Sommer 2006 - Camphill Norge

fokus: førti år med camPhill i norgeVallersundLandsbybevegelsen kommertil Norge og til Trøndelagskritt inn i det som ikke er kjent ogprøve å være våkne og se hvilkenvei det fører. Er det en vei vi ikke vil,må vi prøve en annen. ■ ■■Den tyske legen Margit Engel dro i1950 til dr. König i Skottland for åsette seg inn i hans arbeid. Hunble betatt av landsbybevegelsen,og det skulle bestemme resten avhennes liv.Tekst PER ØVERLAND fra hansbok Vallersund GårdHun har en spesiell bakgrunn. Hunble født i Tana i Norge i 1921, menvokste opp i Tanzania i Afrika.Hennes mor var norsk. Faren ble enberømt tysk vitenskapsmann, menhan var distriktslege i Tana da Margitble født.Hun studerte medisin bl. a. iErlangen og Tübingen og ble ferdiglege i april 1945. En tid arbeidet hunpå barneklinikken ved Universitetet iGreifswald i Øst-Tyskland (DDR),men et møte med Karl König iTyskland og et besøk hos ham iSkottland ble bestemmende for henneslivskurs. I 1952 var hun påbesøk i Norge sammen med Königog det samme i 1953. I 1954 gikkhun inn i arbeidet med å bygge oppen Camp-hill-landsby i Bergen,Helgeseter, men det skar seg, oghun vendte tilbake til England ogarbeidet der til hun i 1964 startet påny frisk i Norge.En tid arbeidet hun som assistentlegeunder Gabriel Langfeldt påPsykiatrisk klinikk. En gruppe var igang med å finne et sted å begynneen landsby, men det så ut til å stanseopp. Så ble det i 1966 aktuelt å starteen landsby på den lille og forfalne gårdenBakke i Andebu ved Tønsberg. Enliten gruppe ildsjeler omkring Margitstartet, og eventyret Vidaråsen vokstefrem og ble selve mønsterlandsbyen iNorge.I pinsen 1966 var den første gruppenpå fire på Bakke gård: MargitEngel, ekteparet Phyllis og IvanJacobsen og Trygve Thornes. Ivansier om Margits rolle: ”Margit Engelvar kommet inn i bildet, og da haddedet hele fått et nervesentrum og envilje.” (Se Ø. Parmann, ’Skjebnemøter’,s. 94).Flere medarbeidere sluttet seg tilog de første beboere kom. Mye avøkonomien i den første tiden bleskaffet av russen, som ble begeistretfor tiltaket og solgte lys til inntekt forVidaråsen. Om Vidaråsen kan en bl.a. lese i Ø. Parmann, Skjebnemøter,Oslo 1996 og N. Christie, Bortenforanstalt og ensomhet, Oslo 1989. Viskal gå videre til knoppskytingen iTrøndelag.Det var en foreldregruppe iTrøndelag som først ønsket at detskulle bli et trøndersk Vidaråsen. Etbrev gikk til Vidaråsen i 1976, ogsvaret var at dersom foreldrenekunne finne en passende gård, såskulle man gå videre med saken.Foreld-rene begynte selvsagt å leteetter en gård, men det var ikke så lettå finne noe. Når vi skal forsøke ålandsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN 2006 23