rapport 2015:4

og kunnskap som etterhvert fremkommer og at det
tas hensyn til spesielle behov i ulike familier. Meklere
kan ha et like stort behov for bistand til å vurdere hva
som vil være en god intervensjon for hvem, som til å
ha kjennskap til prosedyrer som skal være gode og
velfungerende for alle.
Som vi har sett, spesielt gjennom studier av CI og CF
mekling, finnes det noe støtte for at det å inkludere
barn direkte gir bedre resultater enn det å fokusere
på barn i meklingen. Det er store svakheter ved disse
studiene. Selv om det er sterke argumenter som taler
for inkludering, er det nødvendig med mer evidens for
å vite hvilke barn som bør inkluderes og hvordan. De
beskrevne motargumentene illustrerer at feltet fremdeles
er preget av uenighet.
Par som møter til mekling varierer langs flere dimensjoner.
Noen ønsker mekling selv, mens noen kommer
bare fordi loven krever det. De kommer med forskjellige
problemer og forskjellige konflikter. Konteksten
meklere arbeider i varierer også. Hvert barn vil ha
forskjellige behov. Det som er riktig for ett barn er
ikke nødvendigvis riktig for et annet. Selv søsken kan
ha forskjellige behov [228]. Som følge av dette er de
fleste enige i at inkludering ikke vil være riktig for alle.
Det finnes i dag ingen klare retningslinjer å følge for
hvem som vil vinne på å inkluderes. Selv om majoriteten
av barn kanskje vil dra nytte av, eller i hvert fall
ikke ta skade av å inkluderes, er det viktig å fokusere
på de forhold hvor inkludering kan innebære en risiko
for barn. I dag vet vi for lite om hvem det er som vil ta
skade av å bli inkludert.
De fleste forskere og praktikere er innforstått med at
man må ta hele situasjonen i betraktning. De forskjellige
mulighetene, samt fordeler og ulemper ved dem,
må diskuteres med barn og foreldrene. Basert på internasjonal
og norsk forskning finnes det derfor ikke klare
prinsipper for vurdering av hvilke barn som har mer
å vinne på å inkluderes og hvem som ikke bør inkluderes.
Vurderingene fremstår ulike og ikke entydige
[217, 221, 223, 236].
Før en modell for inkludering utarbeides er det derfor
veldig viktig å være klar på hva som er målet, både
med meklingen i seg selv og målet med å inkludere
barnet. Vurderingene av kriterier for inkludering vil
være forskjellig avhengig av om målet er terapeutisk
eller basert på et ønske om å løse en konflikt
mellom foreldrene. Denne målsetningen er det viktig
å kommunisere også til barna og foreldrene. Man har
sett eksempler på modeller der sosialarbeidere var
i den tro at barna var blitt hørt, mens barna rapporterte
at de ikke var blitt hørt. Denne forskjellen hang
sammen med forskjeller i forventninger. Siden barna
ikke opplevde at det de sa førte til noen endringer
oppfattet de det som om de ikke var blitt hørt [63].
Det finnes noen rådende indikasjoner på når det vil ha
verdi å invitere barnet inn: Barnet selv ønsker å delta,
begge foreldre samtykker og man antar at barnet selv
vil profittere på deltakelse eller at barnets deltakelse
vil skape bevegelse i foreldrekonflikten. Det er flere
som mener at barn bør inkluderes bare i spesielle
situasjoner, for eksempel Sapsonek, som understreker
verdien av barns deltakelse i fire situasjoner; 1) Når
barnet selv har uttrykt at det foretrekker en spesiell
fordeling av tid mellom foreldrene og dette er en
kilde til konflikt mellom foreldrene, 2) Hvis barnet
har bedt om å få snakke med mekler i forhold til et
ønske eller spesifikke følelser eller bekymringer, 3)
Hvis foreldrene ikke forstår den ødeleggende effekten
deres fiendtlighet kan ha på barna, 4) Når tenåringer
er involvert bør de intervjues både for å høre hva de
ønsker og for å respektere deres økende uavhengighet.
Schoffer (2005) har satt opp en liste over spørsmål
som kan være til hjelp for å vurdere når det passer å
inkludere barn (se Boks 4)[228]. Vi har selv inkludert
det første punktet, som alltid bør ligge til grunn, om
barnet selv ønsker å bli inkludert. Det er viktig at
barnet opprettholder en relasjon til begge foreldre.
Derfor har noen påpekt at dersom man står i fare for å
skade barnets relasjon med en av foreldrene bør selv
ikke ungdommer involveres [228]. Også andre forfattere
har listet opp ulike kriterier som kan brukes for
å vurdere hvorvidt inkludering kan være nyttig (for
eksempel [226]).
Inkludering av barn bør vurderes fra barn til barn
og fra familie til familie. Det kan virke som det er få
negative konsekvenser, og oftere positive effekter av
involvering, dersom barna kommer fra familier med
lav konflikt og ingen vold i hjemmet. Man kan likevel
spørre seg om det er disse barna som har størst behov
for å bli inkludert. I disse familiene har foreldrene ofte
vært kjent med barnets ønsker og følelser, også før
inkludering [222].
Ut fra et beskyttelsesperspektiv er det blitt påpekt at
barn ikke bør involveres der det er høy konflikt mellom
foreldrene. Det er likevel ikke alle som er enig i at barn
bør skånes i slike tilfeller. Noen påpeker at barn fra
spesielt sårbare familiesituasjoner trenger en egen
modell for inkludering og at det kan være spesielt
viktig å lytte til disse barna [256, 293-295]. Dersom
barna blir ekskludert fra prosessen risikerer man å
øke sjansen for at de vil leve i utrygge situasjoner og
være skjulte ofre. Barn fra familier preget av vold har
selv uttrykt ønske om å bli inkludert for å diskutere
82
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet