Sommer 2006 - Camphill Norge

fokus: førti år med camPhill i norgeIvan, Trygve og jeg som sto sterkest idet.JB: Hva var det som holdt deresammen?PJ: Vi begynte med bibelaften,bare for oss selv. Margit hadde oftenattvakt, så vi satt på hennes kontorog holdt bibelaften på Emma Hjort.Det var litt artig. Så var det et ungdomsstevnepå Järna. Dit måtte vireise. Der ble Ivan veldig interessert.Der var det mange institusjoner forutviklingshemmede, blant dem etstort snekkerverksted som laget tingmed en helt annen stil, Goeteanistisk.JB: Så han tente på dette?PJ: Ja, han sa til meg: ”Det er detarbeidet jeg kan gjøre på gården nårvi begynner vårt arbeid!” Siden harhan vært helt betatt av snekkerverkstederi Camphill. De lager stort settleketøy og annet utstyr for barn. Davi var i Botton, hadde han vært påsnekkerverkstedet der. Alltid opptattpå verkstedet.JB: Hvordan fikk dere tak iVidaråsen?PJ: Da vi skulle sette i gang, haddevi ingen penger! Stort problem! Hvemskal vi spørre? Vi snakket videre omdet på bibelaftener. Vi kom til et punkthvor vi bestemte oss for Bakke gård.JB: Hvorfor bestemte dere det?PJ: Ja, vi hadde sett så mangeumulige steder! Margit foreslo enlang weekend der over Pinse. Vi tokmed soveposer, litt mat, lå på gulvetpå Smestad og tilbrakte langhelgender. Det var virkelig en opplevelse,kjøkkenet hadde bare vedovn, detvar ingen møbler, ingenting. Helehuset var helt tomt. Vi valgte hvertvårt hjørne, vi måtte finne ved tilovnen, måtte låne øks fra de sombodde i det store huset, Bakke hus.Vi måtte sitte på gresset ute ogspise.JB: Var dere alle fire der?PJ: Ja, Trygve var med.JB: Hva snakket dere om?PJ: Hva skal vi gjøre? Hvordan?Det første spørsmål var penger åkjøpe gården for. Ivan og jeg haddeen mulighet til å hjelpe, ta ut et lånpå huset vårt og kjøpe gården, ogdet var det vi gjorde, selv om det toklitt tid. Men hvordan skulle vi betaletilbake?JB: Hva var det første dere gjorde?PJ: Da vi først begynte, hadde vilite tid til å tenke, så vi fikk snekkeretil å begynne å fornye og reparereSmestad. Etter at bonden, LarsHolmen, flyttet kunne vi bruke detstore huset, og vi flyttet inn i Bakkehus. Det var stort og gammeldagsmed brødovn bygget inn, som jegbrukte. En ovn hvor du fyrer opp medved og feier ut så har du varme åbake med. Da kunne vi ta medmøbler, men huset måtte også renovereskraftig. Vi kunne ikke fyllehuset med møbler. Etter hvert tok vimøbler fra vårt hjem i Bærum og flyttetdem inn i vognskjulet, det var etgammelt hus med sprekker mellomplankene. Vi var litt engstelig for våreting!JB: Det er den bygningen som nåer kontor!PJ: Så ble det snekkerverksted.Det var litt av en opplevelse åkomme i gang. Ivan var så ivrig! Vitok en bordplate og laget en modell,konturer av landskapet, daler ogskog. Jeg plasserte små hus der vitenkte vi skulle bygge.JB: Var hele landsbyen planlagt påden tiden?PJ: Da vil jeg fortelle om en opplevelsesom Trygve hadde. Han sto også ut over stedet og tenkte: hvor skalvi bygge det vi trenger? Han planlabygg etter bygg. Så fikk han envisjon, en oversanslig opplevelse.Han så det var som om en klokkesom senket seg ned fra himmelenover oss som dannet et tak over vårlandsby. Da kom det et spørsmål:”Vet du hvem som står bak?” - ”Nei,svarte Trygve, hvem er det?” -”Det erdet Antroposofiske selskaps ånd!”Det var som det strømmet lys ned,og han sto der forundret. Det var virkeligen gave til oss alle, vi følte ossstyrket i våre intensjoner. Ivan pleideå kalle det Trygves osteklokke.JB: Dere var alle aktive medlemmerav Antroposofiske selskap?PJ: Ja.JB: Hvordan gikk det med byggingen?PJ: Vi måtte få en snekker til ågjøre arbeidet. Det var veldig primitivtå bo i det store huset. Jeg måtte flytteom og om igjen, fra det ene rommettil det andre så snekkerne kunnejobbe seg rundt. Det tok en langstund før vi virkelig var etablert.JB: Hva med jordbruket?PJ: Det var høydepunktet i begynnelsen.Trygve fikk lov av Holmen åbruke traktoren, og han pløyde oppen hel eng, så vi kunne begynne medet gartneri. Han begynte å melke. Detvar spennende å begynne på gården.Ivan skulle styre kuene; etter hvertkjente han navn på alle kuene, detvar 6 av dem. Fru Holmen fikk tårer iøynene da hun snakket om dem,kjære dyr som hun hadde stelt medhele livet, det var vanskelig for henne.Det var et veldig liv på stedet!JB: Nu er det 6 landsbyer medmange hundre mennesker og massevisav møter. Er dette blitt noe annetenn hva dere drømte om?PJ: Vi kunne ikke drømme omhvordan det skulle gå. Margit er ikkeså fornøyd med hvordan alt har utvikletseg. Margit er aldri fornøyd. Menhun sier i dag at Camphill i Norgeikke ville eksistert hadde det ikkevært for Ivan og meg. Det har værten stor lære for oss. Hun takker ossfor mye. Det har ikke vært lett forhenne.JB: Dere holdt sammen i 40 år.Foto: Jan Banglandsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN 2006 33