VerdiStrek2017_web

12
13
opptatt av begreper som tap og sorg som
viktige elementer i denne forståelsen.
Dovran tror den narrative forskningen og
tradisjonen i forening med traumeforståelsen,
psykoterapien og nevrobiologien
kan gi et bredere grunnlag
for å forstå mennesker og deres
livsfortellinger.
Hjelperen under lupen
Anders Dovran finner det underlig at
mennesker kan gi hjelp til andre i årevis,
uten at noen sjekker om hjelpen virker.
– Hvem sjekker kvaliteten på hjelperen eller hjelpen
som gis? Forskning viser betydningen av relasjonen og
terapeutens væremåte i terapi og hjelpearbeid. Da er det
underlig at i løpet av alle mine 13 år som kliniker, er det
på systemnivå ikke forventet at jeg dokumenterer om
behandlingen jeg gir virker.
– Det er en klar svakhet at vi fortsatt mangler bruk av
systematikk i evaluering av hjelpen som blir gitt. Jeg har
aldri i mine år som behandler blitt spurt om ”jeg virker”
godt som behandler. Det vil si at ingen vet om jeg faktisk
hjelper. Med enkle verktøy kan det være mulig å både
kartlegge og finne ut om hjelpen faktisk hjelper.
Dovran liker godt RVTS Sørs samlingspunkt rundt
MenneskeMøtene – fordi menneskemøter i sammenheng
er det som utgjør en forskjell. Han vektlegger psykoterapiens
forskning der både Miller og Wamphold sine
undersøkelser viser at det er grunnleggende at det er den
som mottar hjelpen sin evaluering av hjelpen og hjelperen
som er helt avgjørende, og at vi må få tilbakemelding fra
den som mottar hjelp for å vite om vi utgjør en forskjell
for endring. Terapeuten er derfor en del av metoden, og
verktøyet. Den voksnes væremåte har mye å si. Vi vil
arbeide for større fokus på hjelperen som metode, på
alliansen, på tillitsforholdet mellom den som trenger hjelp
og omsorg og den som gir det.
Han tror RVTS Sør har en stor kompetansehevingsjobb å
gjøre for å bidra til en tilbakemeldingskultur som åpner
terapirommene og institusjonene, for å invitere terapeuter
til å arbeide med seg selv sammen med andre, for å
forbedre kvaliteten på tjenestene.
– Om du fikk holde en times forelesning for omsorgspersoner
og fagpersoner som er nær barn og unge som er utsatt for
vold, overgrep, neglekt - hva ville du vektlagt å si til dem?
– Oppsummerer vi forskningen på hva som er de viktigste
elementene (metoder og prinsipper) i heling fra traumatiske
hendelser, er det opplevelsen av sosial støtte som er den
mest virksomme. Det vil si at vi trenger å sette oss i en
posisjon der vi våger å nettopp være denne virksomme
andre.
– Programmet MenneskeMøteAkademiet som er en
revidering av et toårig program RVTS Sør har tilbudt de
siste årene, vektlegger sterkt å være fenomennært og
begrepsbevisst. Vi vil bevare bredden i kunnskapssyn og
forankring i verdier for å favne menneskers kompleksitet,
understreker Dovran.
– Hvilke egenskaper mener du det er viktig å ha som
terapeut/profesjonell omsorgsgiver?
– Evne til å finne trådene i den andres livsfortelling og lytte
mer enn vi snakker selv. Vi må ha trygghet nok til å være
tilgjengelig for å høre, samtidig som vi ikke forstyrrer det
den andre sier med vårt ”eget”.
“Vi må skape et rom der den andres
behov er i fokus, der vi tåler det den
andre kommer med av fortellinger og
der vi ikke overtar med egne behov.”
Jeg synes ofte å ha erfart at det å komme nærmere vonde
historier handler om at vi klarer å skape et rom, der det
formidles en trygghet om at det vonde kan snakkes om,
men også at det kan fokuseres bort ifra, understreker
Dovran.
Skal redde liv
– Hvilke utfordringer står systemene overfor med den nye
kunnskapen om traumer og hva som heler?
– Vi skal redde liv. Det er en stor utfordring som kanskje
ikke alltid står klart for oss. Kanskje vi for lett går oss
vill i ulike kunnskapssyn og trender slik at vi glemmer
utgangspunktet for at vi ønsket å arbeide for å hjelpe
barn, unge og voksne som er utsatt for traumer. En annen
utfordring er å få til større tverrfaglighet som kan bidra til
helhetlig behandling og omsorg. Alle mennesker trenger
å være i en relasjon, en del av et fellesskap. Dette må vi
arbeide for, sier han engasjert. Dovran tror også vi må se
mer på grunnutdanningene.
Ungdommens endringsprosjekt
Dovran bruker ofte eksempel fra en rusinstitusjon han
jobbet på i Bergen- Kalfaret behandlingsenter (KBS). Der
klarer de innenfor relativt stramme budsjetter, å ha et
solid opplegg som oppleves som sammenhengende og
helhetlig.
– Det handler om å skape en opplevelse av fellesskap
for endringsprosjektet helt fra ungdommen skal arbeides
inn i behandling. Det handler om å skape nok tillit
til at ungdommen våger å være rusfri. Jeg tror at KBS
klarer å holde på en god balanse mellom at ”ikke alle
ansatte” skal grave i de vanskelige historiene, men
at dette gjøres i et trygt rom, individuelt, samtidig som
ungdommens utfordringer og deler av historiene som
har betydning for ”alle”, blir delt. De har klart å ha en
personalsammensetning med sosialfaglige, helsefaglige/
sykepleiere, psykologer og leger som sikrer ulike faglige
perspektiver.
“Alle voksne som arbeider med og
rundt barnet, trenger en opplevelse av
fellesskap for endringsprosjektet de er en
del av - enten det er rus, psykisk helse,
barnevern eller selvmordstanker.”
Vi må bidra til å skape en eller annen helhetlig forståelse,
sier Anders Dovran, og viser til et flerårig samarbeid og
også ett års ansettelse på Kalfaret behandlingssenter i
Bergen, drevet av Kirkens sosialtjeneste:
– Her får de til å tenke helhet. Denne institusjonen har
klart å lage gode menneskemøter, mye fordi de har skjønt
at det må mange gode menneskemøter til, fra mange
ulike instanser – om de som kommer til institusjonen skal
få hjelp. Her er det klargjøring av rammer, forventninger,
håp og muligheter. De som kommer dit, vil være der. Vil
forandringsprosjektet.
Samarbeidet med Dagfinn Winje
I forbindelse med den om-fattende studien ”Traumer og
psykisk helse”, har Anders Dovran i løpet av en åtteårs
periode kjørt hundrevis av mil rundt i Norge med en
bunke spørreskjemaer i bagasjen.
Skjemaet er utviklet av britisk/
amerikanske Pearson Assesment
som utarbeidet psykologiske
tester. Spørs-målene er veldig
direkte, som «Måtte du gå
med skitne klær?» «Ble du
slått eller banket så hardt
at andre la merke til det?»
«Truet noen med å skade
deg eller fortelle løgner om deg
hvis du ikke gjorde noe seksuelt
med dem?»
Han ville møte de som hadde
det verst. På barnevernsinstitusjonene.
De som ruset
seg. Nektet å gå på skolen.
– Hva lærte du?
– Jeg lærte flere ting. Jeg
ble overrasket over hvor vel jeg ble tatt i mot. At en
del ungdommer gjerne vil dele erfaringer. Jeg lærte
også at det å være direkte ikke er farlig, de er tilstede
i denne virkeligheten og tåler å bli spurt om den, sier
psykologspesialisten.
Vil bidra til paradigmeskifte
Dovran ønsker å bidra til paradigmeskiftet som nå
er på gang i Norge – både på bakgrunn av forskning,
brukerstemmer og utprøvde forståelsesrammer i
praksis. Han tror HandleKraft som RVTS Sør har vært i
førersetet av på oppdrag for Bufdir, har vært med å bidra
til at mennesker skal forstås i lys av sine opplevelser.
At livsfortellingen og livsløpet er viktig for å gi rett hjelp,
hele skader og dekke behov. Forandring må skapes fra
behovene til dem vi skal hjelpe, men forankres hos dem
som har ansvar for hjelpeapparatene, sier Anders Dovran.
Tekst: Eva Dønnestad