rapport 2015:4
641aa6d88d
641aa6d88d
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
mellom forsker og deltaker, påvirket av kontekst [108].<br />
Barnas verden blir organisert og tolket av den voksne<br />
gjennom de ordene som brukes og spørsmålene<br />
som stilles [118]. Flere omtaler intervjueren som en<br />
«co-constructer of meaning». Både den spesifikke<br />
intervjukonteksten og den bredere kulturelle diskurs<br />
påvirker hvordan barnet forstås i intervjuet. Intervjuers<br />
bakgrunn og antakelser om barn vil påvirke hvordan<br />
intervjuet utføres [32]. Det er viktig at forskeren<br />
reflekterer rundt sine egne antakelser, om hvordan<br />
disse kan påvirke den felles konstruksjonen av mening<br />
gjennom samtalen og den sosiale konteksten og være<br />
en mulig feilkilde [33]. Intervjuer må være sensitiv<br />
og kontinuerlig vurdere når han skal lytte og når han<br />
skal tolke [32]. Det er viktig å se barnet i en større<br />
kontekst, både kulturelt og historisk, og kjenne barnets<br />
hverdagsverden her og nå. Dersom forskeren kjenner<br />
barnets referanseramme er det lettere å skape kontakt<br />
og å følge og tolke barnas refleksjoner [33, 61]. Det å<br />
ha foreldre til stede under intervjuet kan gjøre barnas<br />
fortelling rikere og være til hjelp i meningskonstruksjonen.<br />
Foreldre kan gi forklaring på begreper eller<br />
navn barnet bruker [50].<br />
Intervjuet beskrives som en felles meningsskapende<br />
prosess, forutsatt at kvaliteten på relasjonen mellom<br />
barnet og intervjueren er bra [113]. Det er derfor viktig<br />
at forskeren tar seg tid til å skape en god relasjon til<br />
barnet for å vinne barnets tillit [33]. Som i andre barnesamtaler<br />
vektlegges det at det er viktig å presentere<br />
temaet for forskningen og samtalens spilleregler klart<br />
og tydelig for barnet. Det er viktig at barnet forstår<br />
hva det sier ja til å delta i og forstår at det har mulighet<br />
til å trekke seg når som helst. Barnet må motiveres til<br />
å delta basert på sitt utviklingsnivå; jo yngre barnet<br />
er, desto mer konkrete begreper bør brukes. Små<br />
barn blir ikke motivert av et løfte om at det er med<br />
på å øke den vitenskapelige kunnskapen. Det kan ha<br />
en moti verende effekt å avtale en “arbeidskontrakt”<br />
med barnet, å presentere intervjuet som “en jobb” og<br />
understreke at vi skal “jobbe sammen” [61]. Forskeren<br />
kan introdusere seg selv som en som ønsker å finne<br />
ut hva barn tenker om ting eller at han skal prøve å<br />
finne ut noe og trenger å lære noe fra dem [48]. En<br />
god informa sjonsdel på starten av intervjuet gjør det<br />
lettere for intervjuer å stille vanskelige spørsmål og gir<br />
barna mot til å svare [32]. Denne informasjonen kan<br />
det også være nyttig å bringe opp igjen ved senere<br />
anledninger i intervjuet for å minne seg selv og barnet<br />
på hva som er grunnlaget for samtalen.<br />
4.4 Den skjeve maktbalansen<br />
Enhver forskningssituasjon innebærer en ubalanse<br />
i makt mellom forsker og informant. Den skjeve<br />
makt balansen blir enda tydeligere når informanten<br />
er et barn [119]. Det er viktig at forskeren reflekterer<br />
rundt og anerkjenner maktbalansen. Dette er viktig<br />
for å kunne forstå hvordan den påvirker relasjonen<br />
og samtalen. Forskeren vil ofte ha en antakelse om<br />
at barnet er mindre kompetent som deltaker og en<br />
bevisst eller ubevisst tro på sin overlegne kunnskap. Et<br />
slikt fokus kan påvirke forskerens tolkning og overskygge<br />
barnets eget perspektiv i samtalen. Forskeren<br />
bør derfor være bevisst sine egne antakelser om<br />
barnets kompetanse [59]. For barnet kan opplevelsen<br />
av den voksne som en autoritet påvirke hvorvidt han<br />
eller hun er komfortabel med å uttrykke sine tanker og<br />
følelser.<br />
For å utjevne maktbalansen har flere barneforskere<br />
søkt å definere en ny voksen-barn-relasjon. I barnets<br />
hverdag vil ofte voksne, foreldre eller lærere fortelle<br />
barn hva de bør og ikke bør gjøre, og barn sosialiseres<br />
til å gjøre som de voksne sier. Når en voksen<br />
stiller barnet et spørsmål vil barnet kunne tenke at<br />
den voksne allerede kjenner svaret på spørsmålet.<br />
Barnet kan søke å gjette hva forskeren tror, heller enn<br />
å gi uttrykk for egne tanker. I et kvalitativt intervju<br />
er det viktig at den voksne anerkjenner barnet som<br />
eksperten i situasjonen. Forskeren må understreke<br />
ønsket om å lære noe av barnet [59]. I denne sammenheng<br />
har flere forskere signalisert overfor barnet at de<br />
ikke er som «vanlige» voksne. Dette kan man spesielt<br />
se i etnografiske tilnærminger til samtaler med barn<br />
[108]. Dette er en metode som opprinnelig brukes av<br />
antropologer som studerer ukjente kulturer. Forskeren<br />
tar her på seg rollen som den uvitende, mens barnet<br />
er eksperten eller læreren. Forskeren søker å forstå<br />
barnets opp levelser fra barnets ståsted ved å sette til<br />
side sine egne antakelser og hypoteser.<br />
Flere forskere har påpekt at en nyttig strategi for å ta<br />
fokuset bort fra den skjeve maktbalansen, spesielt<br />
i samtale med små barn, er å strukturere intervjuet<br />
rundt spesifikke aktiviteter som tegning, skriving,<br />
lesing, rollespill, bruk av diagrammer, bilder, kort, spill,<br />
leker, historier eller hånddukker [for eksempel 109,<br />
119-121].<br />
Rapport <strong>2015</strong>:4 • Folkehelseinstituttet 41