studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 3 2006 14.årgang - Atrium

zzzskyldige i krigsforbrytelser. Den verste varden armenske massakren på over 500 sivileaserbajdsjanere i Khojaly 26. februar, 1992.Aserbajdsjanerne på sin side hamret løs påStepanakert med artilleri i flere månederuten å ta noe som helst hensyn til sivile.Flyktningproblemene var massive på beggesider, 250.000 armenere flyktet til Armeniaog 520.000 aserbajdsjanere måtte flykte fraokkuperte områder. Mange av armenernekunne senere vende tilbake til Nagorno-Karabakh, mens aserbajdsjanerne fortsatthar en tøff tilværelse som flyktninger.Konsekvenser og det internasjonalesamfunnetHvorfor ble denne konflikten så blodig ogforbitret? Det første spørsmålet er enklestå svare på. Tilgangen på håndvåpen ogmer avansert utstyr som helikoptre ogstridsvogner var meget god for begge parter.Den Røde Armé hadde store våpendepoteri Kaukasus. Korrupsjon var utbredt og bådearmenere og aserbajdsjanere plyndret ogkjøpte våpen på det svarte markedet i storstil. I tillegg blandet Russland seg aktivt innog forsynte begge parter med både pengerog våpen. Mange russere kjempet ogsåsom leiesoldater. Fra 1991 var Russland iferd med å miste innflytelse i de tidligereSovjet-republikkene og flere av dem vendteseg mer mot vest. Ved å påvirke og væreaktivt til stede i Nagorno-Karabakh så derussiske myndighetene en mulighet tilfortsatt å styre utviklingen i Kaukasus. Etterselvstendigheten i 1991 viste Armenia en merpro-russisk holdning enn Aserbajdsjan. DerSovjet i større grad hadde støttet Aserbajdsjan,kom russerne til å helle mer mot Armenia.Spørsmålet om hvorfor konflikten utvikletseg til full krig er vanskeligere å besvare.Da Armenia og Aserbajdsjan erklærte segselvstendige i slutten av august 1991, haddeallerede voldsspiralen kommet langt, etterat Sovjetunionen, som hadde liten erfaringmed slike interne konflikter, mislyktes i åbringe situasjonen under kontroll. For tonye stater kunne krig være en måte å samlebefolkningen på. Historiske erfaringer,spesielt folkemordet i 1915, lå i bakhodet påarmenerne i Nagorno-Karabakh og skaptenaturlig nok frykt for å leve under muslimskherredømme. Aserbajdsjan hadde folkerettenpå sin side, ettersom Nagorno-Karabakhifølge internasjonalt anerkjente grenservar en del av Aserbajdsjan. I tillegg kunneAserbajdsjans korrupte og udemokratiskeregjering vende oppmerksomheten bort frainterne problemer ved å fokusere på en ytrefiende.Krigen i Nagorno-Karabakh var ikke noenkonflikt på linje med, for eksempel, Israelog Palestina med en totalt overlegen partmaterielt og økonomisk. Tvert i mot varpartene i utgangspunktet ganske likeverdige.Også hva internasjonal støtte angår er bildetnyansert. Armenerne er kristne og armenskeeksilgrupper, spesielt i USA og Frankrike, haren viss innflytelse. Dette er med på å skapesympati for armenerne i vesten. Derimoter Nagorno-Karabakh formelt en del avAserbajdsjan. De armenske soldatene fraNagorno-Karabakh krenket folkeretten dade inntok aserbajdsjanske områder, områderde fortsatt okkuperer, noe som er et stortdiplomatisk problem for Armenia. DessutenMange aserbajdsjanere, som dette eldreekteparet, lever fortsatt i flyktningleire.er Aserbajdsjan en stor oljeprodusent ogmange vestlige regjeringer ønsker derfor etgodt forhold til landet.Hva nå?Umiddelbart kan det se ut som om Armeniaog armenerne i Nagorno-Karabakh var destore vinnerne da fredsavtalen ble signert i1994, men seieren hadde en bitter bismak.Tyrkia stengte sin grense til Armenia,noe som ga den armenske økonomienen alvorlig knekk. Internasjonalt er detogså et diplomatisk problem at armenskestyrker okkuperer 14 % av Aserbajdsjan. ForAserbajdsjan er hovedproblemet forutentapt prestisje og økonomisk tap som følge avokkuperte områder, de mange flyktningene.De fleste av dem lever fortsatt under desamme usle forholdene som da våpenhvilenble signert og hele konflikten står mereller mindre på samme sted. Nagorno-Karabakh har i dag et rent armensk flertallog styres som en selvstendig republikkmed nære økonomiske, sosiale og militærebånd til Armenia. Området har erklært segselvstendig, men har ikke blitt anerkjent avnoe land, selv ikke Armenia. Mens Armeniaog myndighetene i Nagorno-Karabakh kreveren folkeavstemning om områdets fremtid, noesom i praksis ville innebære selvstendighet,krever Aserbajdsjan at Nagorno-Karabakhforblir en del av Aserbajdsjan, dog med sværtutstrakt grad av selvstyre. I 1998 ble RobertKorcharian valgt til president i Armenia.Korcharian kommer fra Stepanakert og harbygd sin politiske karriere på kampen for etselvstendig Nagorno-Karabakh. Under krigenvar han først leder for Nagorno-Karabakhsforsvarskomité og fra 1992 president. IAserbajdsjan har Ilham Aliyev vært presidentsiden 31. oktober 1993, da han overtok etter sinfar. Han var et sentralt medlem av politbyråeti Sovjetunionen på 80-tallet og kjempet heleveien innbitt for at Nagorno-Karabakh skulleforbli en del av Aserbajdsjan. Det er medandre ord to ikke spesielt kompromissvilligepresidenter som sitter ved makten. Likevelhar Robert Korcharian og Ilham Aliyev flereganger hatt samtaler, men uten konkreteresultater. Imens vokser frustrasjonen påbegge sider, hos aserbajdsjanerne over uløsteflyktningproblemer og okkupasjon, og hosarmenerne over manglende fremgang ogforståelse for kravet om selvstendighet. Hvertår rapporteres det om skyteepisoderpå grensen mellom Aserbajdsjan ogNagorno-Karabakh og risikoen for enny krig er alltid til stede.Kilder- Imperiet av Ryszard Kapuscinski( Aschehoug 2004 )-www.wilkipedia.org-www.azer.com(azerbaijansk informasjons- ognyhetsside )-www.nkr.am(Nagorno-Karabakhs regjeringsoffisielle internettside )- Artikkel i Hvor hender det? av DanielHeradstveit, 23.02.04. Magasinet utgisav Norsk Utenrikspolitisk Institutt.- Artikkel i Aftenposten av Per KristianAale, 26.08.0623