Juristkontakt 6 - 2012

Meninger | Fag | Debattnoen forventninger må nedprioriteres.Og det vil komme høye rop når noeblir nedprioritert Men noen grep harhjulpet godt, for eksempel tilståelsesrabatter.Det har ført til en raskere ogmindre ressurskrevende behandlingav rettssaker.Når nedbemanningen nå er et faktumhos oss, venter jeg mange sinteog krevende henvendelser fra advokatersom krever saken sin prioritert. Vimå likevel velge å prioritere straffesakene.Bryter behandlingen av straffesakenesammen, kan det få uoversiktligekonsekvenser for samfunnet.Dette betyr at de sivile sakene månedprioriteres. Men denne gangengjør vi våre prioriteringer i full åpenhetog ærlighet og sier klart fra på forhånd.IdrettsjusInteressekonflikten i NIFs regulering av idrettensmarkedsavtaler Av Markus Bøe ØdegårdIdretten kommersialiseresi stadig større tempo ogoppmerksomheten rundtenkeltutøvere er økende.I kjølvannet av denne utviklingenoppstår det spørsmålmed tanke på retten tilkommersiell utnyttelse avutøvers intellektuelleeiendomsrettigheter.Særlig gjelder det retten til eget bilde,navn og signatur (IPR) og enkeltutøverensadgang til å tegne personligemarkedsavtaler.Det er sikker rett at en persons intellektuelleeiendom ikke kan utnytteskommersielt uten personens samtykke. Ivedtektene til Norges Idrettsforbund(NIF-loven) § 14-4 fjerde ledd slås detfast at utøver har eiendomsretten til egetnavn, bilde og signatur, innenfor debegrensninger som følger av NIFs regelverkog særforbundets rammer. For åkunne utnytte seg effektivt av de formuesverdiersom ligger i retten til egne IPR,kan man tenke seg at enkeltutøverenønsker å inngå personlige markedsavtaler.NIF har begrenset enkeltutøverensmulighet til å inngå personlige markedsavtalerved å legge eksklusiv avtalekompetansetil idrettens organisasjonsledd, jf.§ 14-4 første ledd. Det skal også nevnesat det følger en dispensasjonsadgang av§ 14-4 andre ledd, men en slik adgangadministreres av det enkelte særforbund.Hadde utøveren hatt sin personligeautonomi i behold ville en slikregulering vært uproblematisk. Utøverenssamtykke til reglene er imidlertidknyttet opp mot innmelding iden enkelte idrettsforening som igjener underlagt NIF. Uten slikt medlemskaphar utøveren ikke mulighet for ådrive sin idrett og realiteten i et sliktsamtykke er helt klart diskutabelt.Med dette forbudet oppstår det enøkonomisk interessekonflikt mellomprofilerte enkeltutøver og NIF somorganisasjon. Ser man for seg en enkeltutøversom har opparbeidet seg et markedspotensialsom står støtt alene, utenassosiasjon med foreningen, vil denneutøveren ha en økonomisk interesse i åkunne tegne personlige markedsavtaler.Med grunnlag i egne IPR og sin opprinneligeavtalefrihet er det i utgangspunktetutøverens rett å kunne utnytte dissekommersielle interesser.På den andre siden står NIF, som eravhengig av den oppmerksomhet toppidrettengenererer og utnyttelsen avutøverens IPR er nødvendig forforeningsøkonomien. Den eksklusiveretten på utnyttelse av utøverens IPRgir NIF en økonomisk trygghet og ensterk forhandlingsposisjons opp imotnæringslivet. Den økonomiske interessemotsetningeni forhold til enkeltutøverener tydelig, men det er imidlertiden nyanse her ettersom NIFs interessergrenser mot det ideelle ved å sørge foridrett for alle. Den kommersielle avtalefrihetentil utøveren, som individ,står dermed i sterk kontrast til det ideelleformål som står bak NIFs kommersielleutnyttelse av rettighetene.Idretten har tradisjonelt vært drevetpå ideelt grunnlag og det er blantannet dette som gjør at foreningsfrihetenikke er mer begrenset på området.Dette kan komme av at verdieneinvolvert har vært relativt beskjedne.I et historisk perspektiv har ikke norskeutøvere hatt et behov for enadgang til å tegne egne markedsavtaler.Deres IPR har ikke hatt en høy54 Juristkontakt 6 • 2012