rapport 2015:4

2.4 Bruk samtaleteknikk tilpasset
barnets modenhet og kompetanse
Det er viktig at den voksne ordlegger seg og stiller
spørsmål på en måte som er tilpasset det enkelte barn
[se oversikter 18, 20, 53]. Dette krever kunnskap om
samtaleteknikker, men også om barnets verbale og
kognitive utvikling, barndommens natur og om psykologiske
mekanismer hos barn. Den voksne bør være en
erfaren, sensitiv og fornuftig person som har intuitiv
forståelse for nyansene i den sosiale interaksjonen
generelt og i interaksjonen med barnet [24]. Den
voksne bør være spesielt sensitiv overfor hint som kan
indikere misforståelser, usikkerhet eller kjedsomhet.
I tillegg til verbale ytringer bør den voksne være
oppmerksom på barnets ansiktsuttrykk og kroppsspråk,
spesielt i møte med barn som bruker få ord. Barn
trenger tid til å prosessere syntaksen i spørsmål og til å
formulere sine svar [19], og det er viktig å gi dem god
tid i en samtale. Dersom et barn er stille, bør man søke
å forstå årsaken til at barnet er stille («Du har sikkert
en god grunn til å væres stille nå. Kan du hjelpe meg å
forstå?»)[20], heller enn å presse barnet for et svar.
Siden barn ofte svarer på spørsmål de ikke forstår og
er motvillig til å be om oppklarende spørsmål, er det
viktig å bruke språk og begreper som barna forstår
[20]. Et nyttig tips er å bruke barnas egne begreper
og måte å kommunisere på. I forberedelsene til
samtalen er det derfor viktig å bli kjent med språket
barnet bruker [13, 33]. Dette kan også skape et nærere
samspill mellom den voksne og barnet. Saywitz (2010)
har beskrevet hvordan man kan unngå vanskelige
begreper: 1) Unngå spørsmål om måleenheter barnet
ikke kjenner (cm, km, datoer, år, timer, minutt). Barn
vil generelt ha problemer med å forstå tid og tall. De
kan ha problemer med å angi numeriske estimater
og med å forstå forskjellen mellom fortid, nåtid og
fremtid. Derfor kan spørsmål som starter med «når»,
«hvor lenge», «hvor mange ganger» være vanskelige
å svare på. 2) Unngå eller klargjør betydningen av
grunnleggende begreper barn ikke kjenner før første
eller andre klasse (eks. toppen, ved siden av, gjennom,
det meste, noe, bredest, forskjellig, forover, mellom).
3) Bruk konkrete visuelle begreper (bord, stol) og
unngå abstrakte, hierarkiske begreper (møbler). 4)
Bruk stabile begreper (bakerst i rommet) og unngå ord
som har skiftende mening etter tid og sted (her, der,
i går). 5) Unngå spørsmål som krever abstrakt resonnering
eller hypotetisk deduktiv logikk (Dersom han
gikk på jobb den kvelden, hvordan kan han da ha vært
i ditt hus). 6) Still spørsmål om emosjoner og følelser
gjennom observerbar atferd (Hva får moren din til
å gråte?) [20]. Det påpekes at hvorfor-spørsmål kan
være ubehagelige for barn, de kan oppleve det som
vanskelig å rasjonalisere sine holdninger og atferd.
Motivasjon for atferd er et abstrakt begrep [65]. Derfor
kan det være nyttig å knytte spørsmål til handlinger
og hendelser i seg selv, heller enn på motivene bak
[33]. For litt eldre barn kan hvorfor-spørsmål oppleves
truende. Det er viktig at man har fokus på konkrete og
kjente situasjoner og opplevelser og på situasjonen
«her og nå», heller enn å rapportere hvordan noe føltes
forrige uke eller måned [19, 33].
Språket som brukes bør være så enkelt og tydelig
som mulig [48]. Dette innebærer blant annet å bruke
korte setninger med enkel grammatikk, unngå lange
sammensatte ytringer med innebygde klausuler, doble
negativer eller betingelser. Videre anbefales det å
bruke enkle verbformer, gjenta navn heller enn å bruke
pronomen og eiendomspronomen, bruk aktiv stemme
(snakket Per til Ole) og unngå passiv stemme (Ble Ole
snakket til av Per), unngå sjargong og uklare referanser
(de tingene). Unngå preposisjoner og relasjonelle
termer (over, under, mer, mindre), og være forsiktig
med ord som har flere betydninger [19, 20, 23]. Som
følge av egosentrisk tanke hos de minste barna er det
ikke fruktbart å spørre om hva de tror at andre tenkte
eller følte i forskjellige situasjoner. Barn som er i Piagets
konkrete operasjonelle stadie vil ofte tolke utsagn
bokstavelig. Derfor bør man passe seg for å bruke
retoriske og hypotetiske spørsmål, metaforer, ana ogier,
indirekte spørsmål og uttrykk som for eksempel «stolt
som en hane» [19].
Barn mellom 4 og 11 år (preoperasjonelle og konkret
operasjonelle stadiet) er den mest utfordrende
gruppen å samtale med [24, 40]. Ungdom vil generelt
være enklere å kommunisere med enn mindre barn.
En vanlig fallgruve kan likevel være å stille ungdommene
for barnslige spørsmål, noe som kan gjøre dem
fornærmet [19, 33]. I møte med de minste barna bør
lengden på samtaler begrenses for å hindre tretthet
og mangel på motivasjon. Hvor lenge man kan holde
på barns oppmerksomhet avhenger av temaet og
teknikken. Ved bruk av kroppsspråk, mimikk og
stemme kan man holde lenger på de minste barnas
oppmerksomhet [61]. I noen tilfeller kan det være lurt
å variere fokus og bruke interaktive teknikker [19].
Men vanligvis vil til og med ungdommer streve med å
konsentrere seg mer enn 1 time, og barn mellom 6 og
11 år klarer som regel ikke mer enn 30 min uten pause.
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet 27