rapport 2015:4

7.9 Hvorfor skal barn ikke inkluderes?
7.9.1 Barna er for unge og umodne
En forutsetning for å inkludere barn i meklingsprosessen
er at barn er store nok til å få mening ut av et slikt
møte [243]. De fleste meklere er enige om at det ikke
er meningsfullt å inkludere barn under fire år, som følge
av deres begrensede kommunikasjons-kompetanse
[245]. Barn mellom 5 og 7 år kan muligens ha nytta
av å ha eldre søsken med i rommet for støtte. Det er
blitt påpekt en tendens til å karakterisere et barn som
modent nok til å forstå sitt eget beste dersom barnets
synspunkt samsvarer med de voksnes og tilsvarende
at barnet ikke er modent nok dersom synspunktene er
forskjellige fra foreldrenes [290]. Dersom det er tilfelle,
vil barnet reelt sett ha liten innflytelse uansett.
7.9.2 For å beskytte barnet fra negative
konsekvenser
Fokuset på barns rettigheter og synet på barn som
kompetente aktører er dominerende i dagens diskurs.
Det er likevel flere som mener at disse ideene må
balanseres opp mot det tradisjonelle prinsippet om å
beskytte barnet [219, 256]. Inkludering i mekling kan
bli en byrde i en allerede stressende situasjon [221].
De fleste meklere er enige om at det er viktig å skåne
barna og at det alltid må vurderes nøye hvorvidt det vil
innebære en risiko for barnet å inkluderes, både i forhold
til foreldres konfliktnivå og barnets utviklingsnivå.
De potensielle negative konsekvensene og belastningene
barnet risikerer ved å bli inkludert i prosessen
henger spesielt sammen med den lojalitetskonflikten
barnet kan oppleve ved å være i midten av en konflikt.
Det er en fare for at barnet vil oppleve et press til å
snakke om eller ta stilling til noe det ikke ønsker, for
eksempel knyttet til bosted og samvær. Det kan være
belastende for barnet å skulle mene noe om dette.
Det er viktig at barn av skilte foreldre opprettholder
en positiv relasjon til begge foreldrene [20]. Som følge
av dette er det viktig å unngå et forum hvor barnet
tvinges til å velge en av foreldrene foran den andre.
Det kan føre til angst og skyldfølelse hos barnet som
allerede har en delt lojalitet [20]. Risikoen for lojalitetskonflikter
er størst dersom det er sterke konflikter
mellom foreldrene. I alle modeller og manualer
understrekes det derfor at barnet ikke skal ansvarliggjøres,
det er foreldrene som skal ta beslutningene.
Det påpekes at barn bør ha en rett til å være barn og la
andre ta valg for dem. Å involvere barn i mekling kan
innebære å legge et ansvar på barn som de ikke skal
ha. Det er foreldrene som eier og har ansvar for å løse
konflikten [285]. Retten til å delta skal ikke forveksles
med retten til å bestemme [290]. Men, dersom barn
inkluderes med formål om å forbedre foreldrenes
beslutninger, impliserer dette at barna har innflytelse
over prosessen. Hvis de ikke hadde det ville det jo ikke
vært nødvendig å inkludere dem. Robert E. Emery
er en av de fremste kritikerne av å inkludere barn i
mekling. Han påpeker at grensen mellom retten til å
bli inkludert og det å ha ansvar for avgjørelser er veldig
vanskelig å trekke [291]. Hans erfaring er at det å bli
inkludert er en større byrde for barna enn en kilde til
selvstendiggjøring.
Det vil alltid være vanskelig å vurdere hvorvidt barnets
uttalelser i enesamtaler er barnets egen stemme
eller en stemme farget av den av foreldrene som har
mest innflytelse på barnet [228, 230, 239]. Jo mer
vekt barnas uttalelser blir gitt, jo større er risikoen for
at barnet blir manipulert og presset av foreldrene.
Barnets ønsker kan baseres på løfter eller trusler fra
foreldre, være til fordel for den av foreldrene som har
mest behov for omsorg eller som barnet synes mest
synd på. Barnet kan fortelle foreldrene det de tror de
vil høre til forskjellig tid og kan oppleve å bli den allierte
for en av foreldrene. En av foreldrene kan påvirke
barnets syn på den andre forelderen gjennom selektiv
oppmerksomhet, repetisjon, trusler, overdreven overbærenhet
eller suggesjon [40, 230]. I fellessamtaler vil
også foreldrenes nonverbale kommunikasjon være
med på å regulere det barnet sier. Der barnet presses
av den ene eller begge foreldrene, kan barnet oppleve
negative emosjonelle konsekvenser både i forkant og
i etterkant av en meklingssamtale [219]. Det finnes en
risiko for at det barnet har sagt vil få negative følger i
etterkant, i hjemmet og i relasjonene med foreldrene.
Barn som inkluderes i meklingsprosessen kan få falske
forhåpninger til foreldrenes beslutninger. Barna risikerer
å blir skuffet dersom de opplever at de ikke blir
hørt, at deres mening ikke blir tillagt betydning eller
at foreldrene og mekler ikke forstår hva de ønsker seg.
Derfor er det flere som påpeker at barn ikke bør inkluderes
dersom det er lite rom for forhandlinger.
Det er usikkert hvorvidt det å inkludere barnet
egentlig innebærer en risiko for barnets utvikling og
velvære. Intervjuer med barn har vist at dette kan
være en rimelig bekymring [256]. Mer forskning er
nødvendig for å trekke grensen mellom beskyttelse og
selvstendiggjøring. I en undersøkelse blant meklere
var det 81% av meklerne som mente beskyttelse av
barnet fra press og lojalitetskonflikt var en viktig grunn
til å ekskludere barnet fra meklingsprosessen [236]. På
den andre siden er jo barnet en del av konflikten og
prosessen uansett om det inkluderes eller ikke. En for
stor bekymring kan også føre til at man unnlater å stille
barnet andre spørsmål som er relevante [228]. I tilfeller
der barnet bare inkluderes i den avsluttende delen
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet 79