pdf-variant av boken gratis her. - Bibelmuseum

Jesu høytider
å tilgi ham. Om dette var en kamp for
noen skrives det ikke noe om.
Paulus hadde ikke bare vært en fariseer,
men han var det ennå: «Menn
og brødre, jeg er fariseer, sønn av en
fariseèr» (Apg.23:6).
I dag er ordet fariseèr nesten blitt
et skjellsord i likhet med «hykler»
eller «lov-trell». Men fariseèrne var
en jødisk gruppe på Jesu tid som
ofte var i uenighet med Saddukeerne
som drev tempeltjenesten (Apg.23:6).
I tillegg til spørsmål om oppstandelse
var disse to gruppene også uenige
om når høytidsdagene endte. Denne
debatten var nok levende på den
tiden, og Paulus som sønn av en fariseer
ble trolig stadig en del av denne
debatten også etter at han ble messiansk.
For det er ikke slik at de første
jøde-kristne kastet sin identitet på
havet, men de la til troen på
Messias. Igjen sto derfor også mange
ubesvarte spørsmål og diskusjoner.
Når en saddukeer og en fariseèr begge
tok imot Messias, hvordan skulle
de tidligere uenighetene rundt for
eksempel høytider løses? Mange av
konfliktene som Paulus omtaler tilhører
en annen gruppe mennesker
med en annen bakgrunn enn oss. Det
er nettopp derfor så mange misforstår
Paulus sine brev. Fremfor å se det
i et historisk perspektiv, for så å ta
lærdom, er det mange som tolker det
han skriver rett over i dagens konflikter
som ofte har en annen setting.
I tillegg til teologiske uenigheter
mellom fariseèrne og saddukeerne,
var det også en konflikt med den
109
jødiske gruppen Eseerne. De florerte
i rundt det andre århundre f.Kr til et
århundre etter. De er best kjent for å
ha gjemt dødehavsrullene som senere
ble funnet og som bekrefter den
hebraiske bibelens uforanderlighet fra
Jesu tid og til nå. Historieskriveren
Josefus forteller en del om denne
grenen av det jødiske folk. Eseerne
skal ha flyttet ut i ødemarken i protest
da de mente presteskapet i Jerusalem
ikke rettmessig tilhørte Saddukeerne
men dem selv. De var fromme mennesker
men med veldig strenge regler.
De var i mindretall i forhold til de
andre store gruppene, Saddukeere og
Fariseère. Første gang Eseerne ble
nevnt var av den jødiske filosofen
Philo av Alexandria (20 F.Kr – 54
e.Kr.). Han fortalte det var mer enn
4000 Eseere som bodde i landsbyer
rundt i Judea. Mange av dem levde
i sølibat og giftet seg ikke. De holdt
Sabbaten etter meget strenge regler,
strengere enn fariseerne som forfulgte
Jesus, og brukte mye tid til å studere
loven etter en filosofisk tolkningsmetode.
De var også meget opptatt av
«engler» og navnene på englene. Eseerne
trodde på Moses og at han hadde
fått lover, men ikke alle de som var
i mosebøkene. Så de fungerte som
jøder og holdt de jødiske forskrifter,
men de nektet å ha del i ofringer
eller å spise kjøtt. Det var ulovlig å
spise ofret kjøtt. Dette var noen av
de største forskjellene mellom dem
og saddukeerne og fariseèrne (Epiphanius
of Salamis (c.?378). Panarion.
1:18 ). Ved å studere historieskriverne