Folketellingen 1. desember 1950 : f￸rste hefte - Statistisk sentralbyrå

19*
isamlinger på landet» som det vanligvis er blitt kalt i statistikken. Det har imidlertid
aldri i tellingene vært gitt en helt entydig definisjon av hva som skal regnes
som hnssamling, eller hvorledes hussamlingen skal avgrenses mot spredt bebyggelse.
Ved de senere tellinger har en satt grensen for det som skal regnes for
hussamling til «minst 100 hjemmehørende personer eller minst 20 bebodde bosteder».
Svakheten ved denne definisjonen er at den ikke sier noe om hvilken
grad av tettboddhet som skal til for at et område skal regnes som hussamling.
Det som mangler er en eller annen bestemmelse om arealbegrensing, f.eks. at et
hus ikke må ligge mer enn et bestemt antall meter fra nærmeste hus i hussamlingen
for å kunne være med. Hittil har det for en stor del vært overlatt til
den enkelte tellers skjønn hvor grensen mellom hussamlingen og den mer spredte
bebyggelse skal trekkes, og til dels også om et sted skal regnes for hussamling
eller ikke. Revisjonen i Byrået av disse oppgavene er ofte meget vanskelig.
Under forberedelsene til 1950-tellingen fant en det ikke formålstjenlig på
det nåværende tidspunkt å gå til noen omlegging av definisjonen av hussamling.
Det er sannsynlig at spørsmålet med det første vil bli tatt opp på nordisk basis,
og det er mulig at en ved neste telling kan komme fram til en bedre avgrensing
av hussamlingene. Ved 1950-tellingen forsøkte en i stedet å arbeide for at det
skjønn som den nåværende definisjon forutsetter, skulle bli utøvd mest mulig
ensartet. Før tellingen ble det utarbeidd lister hvor en førte opp samtlige hussamlinger
ved foregående telling, og dessuten enkelte strøk der en mente det
var mulighet for at det kunne være oppstått nye hussamlinger. Disse listene ble
sendt til Husbankens takstmenn, som ble bedt om å uttale seg om samtlige hussamlinger
innen deres distrikt var tatt med, og om det var noen av hussamlingene
på listen som de mente burde gå ut. Takstmennenes uttalelser ble gjennomgått
av Byrået, og det ble sendt brev til ordførerne med oppgaver over de hussamlinger
som Byrået antok skulle være med ved tellingen. Avgrensingen av de
enkelte hussamlingene ble i det vesentlige overlatt til de lokale tellingsmyndigheter,
men under bearbeidingen av materialet i Byrået, ble det oppdaget en
rekke tilfelle der en måtte foreta korreksjoner i de oppgavene som var sendt inn.
Selv om det hefter seg store svakheter ved den definisjonen av hussamliDger
som er brukt hittil, gir likevel veksten i tallene et godt bilde av den utviklingen
som har funnet sted. Ser en på hele landet under ett, vil tallet på dem som bor
innen de «tvilsomme områder» sannsynligvis være lite sammenliknet med tallet
på dem som utvilsomt bor i hussamlinger, og dessuten vil feil i avgrensingen av
de enkelte hussamlingene delvis kunne oppheve hverandre. En må imidlertid
være merksam på at det som regel er tettbygde strøk som blir innlemmet i byene
når det blir foretatt byutvidelser, og da begrepet «hussamling» som nevnt bare
omfatter tettbygde steder i herredene, vil derfor byutvidelser skape en tendens
til nedgang i hussamlingene. Når således tallet på personer som var hjemmehørende
i hussamlinger gikk ned med vel 40 000 fra tellingen i 1946 til tellingen
i 1950, skyldes dette i det alt vesentlige sammenslutningen av Oslo og Aker. I
1946 var det nemlig i Aker over 116 000 personer som hørte hjemme i områder