rapport 2015:4

Dersom målet for barnesamtalen i familievernet
samtidig er å hjelpe og støtte barnet vil man kunne
kombinere undersøkende retningslinjer med metoder
og teknikker fra terapeutiske samtaler. En familieterapeut
kan være opptatt av å hjelpe barnet til å bli
en reell deltager i familiesamtaler ved å aktivt invitere
barnets bidrag inn i samtalen og ved å arbeide for at
barnet tillates å ha en opplevelse som skiller seg fra
de andre familiemedlemmenes opplevelser [192]. En
familieterapeut kan også støtte barnet i å gjenkjenne
og uttrykke sin egen opplevelse i familiesamtaler, for
eksempel ved å presentere hypotetiske beskrivelser av
barnets opplevelse og situasjon for barnet [45], eller
ved å stille spørsmål til barnet der terapeuten samtidig
beskriver flere mulige svaralternativer for barnet [46].
Gjennomgangen av ulike modeller for å inkludere barn
i foreldrenes mekling gir oss ikke et entydig bilde på
hva som er den beste modellen. Dette henger spesielt
sammen med en viktig variabel, nemlig hva som
er formålet med å inkludere barnet. Ulike modeller
baseres på ulike rasjonaler og de foretar derfor også
ulike vurderinger av hva som er den beste modellen.
For å nærme oss en evaluering av modellene ble ulike
argumenter for og mot inkludering gjennomgått. En
del av argumentene er knyttet opp mot barnet som
kompetent versus barnet som sårbart. Her vil meklerens
kunnskap og kompetanse være avgjørende for
hvordan ulike modeller vil fungere. Modellene varierer
både i forhold til hvem som er inkludert i samtalen,
hvem barnet snakker med og når i prosessen barnet
inkluderes. Forskjellige barn kan ha nytte av forskjellige
modeller og det som er best for et barn er ikke
nødvendigvis bra for et annet. Derfor er det viktig at
meklere kjenner til de mulighetene som finnes og
tilpasser situasjonen til den enkelte familie og til det
enkelte barns ønsker, utviklingsnivå og kompetanse.
Ofte vil meklingen være begrenset i tid, derfor er det
flere av de beskrevne modellene som vil være for
omfattende.
Meklers oppgave er som sagt å bistå foreldrene i å
utforme avtaler til barnets beste; altså å ta et oppdrag
på vegne av foreldrene og samtidig bidra til å få belyst
hvordan aktuelle ordninger kan tenkes å fungere for
deres barn. Innenfor denne rammen er det tre formål
med inkludering av barn som synes særlig aktuelle:
1) At barn får informasjon om hva slags ordninger
foreldre har tenkt seg. 2) At barn kan få anledning til å
uttrykke sine tanker om de aktuelle ordningene slik at
disse kan nå frem til foreldrene og bli vurdert av dem.
3) At barn inviteres til samtaler for å bidra til å løse opp
fastlåste sider i samarbeidet mellom foreldrene. Dette
siste handler gjerne om barn som allerede er triangulert
- ofte litt eldre barn – og som selv kan ha blitt en
part i konflikten.
Man bør avslutningsvis stille seg spørsmålet hvorvidt
inkludering i en meklingsprosess er det beste tilbudet
man kan tilby barn av foreldre som skiller lag i Norge,
og hvorvidt man gjennom denne hører de barna som
ønsker og trenger å bli hørt.
8.2 Konklusjon
Tidligere var spørsmålet hvorvidt barn skulle inkluderes
på forskjellige arenaer, for eksempel som vitner
eller informanter. I dag er de fleste enige om at det
er flere tilfeller hvor barn bør inkluderes dersom de
ønsker det. Spørsmålet i dag handler mer om når
og hvordan de skal inkluderes. Det som er riktig for
ett barn er ikke nødvendigvis riktig for et annet, og
det kan være feil for et tredje barn. I forbindelse med
barns inkludering i mekling spenner argumentene
fra å handle om menneskerettigheter, demokratiske
prinsipper og landets lover til å handle om barns
utvikling og risikofaktorer for psykiske plager på sikt.
Argumentasjonen baserer seg på ulike grunnleggende
syn på barnet. Mens skeptikerne fokuserer på det
sårbare barnet som trenger beskyttelse, tar tilhengerne
utgangspunkt i det kompetente barnet som har rett
til å delta. I begge tilfeller brukes barnets beste som
en rettesnor. Argumentasjonen henger også sammen
med hvordan vi ser på voksne: som kompetente informanter
i forhold til sine barn, eller som mer oppslukt
av konflikter og ivaretakelse av sine egne behov.
Profesjonelle samtaler mellom barn og voksne er et
felt med mange ulike tilnærminger som benytter seg
av ulike modeller, metoder, teknikker, protokoller og
antakelser. I tillegg til denne store variasjonen vil også
hver enkelt samtale være unik, avhengig av samspillet
mellom egenskaper ved barnet, den voksnes kompetanse,
temaet for samtalen og konteksten for samtalen.
Variasjon over så mange variabler gjør det veldig
vanskelig å lage en fullstendig oversikt over feltet
samtale med barn, uten å miste viktige perspektiver,
aspekter eller modeller. Samtidig er det et felt som er
preget av veldig mye klinisk erfaring og hvor det er
veldig få effektstudier og systematiske evalueringer.
Som følge av dette er det vanskelig å vurdere de
forskjellige tilnærmingene og modellene opp mot
hverandre. Det er også veldig mye overlapp, også på
tvers av samtaletyper, noe som gjør det vanskelig å
skille de forskjellige metodene fra hverandre.
Vi håper likevel at vi gjennom denne oversikten har gitt
innsikt i feltet som kan være nyttig å ta med seg for alle
90
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet