Juristkontakt 6 - 2012

Meninger | Fag | Debattnok status og verdi. I senere år har detimidlertid vært en økt kommersialiseringi idretten sammen med et sterkerefokus på enkeltutøvere. Dette ersærlig blitt merkbart i kjølvannet avBosman-dommen fra 1993.I dag, etter Bosman-dommen, haroppfatningen av hva som er rimelig iforholdet mellom klubb og spiller forandretseg. Gjennom Bosman-dommenhar individet og dets rettigheter fått meroppmerksomhet. Kommersialisering avidretten har skutt fart, og vern av enkeltutøverensøkonomiske rettigheter blirviktigere i takt med at de kommersielleverdiene øker. Regler som før dommenble sett på som en selvfølge ville i dagvært fullstendig urimelig. Som eksempelkan man trekke frem en spillers rett til åmelde overgang etter endt kontrakt.Makten til den enkelte spiller har økt irelasjon til klubbene. Denne utviklingenmå ha delvis overføringsverdi til verdigrunnlagetbak reguleringen av idrett iEuropa generelt.I en rekke europeiske nasjoner serman en regulering som avviker fra dennorske modellen når det gjelder enkeltutøverensIPR. I den europeiskemodellen er det i stor grad opp til utøverselv å ivareta egne interesser knyttettil IPR gjennom enkeltståendeavtaler eller gjennom kollektive avtalerutarbeidet av interesseorganisasjoner.De generelle bestemmelser man ser ide kollektive avtalene er særlig foku-”Kommersialiseringenog utøvermakter økendei Norden og de norskereglene er lite egnet tilå møte en slik endringsert på å unngå konflikter mellom deaktuelle markedsavtaler. Den avtalerettsligetilnærmingen er i stor gradnormen, og NIF sin generelle begrensningknyttet til utøvers utnyttelse avegne IPR utgjør et markert avvik frareguleringen man ser ellers i Europa.Selv om både Sverige og Danmarkkan sammenlignes med Norge, nårman ser på hvilke verdier som skalforvaltes, er avtalekompetansen derregulert avtalerettslig i motsetning tilen generell foreningsrettslig vedtektsbestemmelse.Trenden man ser er atkommersialiseringen og utøvermakter økende i Norden, og de norskereglene er lite egnet til å møte en slikendring når man ser på rekkeviddenav avtaleforbudet.Særlig i England er man kommetpå et helt annet nivå i forhold til deverdier som er involvert. Profilene ermer populære og markedet de når erstørre. Eksempler på idrettsutøveresom har store inntekter på sine IPR erblant andre David Beckham ogWayne Rooney. Om man tenker segdisse utøverne regulert av NIF-loven,vil det oppstå konflikter med tankepå den kommersielle utnyttelsen avIPR.I norsk sammenheng er PetterNorthug mest dagsaktuell i forhold tilsin personlige avtale med energidrikkenRedbull. Norges Skiforbund harher vært velvillig og tillatt inngåelseav avtalen. Konflikten knytter seg hersærlig til eksponeringen og det vilikke kommenteres her. Likevel viserdet at enkeltutøvere i norsk idrett haren slik status at de personlige avtalerkan generere konflikter mellomforening og utøver.Man kan man spekulere i om avtaleforbudetvil være begrensende påden absolutte toppidrett i Norge,ettersom utøverens inntektspotensialer begrenset dersom det enkelte særforbundikke er velvillig i sin håndhevelseav forbudet. Slik reguleringen eri dag, er mangelen på proporsjonalitetmellom partene slående og etterhvert som de økonomiske verdieneøker, vil også spenningen i interessekonfliktentilta i styrke.Artikkelforfatteren har skrevet enmasteroppgave (høsten 2011) somomhandler utfordringene til NIF-loven.Fokus i oppgaven er utøverens adgangtil personlige sponsoravtaler, som i dager prisgitt en aksept fra NIF.Juristkontakt 6 • 2012 55