samarbeid med naturen i sin helhet? ■ ■■
Pingvinenes livTekst KARL KÖNIG oversatt avSIGRUN og DAG BALAVOINEDen årlige syklusI de siste tiår har pingvinenes oppførselblitt meget inngående studert. Deter kommet frem at rytmen for å reiseog å komme tilbake er meget forskjelligfor de enkelte artene. For eksempelEsel-pingvinene som Kearton studertepå Dassen øya nord for Cape Town,kommer inn to ganger i året, i mars ogi september. Begge gangene kommerde for å legge egg, ruge og klekke utunger. Disse pingvinene legger ogsåfor det meste to egg, mens andre arterlegger kun ett egg.Keiser-pingvinene ble nylig studertav en fransk forskergruppe. Keiserpingvinenevelger den antarktiske vinter,den mest drepende årstid som finnes,for å ruge, klekke og fø opp unger. Mankan her neppe snakke om instinkt somtjener til artens bevarelse. De ungehannene og hunnene kommer til synepå de høye antarktiske isflatene i aprilog mai. Her blir de værende uten å tatil seg føde. Med rørende hengivelsesteller de sine nyfødte unger i polarnattensdyp, i perioden for de verste orkanerog isnende kulde.Så langt vi vet, hekker de flesteandre artene i den antarktiske vår ogsommertid. Således har vi ingen enslivsrytme i pingvinslekten. De forskjelligeartene har sine individuelle trekktider.På samme måte kan vi sammenlignepingvinenes ankomst med deandre trekkfuglenes hjemreise. Forpingvinene er hekking en tid for arbeidog våking. De må lide seg gjennomkjærlighet, fødsel og kamp i dissemånedene. Ikke før de vender tilbaketil sjøens drømmeland, vil deres gledeog lek begynne. Det som ”syden” erfor fugler på våre breddegrader, det er”sjøen” for pingvinene. De er fuglersom ikke bare er falt i vannet, mensom tvert i mot har kåret vannet til sittparadis. De streber til vannet, som deandre fuglene trakter etter å nå sittfjerne drømmeland.Men på land forsøker de å oppføreseg som alle andre fugler, selv om deikke kan fly. De viser fugleaktige gesterbroder dyrog parringsskikker. De bygger de forskjelligstereder, de er monogame iårevis, og de er spesielt omsorgsfulle irugingen. Denne fugleoppførselen eroverdrevet hos pingvinene, ofte er desågar karikert og fordreid inntil detbisarre. Siden de går oppreist, ser viordentlige kyssescener i tiden for beilingog parring. Parene stryker nebbeneog hodene sammen og smygerseg rundt hverandre. De unge hannenesprer ofte sine vingestumper og forsøkerå omfavne sin brud til alle muligeslags larm, skrik og bjeffende lyder.Redebyggingen blir utført av beggepartene. Først arbeider den ene, og nården første blir trett, kommer den andretil, inntil redet, som oftest en grop i bakkensom ligner på en liten hule, er ferdig.Når arbeidet er gjort, klatrer mannog kone ned til stranden og tar seg etbad og får seg et aftenmåltid. Så praterde med noen kjenninger og flanererlangs hovedgaten før de vender tilbaketil sitt nybygde hus.Egget som blir lagt etter tre eller fireuker, blir tatt imot og hilst med overraskelseog glede. Og igjen er det beggeforeldrene som bytter på å ruge. Detteer en tid med fare og trussel. Rovgriskemåker og ibiser lurer for å få en sjansetil å stjele og spise opp disse verdifulleeggene. Ikke flere enn halvparten avkyllingene kravler ut av skallet, ogmange faller som offer for fiender og deugjestmilde livsbetingelsene.For de små keiserpingvinene er detikke noe rede. Eggene blir løftet oppog ruget i en bukfold, og ungen sitter iukevis på føttene til faren, dekketover, beskyttet og varmet av hansmage. Moren er langt borte, vedhavet etsteds, for å spise og kommetil krefter. Fedrene står i hundre- ogtusenvis i den isende polarnattentrengt tett sammen, for å holde stand ide drepende, tilintetgjørende stormene.De danner hele klaser av pingvinerog gir hverandre siste rest avden varmen som de har. Under dennefugleklasen sitter de nesten fjærløsepingvinbabyene og venter på strålenefra solen som etter som ukene gårvender tilbake. Livet til pingvinene erikke bare lyst og lek. Mens de er påland, bærer de med seg sin fugleskjebnesom en smertefull, tyngendeerindring; kval og nød er deres lodd.Engang må de ha kastet vekk sinfugletilværelse for å tilegne seg etannerledes og kanskje bedre liv. Slikdukker de ned i sjøen, men må derforen eller til og med to ganger i åretoppgi sin fortryllelse og erindre medsmerte sin fugleeksistens. Keartonbeskriver hvordan de små, noen ukergamle pingvinene, fremdeles er engsteligefor vannet. Bare med de størsteanstrengelser og tålmodighet fraforeldrenes side kan de fristes til ågjøre sine første forsøk på å dykke ogå svømme. Kearton tilføyer noe mer.”Noen ganger”, sier han, ”synes demerkelig nok å ha følelsen av at luffenederes er vinger, og at de med littøvelse kunne fly ... I ethvert fall harjeg ofte kunnet observere hvordanunge fugler med tydelig flid slår medluffene, som om de var overbevist omat de kunne gjøre det. Disse forsøkser man så ofte at det etter minmening ikke kan handle om avspenningav musklene. Kanskje er det enarv fra tidligere tider.. den gang dapingvinene virkelig kunne fly.”Det er meget mulig at det engangvirkelig var tilfellet, og at en rekkebegivenheter, eller bare en begivenheti jordens fortid, kan ha forårsaketderes tap av flygeevne. Etter at pingvineneikke lengre kunne fly, skrumpetvingene inn og ble til luffer, noe somgjorde deres liv i vannet mulig. Deantarktiske øydannende krefter, mørketidog det mektige vannødet, svelletopp kroppen dens så armer og bensvant inn i den. Slik ble det en fisk aven fugl, men en gang i året må denvære fugl, selv om det er tungt ogbesværlig. Rasen kunne ikke levevidere om det ikke var for dette offer,å gå på land en gang året. ■ ■■Cherry Kerton. 1930.The Island ofPenguins. London: Longman Green.40 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>