og Norge står overfor nye krav,