pdf-variant av boken gratis her. - Bibelmuseum

116
var vesentlig for deres frelse.
Når Paulus i mange av sine brev
hevder at loven konkurrerer med
nåden, er det nettopp seremoniloven
det gjelder. Fremfor å bekjenne sine
synder og legge dem på offerdyret,
skulle de nå bekjenne sine synder og
legge dem på «Kristus». Paulus argumenterte:
«For det er ikke mulig at
blodet av okser og bukker kan ta bort
synder» (Heb.10:4). Videre i samme
kapittel utdyper han det enda mer.
Han sier: «Men etter at Han hadde
båret frem ett evig offer for synder,
satte Denne Presten seg ved Guds
høyre hånd» (Heb.10:12).
For oss virker denne konflikten merkelig,
fordi den er så langt fra lik
konfliktene i kristenheten i dag. Ingen
troende i dag er forvirret og tror de
må ofre et dyr for å bli tilgitt eller
bli forsont med Gud. Men på Paulus
sin tid var enda ikke det andre tempelet
ødelagt, og dyreofringene fortsatte
helt til romerne ødela det rundt 70
år e.Kr. Så når jødene endelig sluttet
med ofringene var trolig Paulus sin
virksomhet over, og han var alt død.
Han skrev iallefall ingen brev til
noen etter at tempelet var ødelagt. De
kristne jødene og ikke kristne jødene
bodde side om side i Jerusalem mens
tempelet sto og dyreofringene fortsatte.
I følge moseloven måtte jøder
dra tre ganger til Jerusalem til de tre
høytidene. Og som tidligere nevnt,
vi vet at de kristne jødene i begynnelsen
fortsatte å ta del i seremonilovene
i tempelet. Mange Messias-
troende fryktet til å begynne med å
Jesu høytider
gå imot moseloven, som påbød dem
å ofre og å dra til Jerusalem tre av
høytidene. Og det er forståelig nok
i seg selv. For mange var de ikke
lenger rett-troende jøde om de plutselig
brøt disse forskriftene fra Guds
lov. Paulus forsøkte å berolige hebreerne
i sitt brev til dem med å
si at loven ikke var opphevet men
videreført. Loven fortsatte, helligdoms-tjenesten
fortsatte, bare ikke i
Jerusalem. Det kan være at dette ikke
ble helt fullt ut forstått før de så at
Gud tillot tempelet i Jerusalem å bli
ødelagt av romerne og de ikke fikk
det tilbake. Nå var de ikke lenger i
en klemme når det gjaldt moseloven
og seremonilovene. Gud hadde selv
grepet inn og gjort det umulig.
De messianske jødene fremsto ikke
lenger som lov-brytere ved å ikke ta
del i skikkene Gud innstiftet.
Paulus uttalte til sitt forsvar da han
var blitt tatt til fange av romerne:
«Men dette bekjenner jeg for deg, at
etter den Veien som de kaller en sekt,
tjener jeg mine fedres Gud på den
måten at jeg tror alt det som er skrevet
i loven og profetene (Apg.24:14).
Paulus sitt hjerte var i «oppfyllelsen»
av loven og profetene. Hans hjerte
var ikke med offerlammet, men med
Kristus som offerlammet. Han stolte
på frelsen i Hans offer, til soning for
hans synd mot Guds lov, fremfor seremoniloven
som soning. Hans øyne
var vendt mot Øverstepresten i himmelen
fremfor øverstepresten som
enda holdt på i det jødiske tempelet
i Jerusalem. Og Paulus ville at