studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 3 2006 14.årgang - Atrium

organ. Et perfekt blad for bråkete, slitsommetiåringer med andre ord. Men hva man ennmåtte synes om selve bladet, så ga det ungefremadstormende norske tegneserieskapereuvurderlig erfaring, og flere tidligere Pytonmedarbeiderehar i senere tid markert segpå det norske tegnerseriemarkedet. Her erØverli selvfølgelig selve kroneksemplet. Midtpå nittitallet, omtrent samtidig som Pytonopphørte å eksistere, begynte Øverli å tenkefrem en ny, mer sivilisert og hverdagslig serieom en fotball- og ølglad nordmannmed kone og barn og en tvilsomkompis.Pondus, som serien het, fikk sindebut i den lille avisen Vest-Nytt i1995. Året etter kom den på trykki BT, og året etter det igjen fikk densitt riksgjennombrudd da Dagbladetbegynte å trykke den som fastserie. Etter dette nådde den høyderingen annen norsk tegneserie harnådd, med eget blad i to land ogoversettelse til flere språk, inkludertlatin. Den har dessuten vært foregangsseriefor andre stripeserier, som Lise MyhresNemi, Mads Larsens M og Lars Lauviks Eon.Elementær utnyttelseDe to seriene har flere likhetstrekk, både nårdet gjelder popularitet, betydning og lesergruppe,samt gjennom å være avisstripeserier.Samtidig låner (mange vil si: stjeler) debegge fra undergrunnstegneserien, som medsin ukommersielle holdning og sex-dop-volduniversi utgangspunktet er stripeserienesrake motsetning både ideologisk og tematisk.Like fullt, Pondus og Rocky er to sværtforskjellige tegneserier. Kanskje den mestumiddelbare forskjellen ligger i tegningeneog forhold mellom tegning og tekst, selvegrunnpilaren i tegneseriekunsten.Det er her jeg vil si Rocky har sin store svakhet.Den er rett og slett en serie som, slik jegser det, fungerer dårlig på tegneseriens premisser.Med dette mener jeg ikke at Rockyikke har positive sider, eller at den nødvendigviser dårlig litteratur, men at den somtegneserie i liten grad greier å utnytte destyrkene som kjennetegner mediet. La megutdype: Jeg mener at et hvert uttrykk for enkunstform er avhengig av at utøveren greierå utnytte mulighetene som ligger i kunstformen.Skjer ikke dette, behøver ikke dettebety at det endelige resultatet er dårlig, mendet vil ha opplagte svakheter, og vil fungeredårligere enn nødvendig. Selv om skuespillerneer elendige, lyssettingen forferdelig ogkameramannen håpløs, betyr ikke dette atfilmen er dårlig (regien kan være stødig somfjell). Likevel, filmen vil ha stort uforløst potensial.Alt dette er ganske elementært.Rocky har altså den svakheten at den ikkegreier å utnytte potensialet i tegneserieformen.Mens tegneserier kjennetegnes ved samspillmellom tekst og tegning, er det i Rockynettopp dette samspillet som ikke fungerersom det skal. Serien er nesten hundre prosenttekstdrevet. Leser man en Rocky-stripe,vil man se at enormt mye plass rent fysisk erviet til tekst, gjerne tre ganger så mye somfor eksempel Pondus, mens tegningene ofteMartin Kellerman, f. 1973,Rockys skaper.I Øverlis Pondus er det gjerne samsvarmellom hovedpersonens fordommer og defaktiske forhold.