rapport 2015:4

199. Calam, R.M., Cox, A.D., Glasgow, D.V., Jimmieson,
P., Larsen, S.G. (2000). Assessment and therapy
with children: Can computers help? Clinical Child
Psychology and Psychiatry. 5(3): p. 329-343.
200. Bøhren, I.E., R. Stabrun, and O.A. Tjersland (2014).
“De har litt sånn bob-bob-stemme”: en studie av “In
My Shoes” brukt i barnesamtaler ved skilsmissekonflikter.
Fokus på familien 42(4): p. 272-294.
201. Ruud, A.K. (2011). Hvorfor spurte ingen meg?
Kommunikasjon med barn og unge i utfordrende
livssituasjoner. Oslo: Gyldendal akademisk.
202. Raundalen, M. and J.-H. Schultz (2008). Kan vi
snakke med barn om alt?: de vanskelige samtalene.
Pedagogisk Forum.
203. Mæhle, M. (2000). Bruk av barnespesifikk kunnskap
i familieterapi. Fokus på familien 28( 1): p. 19-37.
204. Mæhle, M. (2001). Bruk av barnespesifikk kunnskap
i familieterapi. Del 2. Kunnskap som utgangspunkt
for å stille terapeutiske spørsmål Fokus på familien.
29: p. 3-21.
205. Liddle, H.A., et al. (2000). Toward a developmental
family therapy: The clinical utility of research
on adolescence. Journal of Marital and Family
Therapy. 26(4): p. 485-499.
206. Hansen, B.R., Johnsen, A., Sundet, R. (1994).
Daniel stern og familieterapi: implikasjoner av
nyere utviklingsteori for familieterapi. Fokus på
Familien. 22(2): p. 94-108.
207. Jensen, T.K. (1999). Samtalen som forsvant : kan
barns deltagelse i familieterapeutiske samtaler
hjelpe til å gjenopprette dialogen i familien? Fokus
på familien 27(4): p. 203-214.
208. Frøyland, L. (2005). Systemisk familieterapi og PMT
- hvordan gi råd og oppskrifter med en spørrende
holdning? Fokus på familien 33(2): p. 114-127.
209. Hansen, B.R. (2002). Møte med barnet. Klinisk
intervjuing av barn i et intersubjektivt perspektiv, in
Det Kliniske Intervjuet, M.H. Rønnestad and A. von
der Lippe, Editors, Gyldendal Norsk Forlag AS:
Oslo.
210. Wachtel, E.F. (1994). Treating Troubled Children
and Their Families. N.Y. : The Guilford Press.
211. Øvreeide, H., Hafstad, R. (1996). Marte Meometoden:
Styrking av foreldres kompetanse, in
Aktiv Psykoterapi. Perspektiver på psykologisk
forståelse og behandling, S. Reichelt, Haavind, H. ,
Editor, Ad Notam Gyldendal: Oslo.
212. Solholm, R., et al. (2005). Parent Management
Training - Oregon-modellen. Teori, behandlingsprogram
og implementering i Norge. Tidsskrift for
Norsk Psykologforening 42: p. 587-597.
213. Grotle, T. and N.G.K. Snipsøyr (2009). Hvordan
fastlåste handlingsmønstre i en familie kan endres
ved å fokusere på tidligere løsningsforsøk : refleksjon
rundt erfaringer fra arbeid med foreldrene til
to søsken som er henvist til BUP. Fokus på familien
37(2): p. 148-160.
214. Gamst, K.T. (2011). Profesjonelle barnesamtaler. Å
ta barn på alvor. Oslo: Universitetsforlaget.
215. Korner, S. and G. Brown (1990). Exclusion of children
from family psychoterapy: Family therapists’
beliefs and practices Journal of Family Psychology.
3(4): p. 420-430.
216. Bufdir (2015). Årsrapport 2014. Barne-, ungdomsog
familiedirektoratet.
217. Tjersland, O. and W. Guldbrandsen (2010).
Mekling ved samlivsbrudd: Oversikt over modeller
og ideologi. Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
47(8): p. 692-700.
218. Beck, P. and N. Biank (1997). Broadening the scope
of divorce mediation to meet the needs of children.
Mediation Quarterly. 14(3): p. 179-199.
219. Emerson, M. and D. Britton (2008). Involving
Children in Family Dispute Resolution. Legalwise
seminars, Brisbane Mediations.
220. Emery, R.E. (1999). Changing the rules for determining
child custody in divorce cases. Clinical
Psychology-Science and Practice. 6(3): p. 323-327.
221. Gentry, D.B. (1997). Including children in divorce
mediation and education: Potential benefits and
cautions. Families in Society: The Journal of
Contemporary Social Services. 78(3): p. 307-315.
222. Goldson, J. and N. Taylor (2009). Child-inclusion
in dispute resolution in the New Zealand Family
Court. New Zealand Family Law Journal. 6(7): p.
201-209.
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet 101