Nr. 2-2004 omslag - Norsk senter for prosjektledelse - NTNU

EDB -system som hjelpemiddelDisse teknikkene hadde i seg egenskapermarkedet søkte, men de var for tidkrevendefor manuell planlegging /oppfølging når prosjektene fikk en vissstørrelse.Alle søkte imidlertid ikke etter sammeløsning. Hva slags løsning man søktevar et spørsmål om hva slags prosjektman arbeidet med, hva slags problematikkman sto ovenfor. Det var vesensforskjellermellom styring av et utbyggingsprosjektsammenholdt med foreksempel styring av et utviklingsprosjekt,og dermed på hvordan man villeplanlegge og følge opp prosjektene.Byggeprosjektene ble tradisjonelt organisertmed en hierarkisk struktur ogvertikale kommandolinjer.Utviklingsprosjekter var i utgangspunktetorganisert etter en såkalt funksjonellorganisasjonsmodell. På slutten av 60-tallet fikk man fremveksten av matriseorganisasjonen.Matriseorganiseringenga en bedre balanse mellom prosjektog funksjonsorientering, samtidig somforholdene ble bedre tilrettelagt for eneffektiv ressursanvendelse.Tredje generasjons datamaskiner medprogrammeringsspråk som FORTRAN,COBOL, m.fl., ga muligheter for utviklingav nyttige systemer innenforakseptable tids- og kostnadsrammer,samt tilstrekkelig kapasitet til å håndtereproblemstillingene knyttet til nettverksplanlegging/-oppfølging.På midten av 60-tallet var det alleredelansert en rekke systemer som bygde påPERT / CPM som grunnleggende teknikker.På alle større datamaskiner vardet minst ett systemtilbud. Et slikt systemvar også tilgjengelig på NorskRegnesentrals (NR’s) stormaskin, UNI-VAC 1107. Disse systemene ble forsøktanvendt i ulike organisasjoner, for forskjelligetyper prosjekter. Systemenerepresenterte imidlertid ikke noe godtsvar på det markedet søkte, og de flesteav systemene ble da heller ikke imarkedet særlig lenge.En svakhet som gikk igjen var håndteringenav ressursproblematikken, ellerrettere sagt de hadde en mangelfullhåndtering. Skulle dette aspektet håndteresrent manuelt, ble planleggingenbasert på nettverksteknikk for tidkre-vende i mange situasjoner. Det var enrekke andre “krav” som også måttevære oppfylt om brukerne skulle se dennytteverdi i et slikt system som desøkte.2. Metodeutvikling som basisfor et planleggingssystemDet var behov for en betydelig metodeutviklingfor å kunne møte kravenefra markedet i det mer generelle tilfellet,ikke bare behovene fra en bedrifteller fra en bransje..Skulle man kunne gjøre seg forhåpningerom å utvikle et system som markedetville anvende i noe større skala, måttedet bygges på hurtige algoritmer for:• Traversering av nettverksstrukturer• Sortering / selektering etter brukerensbehov• Beregninger• m.fl.Slike algoritmer måtte utvikles / tilpassesfor å oppnå gode nok løsninger.Den største utfordringen lå i utviklingav en metodikk for ressursplanlegging /ressursallokering. Det eksisterte renematematiske løsninger, og heuristiskemetoder, men de kunne ikke uten viderebenyttes. Det var en rekke krav sommåtte imøtekommes, bl.a. krevdes enløsning som ga brukeren muligheter tilå beskrive de aktuelle randbetingelserpå en naturlig måte, så vel som hvilkeprinsipper systemet skulle legge tilgrunn for den enkelte ressursplanleggingen.Det ble derfor utviklet en styrbaralgoritme på NR, basert på en heuristiskmetode.Et annet meget sentralt område var sortering/selektering.Maskinprodusenteneanslo, som et slags gjennomsnitt, atmer enn 25% av prosesseringstiden blebrukt til sortering. Den algoritmen somble utviklet muliggjorte en sorteringuten fysisk flytting av dataene, og varmeget hurtig.Det var også et krav at systemet skullekunne foreta sannsynlighetsberegninger,med utgangspunkt i at aktivitetstidenevar anslått med tre tidsanslag for å giuttrykk for usikkerheten i estimatene,og at fordelingen i teorien fulgte en ?-fordeling. Det ble benyttet approksimativeformler.Et praktisk anvendbart system måtteha:• Integrert tids-, ressurs- og kostnadsplanlegging/-oppfølging• Valgfrihet med hensyn til aktivitetsorienterteeller hendelsesorientertenettverk• Egnede inngangsdataformater• Et omfattende diagnose- og feilbehandlingssystem• Utskriftsformater, styrbare av bruker• Utskrifter i “grafisk form”, selv omutskriftsenheten oftest var begrensettil linjeskriverens muligheter• Etc.3. Utvikling av OPTIMA- systemetI denne situasjonen, i 1965, ble detbesluttet å satse på de muligheter somkvantitative metoder og EDB ga til åutvikle et planleggings- og oppfølgingssystemfra grunnen av. Målet var at systemetskulle omfatte tidsplanlegging- ogoppfølging, belastningsplanlegging. kostnadsplanlegging-og oppfølging. I ogmed anskaffelsen av UNIVAC 1107 fikkNR en av datidens største og mest avanserteanlegg for elektronisk databehandlingtilgjengelig. Den representerte enormeforbedringer i forhold til tidligeremaskiner m.h.t. lagerkapasitet, regnehastighet,hjelpemidler for programmeringog et avansert operativsystem.En ikke uvesentlig mengde litteratur ble“skannet” og brukerbeskrivelser fornoen systemer ble gjennomgått. Men,et minst like viktig aspekt ble synspunkterog brukerbehov innhentet ikontaktnettverket På dette grunnlagble algoritmer for forskjellige problemområderutviklet / tilpasset.Utvikling av en egnet systemarkitekturvar helt avgjørende for det resulterendesystems forbruk av maskinressurser såvel som for behovet for manuell innsats.UNIVAC 1107 var riktignok enstormaskin etter den tids målestokk,men for et programkompleks somOPTIMA var behovet for lagringskapasitetog hurtig gjenfinning av datasvært krevende faktorer. Det ble lagtned mye arbeid i å regne på ulike arkitekturvarianter,effekten av anvendelseav utstrakt bruk av delord for å pakkesammen informasjonen, hvordan ulikealgoritmer virket inn på tidsforbruket,og lignende.➢Prosjektledelse Nr 2-2004 23